Enda en ukjent hagebusk som viser seg å være en åpenbaring av ynde og duft. Jeg legger merke til det utrolig vakre bladverket på busken. Purpurfargen fra stengler og stilker har gått over på løvet. Bladkanten er en tynn rød linje, nesten som om dette ikke var et virkelig blad, men et som noen hadde tegnet med tusj. Jeg tror ikke noen av de sene syrinene kan måle seg med S. wolfii når det gjelder vakkert løv. Aberet med den er at den blir stor – inntil 5 m høy. Men dette er en syrin som det fint går an å stamme opp til et lite tre. Her i landet finner en den oftest som Syringa wolfii ‘San’, som er en dvergform og som jeg så på Plantasjen for første gang i vår. Men blomsterklasene har også dvergform, dessverre, og intet av purpurfargen til arten finnes igjen i denne kultivaren. Den er i alle deler en dårligere hageplante enn arten. Men det er klart, hadde noen klart å krysse inn dvergveksten uten å ødelegge blomstring og bladfarge hadde vi hatt en overlegen hageplante.
Det er rart at en har valgt å kalle denne syrinen for koreasyrin. Det navnet er på andre språk forbeholdt Syringa pubescens subsp. patula. S. wolfii burde heller hete mongolsyrin etter hvor den hovedsakelig vokser. Jeg stusser også over at autoritetene har valgt å kalle Syringa wolfii ‘San’ for «Fjellsyrin» (bare se i hageselskapets sortsliste). Det er andre syriner (S. tomentella, S.sweginzowii) som vokser på mye større høyde over havet enn denne.