Mindre kan det ikke sies, når sakens anledning er denne praktfulle trebygningen fra attenhundretallet. Hotellet var engang tumleplass for engelske tindebestigere og tedrikkende adelsfrøkener samt kondisjonerte norske wannabes. Hva det er nå, vet jeg ikke, men en presteaktig fyr i shorts hilste meg med et «Good morning!» da jeg spaserte i den fine hagen mellom hotellet og fjorden. Stemningen fra en svunnen tid kan ingen være uberørt av, uansett hvor mye en har stressa i ferjekøen. Hotellet er et minnesmerke over en epoke som faktisk opphørte å eksistere i samme øyeblikk som den nådde sitt høydepunkt. En sivilisasjon oppløste seg i den tomme luft.
Bildet lyver. Kviknes hotell unngikk nok ikke sekstitallets straffedom; Ei OBOS-blokk av et nybygg smalt på plass bak det sakesløse gamle hotellet. Den nye hotellfløyen er som et pistolløp presset inn i ryggen på et ransoffer.
Ja den blokka er bare helt forferdelig… Har aldri vært så skuffet i hele mitt liv da vi for mange år siden ble tilvist rom i bygningsuhyret..