Stalheimskleivene ved Voss er et nasjonalt monument så godt som noe. En går ut av bilen på den offentlige (?) parkeringsplassen øverst i kleivene og fotografiet ovenfor viser hva jeg så derfra i 2011. Mye har skjedd siden J.C. Dahls tid.
Du kjenner vel dette maleriet?
Det er malt for hundre og sytti år sida. Siden har landskapet grodd til med kratt og skog. Tilgroinga har mest skjedd de siste åra, så vidt jeg har forstått det. Mye bannskap har blitt ytret omkring tilgroinga på Vestlandet og her på Stalheim er det nå dessverre framfor alt skog du ser etter å ha parkert foran motivet som J.C. Dahl malte i 1842.
Til høyre for utsynet ligger hotellet som lever av J.C. Dahl, holdt jeg på å si. Det bærer det stolte navn «Stalheim hotel» og ser slik ut:
Hotellet er sjelden avbildet i turistbrosjyrene eller på postkort, for å si det sånn. Men rett skal være rett; Det er gjennom hotellet og ut i hotellhagen du må gå for å få det beste overblikket over Nærøydalen der nede. Men, problemet er også at hotellets store kropp ligger mett og svær og blokkerer adgangen til det beste utsiktspunktet. Du må stålsette deg (intet inviterer deg til å gjøre det), gå inn hotelldøra og forsere hotellets lobbyer og saler for å komme til utsikten. Vel inne i hotellet oppmuntres det i hverfall ikke til å fravike den korteste vei gjennom hotellet. Men du kommer deg gjennom hotellet og aner det nasjonale monumentet:
Helt framme ved stupet blir du belønnet med dette synet:
Efter å ha nytt synet av avgrunnen, snur du deg for å ta hotellet og hagen i øyesyn:
Dette er vel en hage som kunne ligget på hvilket byggefelt som helst.
Ute på parkeringsplassen igjen tar jeg fram bildet av en tidligere versjon av hotellet, reist i en tid så uendelig mer fattigslig enn vår:
Ved siden av alle andre forskjeller som har oppstått i tidens løp, merker jeg meg at besøkende dengang hadde fri og uhindret adgang til avgrunnen. Skulle ikke forundre meg om utsiktsstedet tilogmed flottet seg med en uteservering for de grøssende damer og herrer som våget seg fram på kanten av stupet.
Avisene kan hvert år melde at de tradisjonsrike turisthotellene våre sliter og stadig vekk må gi opp driften. Denne opplysningen blir like årvisst koblet til «Økonomiske nedgangstider ute i verden». Opplysningen forårsaker aldri noe oppfølgingsspørsmål fra journalisten. Så det er helt trygt å si det.
Et annet spørsmål som ville gjort journalisten upopulær er: «Hvorfor gror Vestlandet til?» Alle jeg snakker med om dette har sitt svar. Klimaendringer har det gått mote i å skylde på, men utslagene på vegetasjonen kan umulig være store i såpass lav høyde over havet. Fraflytting, endrete driftsformer, latskap, byråkrati, vond vilje er andre forslag. Alt og ingenting av dette er riktig. Nei, bak gjengroingen står en landbrukspolitikk som alle regjeringer tar over og fører videre. Visste du at dine skattepenger blir brukt til å subsidiere kjøp av kraftfor fra utlandet? Og at subsidieringen øker fra år til år? Ingen norsk grasproduksjon og beitedrift kan konkurrere med sterkt subsidiert kraftfor. Derfor gir vi etterhvert opp utmarka i Norge – og den gror igjen. Tenk det, gjengroingen er en villet politikk! Dessuten; Uansett hva verdens sultne masser kan betale for mais og soya på verdensmarkedet, kan Norge betale mer. Det som er dyrefor for oss er menneskemat for andre. Og dette er vi alle sammen med på å betale for. Samtidig får vi lov til å være med på å undergrave vår egen turistindustri.