Berghortensia, Hydrangea serrata, er en hageplante som burde brukes mye mer. Altfor lenge har den blitt glemt til fordel for Hagehortensia. Hagehortensiaen, Hydrangea macrophylla, er velkjent og med rette holdt for å være litt av et smertensbarn. Lite hardfør og lunefull på alle måter. Riktig blomstring får en bare på Vestlandet , og da er det de velkjente «mopheads» det er snakk om. Bare sterile blomster i et stort, dumt hode, altså. Etter min mening er det hortensia-sortene med blomster av «lacecap»-typen som viser slektens fulle potensiale. Her omgis de fertile blomstene av en krans av sterile blomster i en flat blomsterstand. Helhetsinntrykket er at hele blomsterstanden ser ut som én stor blomst. Det er først med introduksjonen av den japanske Berghortensiaen at dette temaet har inntatt scenen for alvor. Hydrangea serrata er definitivt second banana i forhold til Hydrangea macrophylla (Hortensiaeksperten Michael A. Dirrs uttrykk). Men under våre forhold i Norden er det den som bør framheves. Den er mer hardfør, blomstrer rikt og lenge og er i det hele tatt slektens forfinede, men overraskende tøffe medlem. Det er mange sorter. En enestående vakker sort er denne ‘Mt. Aso’, (etter et fjell i Japan). Småvokst og med små blad, store mengder blomster der inne i halvskyggen under løvtrærne. Randblomstene viser fargeforandringer under sitt livsløp. Begynner som purpurrød, så vokser det hvite fram i sentrum av blomsten og deretter det blå. En lang periode er blomsten trefarget. Fra slutten av juni og to måneder framover varer showet. Jeg vil anbefale Hydrangea serrata ‘Mt. Aso’ på det sterkeste. Busken blir omtrent en halv meter høy og vel så det vid.