Catalpa. Sommer-magi

Blomsterstanden på Catalpa ovata

Eksotisk så det holder. Tenk det: Enorme, rundete blad på et perfekt lite tre. Eller perfekt? Jeg så Catalpa speciosa på 20 m i England. Men det var Catalpa ovata denne gang. En norsk juli sitter vi under det skulpturelle, parasollformete vidunderet og over oss er krona dekket av spir av orkideaktige blomster. Mer tropisk blir det ikke på våre kanter. Catalpa ovata fra Kina har snøgge vokst opp til å blomstre slik. Bare tre-fire år tok det kinesisk Catalpa å nå fram til sin etterlengtede form og blomstring. Nå er det fem år gammelt og klarer vintrene med glans. Nå kan jeg angre på at jeg valgte Catalpa bungei fra Mansjuria isteden. Min Catalpa fryser årlig nesten ned til bakken. Det er en utmerket bladstaude, da.

På bare fem år- Hva venter du på?

Katastrofen 3. mai

Glade og forventningsfulle så vi aprilvarmen svinge sin tryllestav over hager og skoger. Tenk, bjørkene helt grønne i slutten av april! Heggen i blomst og syrinene med store knopper. Alle de eksotiske plantene med valnøtt og Robinia i spissen skyter og om ettermiddagen 2. mai er Magnolia x wiesenerii ‘Swede Made’ klar til å blomstre i løpet av et par uker. Men da mørket falt på, skjedde onde ting. -1,8 grader hører ikke så galt ut, men da fredag 3. mai grydde, kunne jeg se ut over ei slagmark der død og ødeleggelse rådde grunnen. Ta en busk som Koreaazalia, som dagen før var den heldige eiers storhet og glede. Redusert til en slapp, brunsvidd ruin:

Noen dager etterpå var blomster og skudd bare brun knusk. Men natta 2-3. mai hadde flere ofre enn som så. Når våren har kommet så langt på vei betyr det ikke allverden hvilken sone du befinner deg i eller hvilken hardførhet hageplanten er tildelt. Det er bare tall, som i første rekke er basert på gjennomsnittsdata. Nå betyr det mer hvilket stadium i løvsprett og blomstring planten din har nådd. All hardførhet har gått fløyten og de er utlevert til værgudenes luner. Her er flere ofre:

En måned har gått og hver morgen ser jeg hvor langt reparasjonene har kommet. Verst ute å kjøre er valnøttreet. Det vil gå mye av sommeren før vi kan si at det grønnes. Magnoliablomster må jeg vente minst et år til på. Rh. schlippenbachii vil bruke minimum to år på å bli like fin som 2. mai. 2019. Hvis det skjer.

To fenomenale april-Rhodendroner

Koreaazalia, Rhododendron schlippenbachii 2.mai 2019
Som en flokk sommerfugler har slått seg ned
Rhododendron ‘P.J.Mezitt’ 2. mai 2019

Det var med en viss nervøsitet jeg så knoppene svelle på Koreaazalia og ‘P.J. Mezitt’ utover i april. Når skudd og knopper begynner å røre på seg blir værmeldinga blir spennende. Vil vinterkulda (vårkulda) innhente dem like før de slår ut? Som ei dødelig pil fra Nordpolen, rett i hjertet? Det skjedde aldri i år. De siste dagene av april skjedde det: En blomstring som ingen annen. Hvilken skjønnhet! Disse to tidligblomstrende Rhododendronene reagerer på vårvarmen på ei tid da andre sorter ser ut som de har gjort gjennom hele vinteren. I begynnelsen av mai kunne jeg si til meg selv: Blomstringen er tidligere enn jeg har opplevd noe foregående år, men vi får intet tilbakeslag. På det tidspunktet hadde Rhododendron schlippenbachii (Hardførhet i sone 3-4) endog ti cm lange vegetative skudd. ‘P.J.Mezitt’ sine bladknopper hadde derimot ennå ikke brutt. ‘P.J.Mezitt’ er også hardfør og plasseres i sone 6 i sortslista. Aldri har den vært vinterskadd hos meg.

Men vinteren var ikke død….

Vintergrønne druer

Mahonia bealei i april. Herlig duft! Endesmåbladet er større enn de andre på denne arten

En vintergrønn busk. Med vakkert, kristtorn-liknende bladverk. Rik, duftende blomstring og spiselige, vakre frukter. Det er det som er «Oregon Grapes», som du kjøper under navnet Mahonia aquifolium. Mahonia‘s skjebne i norske hager er en sørgelig saga. Helt unødvendig har denne vintergrønne skjønnheten havnet i glemselen. Nå for tida er det bare i litt eldre hagen du kan snuble over den. Sjelden er den noe særlig for øyet, heller. Så det er vel ikke rart at flere og flere hagesentre dropper Mahonia aquifolium. Eller? For jamen har M. aquifolium blitt stemoderlig behandlet fra børjan. For et inntrykk Planten må ha gjort da den nådde hagene for hundre år siden! Sjølsagt måtte Mahonia plantes på hagens mest solrike sted – inne mot sørveggen. Man vil jo gi den det beste. Men på den måten havner en plante fra en skyggefull, fuktig skog på det tørreste, magreste og mest solstekte stedet i hagen. Derfor ser Mahonia‘ene forpinte og solsvidde ut hver vår og etterhvert året rundt. Dermed: Ferdig med Mahonia! Skal vi gi den en ny sjanse? I en dyp, fuktig jord i skygge?

Denne gangen har vi sjansen til å utvide utvalget av Mahonia-sorter. Mahonia x media og Mahonia bealei. Disse to har mye nytt å by på: De er større enn M. aquifolium, bladverket er mer slående og blomstringen begynner en måned tidligere. Etter noen år i hager i Halden-området kan vi også si at de er hardføre. De oppnår en høyde på 2m. Sorten du har størst sjanse til å støte på er Mahonia x media ‘Wintersun’.

Melkeklokke

Melkeklokke er en flott staude som helt ufortjent har falt i glemsel. Hvorfor det? En frisk, blomsterrik plante som ikke er kresen på vokseforholdene. Det er i det hele tatt få stauder som kan varte opp med så rik blomstring over så lang tid. Mengden av blomster er virkelig overveldende, og så blå, da. Sånne blomstermengder ser vi ellers bare i blomsterbutikken. Campanula lactiflora har stoff i seg til å bli ryggraden i staudebedet. Den gjør ikke så mye av seg før den starter blomstringen i juli og viser sitt rette jeg. En annen side den da viser er at den kan tippe over og innta en ufordragelig giddesløs holdning. Da kan du regne med at du har gjødslet og vannet i meste laget. Mitt eksemplar nådde meter’n den første sommeren etter at jeg hadde gjort nettopp det – og la seg utover. Blomstene tittet fram nede mellom bladverket til nabostaudene. Neste sommer snudde både melkeklokken og jeg på flisa og en sulten og tørst plante stod strunk og fin med alle blomstene i været.

Huldine, skyggenes fyrstinne

Mindre kan jeg ikke formulere det. ‘Huldine’ er i all enkelthet en storblomstret klematis-kultivar. Ulikt andre storblomstrende klematis kan ‘Huldine’ vokse og blomstre i skygge, for eksempel på nordsiden av huset. Til råge på dette forbausende faktum er det slik at ‘Huldine’ også er en temmelig hardfør plante. Sikkert den mest hardføre av de storblomstrete klematis. Riktignok har ‘Huldine’ ikke de aller største blomstene, men uten tvil de mest forfinete. Se dem nedenfra og du kan glede deg over at undersida er minst like fin som den porselensaktige oversiden. Voksekraften er så sterk at det blir mye underside for deg å se på. 4-5m er ingen grense når ‘Huldine’ legger i vei. ‘Huldine’ kan slynge seg opp i et tre som japankirsebær, f.eks. og gi deg en andre blomstring i juli-september. Er det mye jobb med ‘Huldine’? Du må vite at dette er en sort som blomstrer på årsskuddene. Da er det rette å ta beskjæringen om våren. Som alle storblomstrete klematis er kravet til vann og næring i vekstperioden store.