Botanisk tidsmaskin

Rødflangre i juli

Du kjører gjennom sommerlandskapet i Østfold og ser hundekjeks og rødkløver i kilometervis. Det er vakkert med blomster langs veien, tenker du. Det skal du få lov til, for uvitenheten har også sine gleder. Blomsterfloraen i min barndom var så uendelig mye rikere enn dette. Og den var ikke begrenset til veikanten. Innover i enger og beiter og utallige små lysninger og teiger i skogen og i innmarka var det plass til hundre ganger flere blomsterarter. Vi ser nå slutten på to generasjoner av ensretting og frisering av landsbygda som har endt i et meget fattig og ensformig kulturlandskap. Den lille plassen som er igjen til markblomstene domineres av slike som rødkløver og hundekjeks, spesialister på kunstgjødsla som hører så uløselig sammen med det moderne jordbruket.

Men rester av det som var fins. Østfold botaniske forening vet om de siste områdene som viser litt av frodigheten og variasjonen vi hadde en gang. Jeg besøkte en av lokalitetene i fjor høst og igjen nå i sommeren. Her er det mye som klaffer: En skjellsandbanke gir kalkrik jord, mange års beiting og skjøtsel holder skogen i sjakk og ingen har sett noe poeng i å bruke lokaliteten til noe mer fornuftig enn å gi sjeldne orkideer et siste tilfluktsted. For her kunne jeg gå i enger med tusener av orkideer. Det må være Rødflangrens hovedkvarter i Norge, for jeg har ikke sett maken. Sammen med den mørkerøde orkideen gule masser av Krattalant, også en kalkspesialist. Dyktigere botanikere enn meg har funnet:

Breiflangre (orkide), brudespore (orkide), nattfiol (orkide), kantkonvall, tettegras, bitterblåfjær, blåfjær, stjernetistel, kryptimian, enghaukeskjegg, veivortemelk, stormaure, marianøkleblom, blodstorkenebb, blåveis, liljekonvall, vill-lin, legevintergrønn, storengkall, kanelrose, griseblad, nikkesmelle, rundbelg, solblom, lakrismjelt, hjertegras, enghavre og hårstarr.

Så bak mål at jeg ikke kjente igjen noe av disse er jeg ikke, da og i tillegg fant jeg for egen regning den praktfulle stavklokken.

Engene hørte til en husmannsplass som nå ikke lenger er i drift. Gjengroingen har begynt, men ennå er det tid før skogen lukker seg over orkideengene.

Hvorfor skriver jeg om botanikk i en hageblogg? Jo, kulturlandskapet er i forfall utenfor hagegjerdet. Innafor gjerdet ditt kan du hjelpe mange smådyr med mat, vann og tilflukt. Utenfor, i kornåkrenes, asfaltens og granplantasjenes velde blir det mindre og mindre plass for alt som ikke gir umiddelbar gevinst. Men hva skal vi med penger hvis alt som gir farge og skjønnhet i tilværelsen blir tatt fra oss?

Alantrot-eng
Alantroten dominerer, men innimellom er det mye rart
Stavklokke

Magnolia ‘Swede Made’

Magnolia x wieseneri ‘Swede Made’ Blomstret for første gang 17. juni. Det var bare denne ene blomsten. Den var 10cm i tverrmål og duftet godt, litt på den syrlige siden. Blomsten varte 5 dager, så falt blomsterbladene og støvbærerne av og bare midtaksen med fruktemnene av. Etter noen dager falt også fruktdelen, det hadde neppe skjedd noen befruktning.

Er jeg skuffet eller fornøyd? Jeg plantet ‘Swede Made’ fordi jeg ønsket meg en magnolia som blomstret over en lang periode om sommeren. Det betyr færre, men større blomster. Det har jeg forsåvidt fått. I min lille hage er det ikke plass til de vårblomstrende magnoliaene. En storm av blomster i ei uke i april, deretter 51 uker som tilbringes med å stå rett opp og ned og være kjedelig. Nei – og heller ikke er de vintergrønne, amerikanske artene var noe for meg. Det ville være å vente på at to ting skulle inntreffe; Blomstring eller døden. Bare døden hadde vært sikker. Jeg ønsket meg store, tropiske blad og god vokseform på et lite tre. Hardførhet var et absolutt krav. Det begrenser søket til Magnolia sieboldii, M. obovata, M. tripetala og M. macrophylla. I tillegg kommer hybridene og jeg fant altså hybriden mellom Magnolia obovata var. hypoleuca og Magnolia sieboldii. Den plantet jeg i 2014. Jeg sitter np med en stor, rotete busk som er utsatt for vårfrost. Da ryker både blomsterknoppene og løvet, slik som det skjedde både i år og i fjor. Det betyr ikke mye at bladene fryser, busken får nye på et blunk. Men i fjor svartnet alle blomsterknoppene og falt av etter frosten 3. mai. I år var det bare to blomsterknopper; Den ene var skadd etter frosten 10. mai og den andre ser du på bildet. Tenk deg mine følelser da den åpnet seg, jeg som hadde ventet fra 2013!

Magnolia sieboldii har blomster som står vertikalt og glaner deg rett i øynene. Som oftest må du inn i busken for å se dem godt. Det er en duftende og vakker blomst. Fra M. obovata var. hypoleuca har M. x wiesenerii også fått mye. Blomsten er større og den vokser horisontalt. Det vil med andre ord ikke være lurt å fjerne de lave greinene på Magnolia x wieseneri. Årsskuddene er opptil 3/4 m lange og tildels går de rett i været. Bladene er ca. 20 ganger 10cm, langt unna de tropiske bladene (Opptil 90cm) hos M. tripetala og M. macrophylla.

Min anbefaling er: Sats på utvalgte kultivarer av M. sieboldii, utvalgt for blomsterrikdom og vokseform. De samme kravene må settes til hybrider mellom de fire artene jeg nevnte som som sommerblomstrende. Vi har trolig bare sett begynnelsen på et større utvalgsarbeid her. Framtidens kultivarer vil trolig slå krysninger som ‘Swede Made’ ned i støvlene på alle egenskaper som betyr noe for en hagedyrker.

Viftelønnens tøffe fetter

Acer pseudosieboldianum i løvspretten

Korealønn eller mandsjurisk lønn? Acer pseudosieboldianum vokser begge steder, så da tenker jeg at den skal hete …….Mansjurisk viftelønn! Da har du svaret på hvorfor A. pseudosieboldianum er en mer hardfør og tilpasningsdyktig plante enn Viftelønnen, Acer palmatum. Trær som vokser på Asias fastland må tåle hardere vilkår enn det som bys ute på øyene. Litt mer nomenklatur: Acer japonicum heter naturligvis Japanlønn på norsk. Men A. palmatum er den folk flest kaller «Japanlønn» og på svensk har det blitt offisielt. Dessuten har vi en art som bærer navnet Acer sieboldianum, og den vokser i Japan. «Pseudo-» måtte derfor med i artsnavnet til Mansjurisk viftelønn, dessverre. Herr doktor Siebold burde være fornøyd, nå. På svensk heter den «Manchurisk solfjäderslønn», forresten. Men det blir nok i meste laget for en norsk navnekomité, tenker jeg.

Lønnetreet mitt ble plantet høsten 2017 og var uskadd våren som fulgte. Det vokser langsomt, kan jeg si, etter å ha sett to voksesesonger. Frosten 3.5.2019 fikk noen av skuddspissene som hadde brutt til å visne. Skadene kom på ny da det frøs på i mai 2020, men de var lettere denne gangen. Men nye knopper bryter kjapt efterpå og A. pseudosieboldianum ser fin ut nå, allerede. Kanskje vi får se litt større tilvekst denne sommeren?

Sortslista oppgir hardførheten til sone 4-5 og høyden til 4-6m. Mitt inntrykk er at dette er en mer vital art enn Acer palmatum og ihvertfall mer vital enn A. japonicum. Den har mye å by på gjennom året: Pen form, blomstring (ikke sett ennå), interessant løvsprett, vakkert, friskt bladverk og lysende røde høstfarger.

Acer pseudosieboldianum, den tredje våren hos meg. Høyde 1,5m. Det har gått fjorten dager fra det første bildet.

Tenk roser alt nå

‘Waldemar’

På hagevandring på landbygda i Båhuslen treffer jeg alltid på noe nytt og spennende. Det var klart med det samme at denne rosa hadde jeg aldri sett. Den stod virkelig ut i den fine hagen som eierne stolt viste fram. Så meget mer som rosa ikke befant seg i hagen i det hele tatt, men i en mørk grusdekket gård bak huset. Annet enn gjerdet til hundeinnhegningen hadde den ikke å klatre i. Men jeg fikk hageeieren i tale og navnet på den vakre planten var ‘Waldemar’, fikk jeg opplyst. «En underbar sort med danske ursprung», skriver Lars-Åke Gustavsson i «Rosor for nordiske trädgårdar», sitt store verk fra 2008. Det framgår at ‘Waldemar’ er en hybrid med ukjent opphav. Hardførheten kjenner vi ikke, men den klarer seg jo fint i sone 3. Dufter gjør den og det er flust av torner. Sommerblomstrende.

Vintergrønt jorddekke

Lei av plastduk og bark? Ingen kan vel kalle det pent? Vi har alternativer og et av de beste ser du over: Vinterglans, Pachysandra terminalis. Danner et tett teppe med utløpere bare den får skygge og litt fuktig jord. Da kan den gjøre kål på både den ene og den andre av våre kjære ugressplanter. Er Vinterglans kjedelig? Kanskje det, men et grønt, frodig teppe må da være en ideell bakgrunn for mer spennende planter? I hagen trenger vi planter som ganske enkelt gjør jobben sin. Gjennom en lang og grå vinter er det Vinterglansen man legger merke til ved inngangspartiet eller under buskene. Åpen jord med noen visne tuster bortover er alternativet halve året, så da går min stemme til Vinterglans. Når våren kommer er blomstene på plass, som du ser. Vinterglans er en meget hardfør plante, unnskyld halvbusk. Plantebøkene er ikke helt enige om den hører til blant buskene eller staudene. Planter du den med en halvmeters avstand er det passe. Da fyller den opp plassen ved hjelp av sine nyttige utløpere. Utløperne er underjordiske og «armerer» jorda på en måte som gjør at Vinterglans sikrer utrasing av jorda i skråninger. På bildet ser vi hvordan den har begynt å vandre oppover mot Rhododendronene. Men husk: I solsteiken liker den seg ikke!

Hammershus

Hammershus festning nær Allinge på Bornholm

….den gamle borgen på Bornholm blir det intet gjensyn med i år. Enda en gang hadde vi tenkt å legge sommerferien til den skjønne ø i Østersjøen, men akk.. Hammershus er det ikke så mye igjen av etter århundrer av kriger og beleiringer. Det er mest historien og utsikten man nyter her oppe i våre dager. Hva er påskuddet for å skrive om Hammershus på en hageblogg? Jo, syns du ikke treet i forgrunnen har en flott form? Formen har vel blitt til av store mengder sollys og kanskje beiting nedenfra. Såvidt jeg husker er det ikke andre trær på festningsområdet. Men hva er det for et tre? Jeg vakler mellom Naverlønn og hagtorn, men heller mot det sistnevnte. Kanskje du vet?

Mye av forfallet på Hammershus kom etter at festningen mistet sin militære betydning. Den ble overtatt av «Søfestningen Christiansø» som en kan skimte i nordøst fra Hammershus – hvis været er godt. Og det er det ofte på Bornholm.

Utsikten sørover fra Hammershus er betagende. Dette er kysten nedover mot Vang og Hasle. Granitten gir et u-dansk preg til det hele. Sør for Hasle forlater vi granitten og er over i Palaeozoicum. Her er alt pære dansk igjen med de flotteste badestrender vi har slått oss ned på.