Vår før tida

Vårkornellen, et tre fra Middelhavsområdet, blomstrer vanligvis i april hos meg. Blir det istedet februar i år?

Nå er det mer enn temperaturen en legger merke til når en stikker nesa ut. Hva skjer med blomstene denne milde vinteren? Det vil si, det er sant å si mest hageplantene som reagerer på været. Norske planter med tusenvis av år bak seg med finkalibrering av sin årstidstilpasning blir ikke så lett vippet av pinnen av plussgrader i januar. Så i naturen er det foreløpig ikke mye som rører på seg. Men det kan skje. Denne vinteren minner mye om vinteren 1990. Da blomstret oretrærne i januar-februar. Etter en vindfull natt lå en morgen alle hannraklene nytteløst strødd på bakken. Ingen orefrø ble produsert det året. I hagen er det derimot litt av hvert som holder på å skje. Alle bildene av hageplanter er tatt 26. januar:

Tysbasten er vill i skogen her, men har velfortjent blitt flyttet inn i hagen min. Den blomstrer til vanlig en eller annen gang etter midten av mars
Crocus chrysanthus ligger en måned foran skjema
Viburnum x bodnantense ‘Charles Lamont’
Vinterblomst
Deutzia pulchra har alt fått noen blad. Dette kan umulig gå bra!

Spolebusk er viltvoksende i Norden

Euonymus europaeus i sauebeite på Nord-Bornholms klippekyst

…men det er ikke mye av den i Norge. Hist og her på Sørlandskysten og ved Oslofjorden kan man treffe på den. Men det var på Bornholm jeg ble oppmerksom på det vakre lille treet første gang. Etter å ha observert Spolebusk (=Beinved) i naturmiljøet på øya slår jeg fast at varme, tørre lokaliteter preget av tørke er ideelle voksesteder. Slik har jeg også sett Euonymus europaeus plantet øverst i Festningsgata i Halden. Det treet er borte for lenge siden og ytterst sjelden treffer jeg på E. europaeus i hager i noe land. Spolebusken (jo, den er et tre) har en ideell størrelse og form for den lille hagen, som du ser. Større enn dette blir den ikke. Her ved Østersjøen blåser det mye, så det det er tydelig at Spolebusken tåler vind. Blir ikke voksekravene oppfylt er det kjent at bladene blir spist opp av larver – et sørgelig syn. Men her i spolebuskens naturlige miljø var den fullkomment frist og sunn. I den dirrende sommerheten var det et betagende syn. Fruktene var det mange av, men de hadde ikke åpnet seg ennå. Da henger orange frø (egentlig frøkapper med frø inni) ned fra røde fruktvinger til fuglene får øye på dem. Skal vi kalle E. europaeus for Spolebusk? Det er ikke sikkert. Euonymus planipes kaller vi nemlig Sakhalinbeinved og E. nanus for Klatrebeinved. Siden disse er velkjente hageplanter kunne jo noen bli forvirra. Hvilket er det beste hagetreet av Spolebusk og Sakhalinbeinved? Svaret er at de har helt forskjellige voksekrav. Sakhalinbeinved er et skogstre som trives med fuktig, god jord. Det ville ikke falle i god jord (unnskyld) hos Spolebusk eller Europabeinved, om du vil.

Granittklippene mellom Sandkås og Gudhjem. Spolebusken omtrent midt på bildet
Stor fruktsetting i august

Sommernatt i hagen min

En liten kikk tilbake mot en tid som nå virker uendelig fjern, sjøl om dette bare er fire måneder siden. Fire måneder den andre veien, da har vi vårjevndøgn og lyset flommer på ny over død og tørstende jord! Men denne julikvelden var luften stille og varm og duftet sommer. Jeg stod på verandaen og så at mitt verk der nede i forhage var godt.

Silketreet – Mimosa i Danmark

Albizzia julibrissin

Vi befinner oss i sone 1 på den skjønne øy Bornholm. Vi må til Sør-Vestlandet for å finne like gode vokseforhold i Skandinavia som på Bornholm. Over en hagemur i Svaneke får jeg øye på et eksotisk tre jeg ikke har sett utenfor hagebøker. Jeg kjenner det igjen med det samme, for Albizzia julibrissin har jeg ønsket å dyrke siden jeg først leste om det for mange år siden. Bladene er enorme, bregneaktige og heltropiske. I Svaneke var det også varme nok til å frambringe de etterlengtede blomstene i slutten av august. Rosa vifter av støvbærere minner om silketråd og har gitt Albizzia navnet Silketre. På grensen eller over hos oss, er Silketreet den eneste arten i slekta som går opp i kalde strøk (Nord-Kina, Sentralasia). De andre trærne i denne asiatiske slekta er helt og fullt tropiske eller i det minste subtropiske.

Albizzia julibrissin har vært dyrket i Kina og Persia i uminnelige tider. Det kan nå en høyde på 8-10m, men Svaneke-treet var foreløpig bare 3m. Mimosa-navnet kommer naturlig av det nære slektskapet med slekta Acacia. Som Acacia‘ene folder også Albizzia julibrissin sammen bladene når mørket faller på. Når det inntreffer går det opp for deg at du står overfor et vesen som lever.

Skal du plante et silketre er det sol, le og drenering som er tingen. Albizzia kan tåle ned mot 30 kuldegrader med alle ønsker oppfylt. Billigst blir det å kjøpe frø. Her på Østlandet er det neppe noen som selger planter, forresten. Får du tak i sorten A. julibrissin var rosea ‘Ernest Wilson’, er du heldig. Sorten er herdigere enn arten.

Lunt stod det, mot hagemuren
Jeg snur meg og der ligger den vakre, men lille (1100 innbyggere) kjøpstad Svaneke

Kinesisk blomsterkastanje

…den har du neppe hørt stort om. Ikke «Gullhorn» heller. Men hva med Xanthoceras sorbifolium? Ikke det? Men du kommer til å høre en hel del snakk om X. sorbifolium i framtida. For dette er en kommende stjerne i hageverdenen. Et opprett, lite tre med store, tofargete blomster i mai. Om høsten kastanjelignende, spiselige nøtter. Og som avslutning: Flotte høstfarger. Bladene, som minner litt om rogneblad. sitter lenge på om høsten. Hjemlandet er Nordkina, står det i bøkene. Betyr det Indre Mongolia og Mansjuria, tro? Jeg oppdaget at Xanthoceras hadde slått an i Kanadas kaldere strøk. Ei varselklokke ringte og jeg kjøpte frø. Fire år etter at frøene spirte blomstret busken her hos meg nå i mai. Som tidligere hadde planten klart vinter og vår uten skade. Heller ikke frostnettene som begynte 3.5.2019 gjorde noe til eller fra.

Etter at åtte frø hadde spiret, pottet jeg om plantene. Det var det bare to av plantene som overlevde. Disse to plantet jeg ut i surjordsbedet i hagen. Den ene Xanthoceras‘en visnet helt ned og er i år ca. 10cm høy. Den andre sturet et år, men vokser for tida noen centimeter pr. sesong. Tørkesommeren i fjor kom og gikk uten at den virket inn på min 40-50cm høye plante. Etter å hoderystende ha studert frostskadene i hagen 3. mai i år, stanset jeg ved Xanthoceras. Ingen frostskader, men desto større overraskelse: Svulmende blomsterknopper. Fjorten dager etter dette kunne jeg for første gang beundre Xanthoceras-blomster som ikke befant seg på ei bokside. Store og eksotiske og mange! De er omlag tre centimeter i diameter. Om det blir nøtter? Ikke i år. Selv om Xanthoceras har både hun- og hannblomster på samme plante, er det overlegent flest av hannblomstene. Xanthoceras sies å være treet med tusen blomster og ei nøtt. Akk, ja.

Xanthoceras er en nær slektning av Koelreuteria. Den opprette blomsterstanden peker også mot en annen slektning: Hestekastanje.

Catalpa. Sommer-magi

Blomsterstanden på Catalpa ovata

Eksotisk så det holder. Tenk det: Enorme, rundete blad på et perfekt lite tre. Eller perfekt? Jeg så Catalpa speciosa på 20 m i England. Men det var Catalpa ovata denne gang. En norsk juli sitter vi under det skulpturelle, parasollformete vidunderet og over oss er krona dekket av spir av orkideaktige blomster. Mer tropisk blir det ikke på våre kanter. Catalpa ovata fra Kina har snøgge vokst opp til å blomstre slik. Bare tre-fire år tok det kinesisk Catalpa å nå fram til sin etterlengtede form og blomstring. Nå er det fem år gammelt og klarer vintrene med glans. Nå kan jeg angre på at jeg valgte Catalpa bungei fra Mansjuria isteden. Min Catalpa fryser årlig nesten ned til bakken. Det er en utmerket bladstaude, da.

På bare fem år- Hva venter du på?