Melkeklokke

Melkeklokke er en flott staude som helt ufortjent har falt i glemsel. Hvorfor det? En frisk, blomsterrik plante som ikke er kresen på vokseforholdene. Det er i det hele tatt få stauder som kan varte opp med så rik blomstring over så lang tid. Mengden av blomster er virkelig overveldende, og så blå, da. Sånne blomstermengder ser vi ellers bare i blomsterbutikken. Campanula lactiflora har stoff i seg til å bli ryggraden i staudebedet. Den gjør ikke så mye av seg før den starter blomstringen i juli og viser sitt rette jeg. En annen side den da viser er at den kan tippe over og innta en ufordragelig giddesløs holdning. Da kan du regne med at du har gjødslet og vannet i meste laget. Mitt eksemplar nådde meter’n den første sommeren etter at jeg hadde gjort nettopp det – og la seg utover. Blomstene tittet fram nede mellom bladverket til nabostaudene. Neste sommer snudde både melkeklokken og jeg på flisa og en sulten og tørst plante stod strunk og fin med alle blomstene i været.

Huldine, skyggenes fyrstinne

Mindre kan jeg ikke formulere det. ‘Huldine’ er i all enkelthet en storblomstret klematis-kultivar. Ulikt andre storblomstrende klematis kan ‘Huldine’ vokse og blomstre i skygge, for eksempel på nordsiden av huset. Til råge på dette forbausende faktum er det slik at ‘Huldine’ også er en temmelig hardfør plante. Sikkert den mest hardføre av de storblomstrete klematis. Riktignok har ‘Huldine’ ikke de aller største blomstene, men uten tvil de mest forfinete. Se dem nedenfra og du kan glede deg over at undersida er minst like fin som den porselensaktige oversiden. Voksekraften er så sterk at det blir mye underside for deg å se på. 4-5m er ingen grense når ‘Huldine’ legger i vei. ‘Huldine’ kan slynge seg opp i et tre som japankirsebær, f.eks. og gi deg en andre blomstring i juli-september. Er det mye jobb med ‘Huldine’? Du må vite at dette er en sort som blomstrer på årsskuddene. Da er det rette å ta beskjæringen om våren. Som alle storblomstrete klematis er kravet til vann og næring i vekstperioden store.

Hosta-bonanza

At Hosta, bladlilje, er en god og kanskje uunnværlig følgeplante i hagen, det visste du allerede. Men at Hosta står på egne bein og kan forme en hage helt uten hjelp, det var kanskje nytt for deg? Det var nytt for meg inntil jeg besøkte «Hosta-haven» på Jylland. Flere mål med Hosta-dominans i skog, ved vann og formell hage. Er det andre planter der? Ja, men da spiller de bestandig på lag med Hosta. I farge, form og linje. I denne hage fikk Hosta’ene gode vokseforhold – skygge, fuktighet og djup jord.

Gulldyne

Små, gule blomster på Gulldyne i juni

Gulldyne (Azorella trifurcata) skapte sensasjon blant deltakerne på den store danmarksturen 2018. Helt ukjent for alle de 40-50 drevne hageentusiastene som strømmet ut av bussen for å ta nok en hage i øyesyn. Det var ikke bare det at Gulldyne har et utseende man sent glemmer, det var også så veldig mye av den. Den fløt seg som gul-grønn lava nedad alle skråninger og dekket alt unntagen de steileste og største kampesteinene. Som den gjør det på sydspissen av det Søramerikanske kontinent. Vanlig har Gulldynen ikke blitt, heller ikke i Danmark. Det var kun én enslig hage vi fant den voksende i. «Gummipude» var navnet på de kanter. Det med «gummi» passer egentlig ganske bra. Deltakerne på turen kommer garantert til å gå langt for å skaffe seg Gulldyne til våren, så hva må til for at den skal trives? Gulldyne er vintergrønn og har følgelig godt å bli dekket med litt granbar, har jeg fått sporet opp i litteraturen. Dekket bør trolig ikke være for tykt. Jeg ser for meg at den lett mugner under baret en mild og fuktig vinter. Sanblandet, godt drenert jord. Litt skygge, mener de fleste, men den fine planten (plantene?) i den danske hagen stod på det nærmeste i full sol. Dette var imidlertid før sommervarmen og -tørken slo til for alvor. Det kan være at Gulldynen så mindre frisk ut senere hen. Det oppgis at den kan deles både vår og høst og at stiklinger om forsommeren slår til.

Gulldyne må da være en fremragende fugeplante?

Kinesertre

Koelreuteria, i ei seng av stormarikåpe, ca. 1. august. Bildet tatt fra andre etasje.

…har lenge blitt sett på som et uoppnåelig klenodium for norske hager. Men det er ingen grunn til at vi skal avskrive Koelreuteria paniculata så enkelt. Min erfaring er: Her har vi et lite tre som har flott form og størrelse (2-3m), vakkert bladverk (tropical style) og en overdådig blomstring i juli-august. «Golden Rain» kalles treet mange steder i verden og slik ser blomstringen ut, også. Blomstringen etterfølges av vakre, rødlige frukter og deretter høstfarger. Etter seks år i hagen ser Koelreuteria ut til å ta form som noe nær det ideelle treet for oss som ikke har så stor hage. Det sies at Kinesertreet tåler tørke godt og det kan jeg skrive under etter å ha opplevd sommeren 2018. Midt i solsteiken på sørsida av huset var det aldri merket av vannmangelen.

Blomsterstanden er stor og vid. Den første blomsten kom to år etter planting

Hva er det med Trettebekk?

Husmuren på Trettebekk. Trerøttene holder på å gjøre ende på den nå. Generasjoner har gått siden det bodde folk her og stor granskog har vokst opp.

Ikke allverden. Bare en liten husmannsplass hvor mennesker klarte å vri en skrinn levevei ut av en utkantsnipp av herregårdens vidstrakte eiendommer. Men Trettebekk var heldig på den måten at jorda var god. Plassen lå på nordsida av Trettebekken og hellinga ned mot bekken var ikke vanlig mojord, men feit leire. I 2014 hadde det grodd opp en urte- og bregnerik barskog på stedet. Merkelappene Storbregneskog, småbregneskog og lågurtgranskog er plantesosiologiske merkelapper jeg setter på slik natur. Skog i en sen fase av gjengroing, jamvel, men like fullt sjeldne og truede naturtyper. Som innbyr deg til å stoppe opp for å betrakte Trettebekken: 

Trettebekken meandrerer på vei mot elva. Tidligere har ørreten gått opp her.

Hvor truet Trettebekk var fikk jeg syn for nå forleden. Slik så det ut etter at tømmeret var tatt ut:

For å få inn skogsmaskinene, «måtte» denne veien anlegges. Tungt maskineri setter spor som synes i mange år.
Bekken har ikke helt de samme opplevelsesverdien nå. For en generasjon siden hadde den blitt erstattet av ei rett grøft eller helst blitt lagt i rør. Så hadde området blitt bakkeplanert. Så ikke kom og påstå at verden ikke går framover.

Tømmeret var klart for hogst, så hva har jeg å klage over? Jeg vil bare påpeke at dette skogsamfunnet er av de sjeldneste i landet og at det i tida framover vil være akutt truet. Hvorfor er det så utsatt akkurat nå? 1. Høye tømmerpriser. 2. Hogstmoden skog. 3. Billig arbeidskraft fra EØS-området har gjort skogplanting aktuelt igjen. Det siste vil forhindre at naturen kan gjøre noe comeback på egen hånd. Alt i alt en livsfarlig cocktail for norsk natur.

Den rikeste floraen på våre kanter finner vi på slike steder, hvor bekken bryter fram fra høyereliggende skogtrakter og strømmer ut i jordbrukslandskapet.

Så, er det noe å gjøre? De mest intakte lokalitetene burde vernes. Men alle de andre? Innfør vektgrenser for maskiner og traktorer som benyttes til skogavvirkning. Det skaper arbeidsplasser, sparer ressurser og gir et velfortjent spark til store aktører innen skogbruket. Kjør steinhardt på dette i internasjonale fora. Norge skal jo ha så mye å si slike steder. Dessuten har vi sikkert penger nok til å true til oss vilja vår både i FN, EØS og klimatoppmøter. En blanding av press, hestehandel og intelligent bruk av medier og miljøorganisasjoner fører sikkert fram. Norsk skogbruk skal jo ikke være noe dårligere stilt enn andre land?