…er dessverre ikke hårdfør hos oss og må dekkes mot barfrost, står det å lese i «Havens vakreste blomster», ei bok fra 1953 som jeg blar litt i. Det varte flere år før mitt eksemplar ble så fin og stor som du ser over. Kan ikke skryte av å ha dekket den til om vinteren heller, men dreneringen er god. Vinterfuktigheten er nok slemmere mot Bergastersen enn kulden. Jeg har to sorter: En ganske mørk foran og bak en som er lysere og med mer rosa i blomsten. Antar at den mørkeste er ‘Rudolf Goethe’ mens den lysere heter ‘Veilchenkönigin’. Bergastersen gjør lite av seg før blomstringen. Ser så kjedelig ut at du får lyst til å luke vekk den lille tusten. Ikke så om høsten. To måneder og mer med blomstring kan du regne med. Og planten velter aldri på den irriterende måten visse andre stauder har for vane. Bak astersen ser vi sesongens siste Coreopsis-blomster. Ja, det er en grunn til at stauder som dette er så mye brukt. De er rett og slett de beste.
Her noen følgesvenner som jeg foreviget den samme dagen i begynnelsen av september. Med klokka ser vi først Hakonegress med en rød alunrot i bakgrunnen. Deretter Min kjære venn Praktsolhatten. Den velter heller aldri. Perfekt hagestaude. Så, i klokka 2-posisjon: Blodgress og Stålklematis bak Bergastersen. Fortsatt noen blomster på Stålklematisen. Gullball (Rudbeckia nitida) måtte jeg jo ha med og til slutt et nærbilde av Asters med naboene.
Klatrerose, javel, men mot gjerdet fungerer den like godt som ei stor buskrose. På dette stedet ble ‘Raubritter’ plantet i fjor og i år går den allerede bananas med en blomstring som ingen annen. Jeg må innskyte at rosen har stått i flere år på et annet og mer ugunstig plantested. Den har riktignok hvert år blomstret rikt og aldri vært vinterskadd. Men ‘Raubritter’ har vært en puslete rose inntil i år. Med rikelig sol (vestvendt) og litt bedre jord blir resultatet som du ser. Det spesielle med ‘Raubritter’ er formen på blomstene. Hundrevis av disse velduftende små kålhodene. Ulempen er at rosene ikke faller av når de visner. Men på bildene (tatt 9. juli) er det lenge til blomstringen er over. Du kan regne med i alle fall fire ukers blomstring fra Sankthans.
For tenk, det har jeg, og fin er den også! Nå har den endelig (4-5 år) klart å etablere seg for alvor. Hypericum ‘Hidcote’ viser seg i år fra en side som minner om det jeg så i engelske hager. Av årsaker som er åpenbare er perikumbusken der å se i annenhver hage. Man blir glad av å se de store gule, troskyldige blomstene. «Rose of Sharon» eller «St. John’s-wort» kaller de den der borte på øya si. Sjøl om den er oppført som sone 3-plante i sortslista, sier ikke det alt. Dette er en busk som krever varme og sol hos oss, skal den blomstre rikt. I 2020 kan vi takke de to varme sommerens 2018 og 19 for at perikumbusken tar seg så bra ut. Denne våren var første gang at min vintergrønne lille busk ikke var brun og frossen når da våren kom. Nå er det slik at blomsterknoppene sitter på årskuddene, så noe blomstring blir det alltids, da. I år begynte blomstringen omkring 1. juli. Nå, noen uker etterpå er blomstringen på topp. Det er fortsatt masse knopper, så forestillingen vil vare i det minste ut august.
Sa jeg at navnet var Hypericum ‘Hidcote’? Det var en bløff. I virkeligheten vet jeg ikke, for dette er planter jeg har fått uten navnelapp. Tror det enten er ‘Hidcote’ (Hypericum patulum ‘Hidcote’, for å være eksakt) eller Hypericum moserianum. Dette er to hybrider, hvor H. calycinum er i begge tilfeller er innblandet. Men Hypericum calycinum er det ikke, for det er en bunndekker. Har ikke klart å finne gode skillemerker mellom ‘Hidcote’ og H. moserianum. Hypericum ‘Hidcote’ blir bortimot to meter og H. moserianum halvparten. Perikumbusker liker jord på den sure sida, står det i bøkene. Lurer nå på det.
Du kjører gjennom sommerlandskapet i Østfold og ser hundekjeks og rødkløver i kilometervis. Det er vakkert med blomster langs veien, tenker du. Det skal du få lov til, for uvitenheten har også sine gleder. Blomsterfloraen i min barndom var så uendelig mye rikere enn dette. Og den var ikke begrenset til veikanten. Innover i enger og beiter og utallige små lysninger og teiger i skogen og i innmarka var det plass til hundre ganger flere blomsterarter. Vi ser nå slutten på to generasjoner av ensretting og frisering av landsbygda som har endt i et meget fattig og ensformig kulturlandskap. Den lille plassen som er igjen til markblomstene domineres av slike som rødkløver og hundekjeks, spesialister på kunstgjødsla som hører så uløselig sammen med det moderne jordbruket.
Men rester av det som var fins. Østfold botaniske forening vet om de siste områdene som viser litt av frodigheten og variasjonen vi hadde en gang. Jeg besøkte en av lokalitetene i fjor høst og igjen nå i sommeren. Her er det mye som klaffer: En skjellsandbanke gir kalkrik jord, mange års beiting og skjøtsel holder skogen i sjakk og ingen har sett noe poeng i å bruke lokaliteten til noe mer fornuftig enn å gi sjeldne orkideer et siste tilfluktsted. For her kunne jeg gå i enger med tusener av orkideer. Det må være Rødflangrens hovedkvarter i Norge, for jeg har ikke sett maken. Sammen med den mørkerøde orkideen gule masser av Krattalant, også en kalkspesialist. Dyktigere botanikere enn meg har funnet:
Så bak mål at jeg ikke kjente igjen noe av disse er jeg ikke, da og i tillegg fant jeg for egen regning den praktfulle stavklokken.
Engene hørte til en husmannsplass som nå ikke lenger er i drift. Gjengroingen har begynt, men ennå er det tid før skogen lukker seg over orkideengene.
Hvorfor skriver jeg om botanikk i en hageblogg? Jo, kulturlandskapet er i forfall utenfor hagegjerdet. Innafor gjerdet ditt kan du hjelpe mange smådyr med mat, vann og tilflukt. Utenfor, i kornåkrenes, asfaltens og granplantasjenes velde blir det mindre og mindre plass for alt som ikke gir umiddelbar gevinst. Men hva skal vi med penger hvis alt som gir farge og skjønnhet i tilværelsen blir tatt fra oss?
Alantrot-engAlantroten dominerer, men innimellom er det mye rartStavklokke
Magnolia x wieseneri ‘Swede Made’ Blomstret for første gang 17. juni. Det var bare denne ene blomsten. Den var 10cm i tverrmål og duftet godt, litt på den syrlige siden. Blomsten varte 5 dager, så falt blomsterbladene og støvbærerne av og bare midtaksen med fruktemnene av. Etter noen dager falt også fruktdelen, det hadde neppe skjedd noen befruktning.
Er jeg skuffet eller fornøyd? Jeg plantet ‘Swede Made’ fordi jeg ønsket meg en magnolia som blomstret over en lang periode om sommeren. Det betyr færre, men større blomster. Det har jeg forsåvidt fått. I min lille hage er det ikke plass til de vårblomstrende magnoliaene. En storm av blomster i ei uke i april, deretter 51 uker som tilbringes med å stå rett opp og ned og være kjedelig. Nei – og heller ikke er de vintergrønne, amerikanske artene var noe for meg. Det ville være å vente på at to ting skulle inntreffe; Blomstring eller døden. Bare døden hadde vært sikker. Jeg ønsket meg store, tropiske blad og god vokseform på et lite tre. Hardførhet var et absolutt krav. Det begrenser søket til Magnolia sieboldii, M. obovata, M. tripetala og M. macrophylla. I tillegg kommer hybridene og jeg fant altså hybriden mellom Magnolia obovata var. hypoleuca og Magnolia sieboldii. Den plantet jeg i 2014. Jeg sitter np med en stor, rotete busk som er utsatt for vårfrost. Da ryker både blomsterknoppene og løvet, slik som det skjedde både i år og i fjor. Det betyr ikke mye at bladene fryser, busken får nye på et blunk. Men i fjor svartnet alle blomsterknoppene og falt av etter frosten 3. mai. I år var det bare to blomsterknopper; Den ene var skadd etter frosten 10. mai og den andre ser du på bildet. Tenk deg mine følelser da den åpnet seg, jeg som hadde ventet fra 2013!
Magnolia sieboldii har blomster som står vertikalt og glaner deg rett i øynene. Som oftest må du inn i busken for å se dem godt. Det er en duftende og vakker blomst. Fra M. obovata var. hypoleuca har M. x wiesenerii også fått mye. Blomsten er større og den vokser horisontalt. Det vil med andre ord ikke være lurt å fjerne de lave greinene på Magnolia x wieseneri. Årsskuddene er opptil 3/4 m lange og tildels går de rett i været. Bladene er ca. 20 ganger 10cm, langt unna de tropiske bladene (Opptil 90cm) hos M. tripetala og M. macrophylla.
Min anbefaling er: Sats på utvalgte kultivarer av M. sieboldii, utvalgt for blomsterrikdom og vokseform. De samme kravene må settes til hybrider mellom de fire artene jeg nevnte som som sommerblomstrende. Vi har trolig bare sett begynnelsen på et større utvalgsarbeid her. Framtidens kultivarer vil trolig slå krysninger som ‘Swede Made’ ned i støvlene på alle egenskaper som betyr noe for en hagedyrker.
Korealønn eller mandsjurisk lønn? Acer pseudosieboldianum vokser begge steder, så da tenker jeg at den skal hete …….Mansjurisk viftelønn! Da har du svaret på hvorfor A. pseudosieboldianum er en mer hardfør og tilpasningsdyktig plante enn Viftelønnen, Acer palmatum. Trær som vokser på Asias fastland må tåle hardere vilkår enn det som bys ute på øyene. Litt mer nomenklatur: Acer japonicum heter naturligvis Japanlønn på norsk. Men A. palmatum er den folk flest kaller «Japanlønn» og på svensk har det blitt offisielt. Dessuten har vi en art som bærer navnet Acer sieboldianum, og den vokser i Japan. «Pseudo-» måtte derfor med i artsnavnet til Mansjurisk viftelønn, dessverre. Herr doktor Siebold burde være fornøyd, nå. På svensk heter den «Manchurisk solfjäderslønn», forresten. Men det blir nok i meste laget for en norsk navnekomité, tenker jeg.
Lønnetreet mitt ble plantet høsten 2017 og var uskadd våren som fulgte. Det vokser langsomt, kan jeg si, etter å ha sett to voksesesonger. Frosten 3.5.2019 fikk noen av skuddspissene som hadde brutt til å visne. Skadene kom på ny da det frøs på i mai 2020, men de var lettere denne gangen. Men nye knopper bryter kjapt efterpå og A. pseudosieboldianum ser fin ut nå, allerede. Kanskje vi får se litt større tilvekst denne sommeren?
Sortslista oppgir hardførheten til sone 4-5 og høyden til 4-6m. Mitt inntrykk er at dette er en mer vital art enn Acer palmatum og ihvertfall mer vital enn A. japonicum. Den har mye å by på gjennom året: Pen form, blomstring (ikke sett ennå), interessant løvsprett, vakkert, friskt bladverk og lysende røde høstfarger.
Acer pseudosieboldianum, den tredje våren hos meg. Høyde 1,5m. Det har gått fjorten dager fra det første bildet.
Det enkleste er om du får opp «Hagedesignerens hjørne» på mobilen, klikker på innlegget du vil kommentere, skroller ned til kommentarfeltet og skriver.
