For tenk, det har jeg, og fin er den også! Nå har den endelig (4-5 år) klart å etablere seg for alvor. Hypericum ‘Hidcote’ viser seg i år fra en side som minner om det jeg så i engelske hager. Av årsaker som er åpenbare er perikumbusken der å se i annenhver hage. Man blir glad av å se de store gule, troskyldige blomstene. «Rose of Sharon» eller «St. John’s-wort» kaller de den der borte på øya si. Sjøl om den er oppført som sone 3-plante i sortslista, sier ikke det alt. Dette er en busk som krever varme og sol hos oss, skal den blomstre rikt. I 2020 kan vi takke de to varme sommerens 2018 og 19 for at perikumbusken tar seg så bra ut. Denne våren var første gang at min vintergrønne lille busk ikke var brun og frossen når da våren kom. Nå er det slik at blomsterknoppene sitter på årskuddene, så noe blomstring blir det alltids, da. I år begynte blomstringen omkring 1. juli. Nå, noen uker etterpå er blomstringen på topp. Det er fortsatt masse knopper, så forestillingen vil vare i det minste ut august.
Sa jeg at navnet var Hypericum ‘Hidcote’? Det var en bløff. I virkeligheten vet jeg ikke, for dette er planter jeg har fått uten navnelapp. Tror det enten er ‘Hidcote’ (Hypericum patulum ‘Hidcote’, for å være eksakt) eller Hypericum moserianum. Dette er to hybrider, hvor H. calycinum er i begge tilfeller er innblandet. Men Hypericum calycinum er det ikke, for det er en bunndekker. Har ikke klart å finne gode skillemerker mellom ‘Hidcote’ og H. moserianum. Hypericum ‘Hidcote’ blir bortimot to meter og H. moserianum halvparten. Perikumbusker liker jord på den sure sida, står det i bøkene. Lurer nå på det.
