Tartarleddved gjør forsommeren rød, klokkebuskene gjør høysommeren rød og deretter har vi rosene og virginiaastersen å hjelpe oss med. Tartarleddveden er forresten en busk som en ser mindre og mindre av i hagene. Stort sett er det gamle eksemplarer som står der, krokete og maleriske, hvis de har fått utvikle seg fritt. Eller klipt og skåret sønder og sammen, da. De fine gamle eksemplarene var (er?) litt av en karakterplante for eldre grøntanlegg på Oslo østkant. La jeg merke til den varme sommeren 1972, da jeg arbeidet i parkvesenet i den byen. Trolig var silurjorda i Oslo spesielt godt egnet for tartarleddved. Jeg kom fra et område med mye tung leirjord og tartarleddvedene der var ikke trivelige. Så busken har blitt mindre populær fordi den ikke har fått jord som passer. Det er flere sorter, med rosa eller mørkerøde blomster. Det ser du på bildene. Den rosa sorten har fått selskap av syrin og av sargentapal. Jeg forbinder tartarleddveden med Oslosommeren. I de varme kveldene er det en egen mystikk over de røde buskene. De er motstykket til Gentspireaene som kastet seg som snøras over hagegjerdene sommeren 1972. Gunnar Larsen skrev førti år før dette om Oslosommeren i boka I sommer. Ingen bok gir deg mer smak og duft av den byen som engang fantes. Så les I sommer i sommer.