…ikke for det, folkestammen vi kaller vandalene led (van)skjebnen å få sin historie nedskrevet av fiendene sine. De var neppe verre enn andre barbarer og deres kongerike ved Middelhavet stod i en hundre års tid, da. Rådyra som huserer blant magnolia-trærne på Rød herregård er et hakk verre, på sin måte. Meningsløs «happy-slapping» ser det ut som. Dyra har søkt seg ut de fineste eksemplarene og gått til med horna på ren faenskap, virker det som. Men stopp en hal, rådyrvandalene har gjort forskjell på trærne: «Trær» med mange greiner nedenfra står urørt. Magnolia med én stamme eller bare med noen få greiner er vandalisert. Det fins altså en logikk i kriminaliteten: Rådyra går etter de letteste ofrene. Er dette noe vi kan lære av når vi velger planter i hagesenteret? Fint om det gikk an å kjøpe annet enn oppstammete utgaver enn trær. Da kunne vi håpet på at treet fikk lov til å nå en moden og rådyrimmun alder. Kan vi trekke det enda et hakk videre? For parkvesenet er jo også tobeinte vandaler et problem. Når en slik orangutang kommer gående med for mange halvlitere innabords blir han vel mest fristet til å bruke apekreftene sine på en nydelig (og knekkbar) stamme? Kanskje mindre fristende å ta ut frustrasjonen sin på et flerstammet eksemplar?