…blir det når du går inn i viftelønna og ser verden fra skyggen derinne. Den lille uvissheten som ligger på lur i våre daglige omgivelsen sveller opp til en hel verden som vi stirrer oppslukt på mens vi plutselig kan høre våre egne hjerteslag. Alt som skal til er en stemning og å forandre perspektivet litt, så med ett er ikke tingene trygge og vante lenger. Du vet at du kan følge alle tillærte regler og bøker om hagedesign og likevel stå der tilslutt med et gørrkjedelig jordstykke. Du trenger noe udefinerbart i tillegg, noe unyttig. For å sitere Haruki Murakami: «…det trengs litt unyttige ting i våre ufullstendige liv. Hvis alt det unyttige forsvant, ville de ikke engang være ufullstendige lenger». Ja, for eksempel det unyttige i å se verden innifra et lønnetre, i det flekkete solskinnet der.
Hei!
Takk skal du ha. Det var hyggelig å høre. Jeg er jo litt redd for å gape for høyt når jeg skriver innleggene, må jeg innrømme.
Vennlig hilsen Johan
Usedvanlig lekkert!