I juni 2013 kom jeg innom en hage oppe i Cheviot Hills, nær grensen mellom England og Skottland. Både sommer og vinter er kjølige her oppe. Jeg ble her vár en stor busk jeg aldri før hadde sett. Den hadde klaser av hvite blomsterknopper og avlange, spisse og ganske mørkegrønne blad. Irriterende å ikke kunne navnfeste denne busken, som både så ut som den trivdes godt og la an til en mektig blomstring, selv om den stod ganske skyggefullt. Men blomstene var det for tidlig på sommeren til å få sett. Som mange andre ting jeg ikke kommer til bunns i, må jeg bare slippe dem og gå videre.
En spasertur i botanisk hage i Krakow i mars i år gav svaret, etter mange år. Plutselig står jeg overfor den samme busken. Den er altså vintergrønn. Og dekorert med røde frukter. Små epler, ser det ut som. Som seg hør og bør for busker og trær i eplegruppa i Rosefamilien. Slik vi kjenner det fra Cotoneaster og Amelanchier. Og her henger sannelig navneskiltet, også! «Stranvaesia davidiana» står det, og her kan vi ønske velkommen til William Fox-Strangways, den 4. jarlen av Ilchester (1795-1865). Jarlen var ikke botaniker, men geolog og diplomat. Såpass framstående (Russlands geologi) at det var naturlig å kalle opp en busk funnet i Vest-Kina på slutten av attenhundretallet etter Fox-Strangways, i lett latinisert form.
Kan Stranvaesia davidiana klare seg hos oss? Den ble plantet på NLH, Ås, i 1954 og klarte seg (dårlig) i parken til sin død i 1963. Men det er i sone 4. «Extremely vigorous » er karakteristikken i Hillier’s manual. Men hva busken går for i sone 1-3 har vi til gode å se. Et par nødvendige opplysninger: Slekta Stranvaesia er nå nedlagt og alle artene overført til slekta Photinia. Photinia davidiana er følgelig det gyldige navnet. Men på engelsk heter busken «Chinese Stranvaesia». Stranvaesiaen gjør kunststykket å kombinere høstfarger med eviggrønne blad. Den klarer det ved å felle fjorårets blad om høsten året etter, når de vel har blitt røde. Årets blad sitter på til neste høst for så å gjøre likeens. Blant hagebusker kjenner jeg bare Rhododendronen ‘P.J. Meritt’ som gjør det på samme vis. Blir du ikke spent på om du kan plante Kinesisk Stranvaesia? Michael Dirr plasserer den i amerikansk sone (5)6, som han formulerer det. Slikt gir håp. Det danske haveselskab skriver i sin utmerkede tre- og buskebog:»….har vist seg egnet til Danske forhold». I slekta Photinia finner vi ellers Photinia villosa, en løvfellende og hardfør busk, som har klart seg godt på Ås gjennom mange år. Videre P. x fraserii ‘Red Robin’, som er en praktfull busk en ofte ser i England, men som slektningen P. villosa aldri har slått i gjennom i Norge.
