Asters og noen til

Aster amellus 5.september 2020

…er dessverre ikke hårdfør hos oss og må dekkes mot barfrost, står det å lese i «Havens vakreste blomster», ei bok fra 1953 som jeg blar litt i. Det varte flere år før mitt eksemplar ble så fin og stor som du ser over. Kan ikke skryte av å ha dekket den til om vinteren heller, men dreneringen er god. Vinterfuktigheten er nok slemmere mot Bergastersen enn kulden. Jeg har to sorter: En ganske mørk foran og bak en som er lysere og med mer rosa i blomsten. Antar at den mørkeste er ‘Rudolf Goethe’ mens den lysere heter ‘Veilchenkönigin’. Bergastersen gjør lite av seg før blomstringen. Ser så kjedelig ut at du får lyst til å luke vekk den lille tusten. Ikke så om høsten. To måneder og mer med blomstring kan du regne med. Og planten velter aldri på den irriterende måten visse andre stauder har for vane. Bak astersen ser vi sesongens siste Coreopsis-blomster. Ja, det er en grunn til at stauder som dette er så mye brukt. De er rett og slett de beste.

Her noen følgesvenner som jeg foreviget den samme dagen i begynnelsen av september. Med klokka ser vi først Hakonegress med en rød alunrot i bakgrunnen. Deretter Min kjære venn Praktsolhatten. Den velter heller aldri. Perfekt hagestaude. Så, i klokka 2-posisjon: Blodgress og Stålklematis bak Bergastersen. Fortsatt noen blomster på Stålklematisen. Gullball (Rudbeckia nitida) måtte jeg jo ha med og til slutt et nærbilde av Asters med naboene.

Gode, gamle høststauder

‘Herbstfreude’ er vel et sjarmerende navn på en Sedum telephium-sort? Offisielle norske plantenavn er gjennomgående så papirknitrende tørre (oktoberbergknapp) at de fleste bruker det folkelige «kjærlighetsurt» i stedet. Kjærlighetsurten har her selskap av en gammel venn, virginiaasters (Aster novi-Belgii).