Avskjermet hage

Ikke vet jeg hva som er på innsida her, og da er vel hensikten oppnådd. Mot veier og naboer er det best å sette opp et gjerde hvis en skal gå ut i hagen og være for seg sjøl. Har en plass og tar seg tid, er hekk en like god løsning, men under små forhold er dette gjerdet en meget god løsning. Med dragere over har du også lett skygge og frodige klatreplanter å glede deg over. Gjerdet behøver ikke å dekke hundre prosent, forresten. Setter du plankene på skrå som i ei persienne, kan det virke mindre bastant og klaustrofobisk for deg som er inne i hagen. Sett da bordene slik at en fra utsiden bare kan se en lite benyttet del av hagen.

Har utviklingen nådd endestasjonen nå?

Verandaer var en enkel sak for femti år siden her i landet. Ei balje hekta på huset og som mest ble brukt til å sette ut klesvasken på. Men tidene har forandret seg. Verandaene ble større, slik at en kunne oppholde seg der, men riktignok slik at en måtte nikke og smile til naboen når en kom ut og satte seg. Det slipper en på denne verandaen som vel kan sies å være det foreløpige sluttproduktet i verandaens lange historie. Da tomtene krympet og de sosiale konvensjonene var blitt endret, fikk vi slike rekkverk rundt det hele som du ser på bildet. I utviklingens gang ser vi at hagen utenfor verandaen har fått mindre og mindre å si og at den til slutt forsvant helt. Forsåvidt forsvant verandaen også og ble erstattet av terrassen vi ser over. En kan godt si at dette er en form for uteareal som har tatt opp i seg elementer fra atriumhagen. Atriumhagen slo ikke an da den ble forsøkt introdusert for femti-seksti år siden – mye på grunn av solforhold og sosiologi, skulle jeg tro. Men nå har vi altså fått laget vår egen norske vri på atriet. Er det vellykket? Både og, terrassen skriker etter solskjerming, ødsligheten er  påfallende og skråningen fra terrassen og ned til terrenget rundt er ikke noe å skrive hjem om. Men det er lagt godt til rette for uteliv og de som står nede på veien kan ikke se stort gjennom sprosserekkverket.