Kuppelstein er like fint som belegningsstein

Kuppelstein1

Det er bare å plukke mange nok kampesteiner i naturen og sette dem med flatsida opp, så får du ei slik nydelig flate som dette. Det blir finest om kampesteinene er jamnstore og av noenlunde samme bergart og dessuten bør stripinga i steinene peker samme vei. Er ikke dette mer levende enn betongbrostein?

Det opphøyde bedet til venstre har fått en kant av samme kampesteiner som er brukt til belegning.

Husk at kampestein tilhører grunneieren. Du må spørre han før du forsyner deg med stein.

Stein og belysning i oppkjørselen

Ganske riktig leder denne oppkjørselen fram til et enkelt og modernistisk hus. Etter mitt syn er dette en stilig løsning som lyser av kvalitet. Det er vanligvis ikke helt min stil, men jeg gir den et klapp på skuldra, i alle fall. Prikken over i’en er stripa av grus som skiller belegning og mur. Grusstripa gjør at det bombastiske preget løser seg opp og belegning og mur kan sees hver for seg og beundres hver for seg.

Brostein i viftemønster

Dette er det vanligste måten å legge brostein på – tradisjonelt. Viftemønsteret er vakkert og forteller at her har en proff vært på ferde. Men du kan godt prøve deg – det er jo bare et spørsmål om å være nøye. Og grundig grunnarbeid.

Friske opp asfalten?

Det er faktisk ingen lov som forbyr deg å gjøre det slik som på bildet. I denne innkjørselen er det rette vinkler som gjelder. Derfor er det logisk at en putter inn firkanter av brostein for å bryte opp den store asfaltflata. Ellers er det flere fine detaljer her; Utsparinga rundt trestammen, Rullestein langs veggen, urnene i passende stil. Og framfor alt «tilfeldig» plassering av firkantene med brostein.

Hagestier av belegningsstein – prikken over i’en

Mange gjør en solid jobb med leggingen av belegningsstein. Kantene på stier og plasser blir satt i betong og fundamenteringen er grundig med både pukk, grus og fiberduk under belegningen. Men på ett punkt svikter det litt for ofte; Linjeføringen er ikke god – stiene går for mye rett fra A til B. Det kan være greit hvis det ikke befinner seg noe av interesse mellom A og B og det virkelig er til B du har tenkt deg. Men det er faktisk ikke alltid tilfelle. Det er noe som heter naturlige bevegelseslinjer, som sjelden er rette, og den rette linjen kan kanskje bidra en hel del at det er så kjedelig mellom A og B. Tips: I all hemmelighet kan du jo la noen prøvegå området ei stund og se hvor stiene kommer.  Ofte ser du da at «rett på» blir for bratt for de fleste, som velger en slakere trase. En sti som svinger på en spennende måte kan være det som gir prikken over i’en. De to eksemplene på bildene viser etter min mening god linjeføring. Brosteinsstien opp skråningen er både vakker og innbydende. Den er økonomisk på den måten at den ikke er en centimeter for lang og at den faktisk kommer til å bli brukt. Stien på flatmark slynger seg mellom staudebed som har fått en organisk form. Hadde stien og bedene vært rettlinjet, hadde folk fort fått museumsfølelsen mens de passerte etikett etter etikett. Men den svingete linjen gjør at de hele tida lokkes videre fra severdighet til severdighet.

Hagesti av kuppelstein

Absolutt et alternativ til brostein. Mindre formelt, passer bedre på naturtomter, billigere. Om de anla slike stier i bronsealderen, vet jeg ikke, men sikkert er det at denne typen sti faller fint inn i stilen på bronsealdergården ved Vitlycke världsarv-museum. Denne grasmarka hadde blitt til ei leirvelling etter at alle turistene hadde gått hen for å se hvordan bronsealdermenneskene bodde. En gruslagt sti hadde trolig endt opp på samme måte den fuktige sommeren 2010. Men kuppelsteinen løser problemet for alltid.