Berberis og Mahonia – de glemte vintergrønne

Mahonia-a-7

Mahonia aquifolium og Berberis thunbergii ‘Atropurpurea’ i forbrødring. Litt rust og mulig vinterskade på Mahoniabladene her i sone 4-5, men det går ikke utover blomstringen

 

For å presisere: Vintergrønne Berberis er glemt, Mahonia er bare oversett, men det er kanskje verre å bli oversett enn å bli glemt. Hager fra tida før, la oss si 1970, inneholdt en hel del vekster fra disse to slektene. Ikke bare den allestedsnærværende Berberis thunbergii, nei. I dag vil jeg ta for meg de vintergrønne artene i de to slektene Berberis og Mahonia. Slektene står hverandre så nær at de på et tidspunkt fikk plass i den ene av dem, nemlig Berberis. Så nært beslektet er de at Berberis-arter og Mahonia-arter kan krysses med hverandre (xMahoberberis). Jeg tar følgelig skohornet fatt og dytter begge to inn i den samme artikkelen.

Først Mahonia: Det er nesten alltid snakk om Mahonia aquifolium. Plant den i delvis eller full skygge og ikke i for tørr jord. Blir det for tørt og solvarmt får vi en pjuskete busk med brune, triste blader om våren. Solbrann kaller vi det. Det er slik vi har vent oss til å se Mahonia aquifolium og det er synd. Mahonia er derimot et nydelig valg ved et inngangsparti mot nord og andre bortglemte steder. Står buskene mer utsatt til anbefales det å legge et lag med løv rundt dem ogm høsten og dekke dem med granbar utpå vinteren. Vanlig Mahonia blir ikke mer enn en knapp meter høy og du gjør best i å plante flere sammen. Trives Mahonia, blomstrer den rikt og fortjener kallenavnet «Nordens mimosa». De blå bærene er spiselige og kan brukes til vinlegging («Oregon grapes»), foruten at de er svært dekorative. Fine greier, men det er det vintergrønne, kristtornliknende bladverket (aquifolium=kristtornblad) som er hovedgrunnen til at vi bør plante Mahonia. Kristorn er en lite hardfør plante, men vi har en god etterlikning i Mahonia aquifolium. Vintergrønne busker som kan klare seg i sone 5 er det ikke for mange av.

Men alle de andre Mahonia-artene, da? Det er mange av dem, 120 arter i følge min «Guide to the flowers of western China». Hele 43 av artene vokser i Kina. Nok å velge blant, men er noen av dem aktuelle for norske hager? Ja, et par asiatiske arter er trolig det. Mahonia bealei er i salg i Norge og har vist seg minst god for sone 3. Blomstrer tidlig og lenge om våren. «Leatherleaf Mahonia» heter den på engelsk. En stivere og mer opprett plante enn amerikanske M.aquifolium. De blå fruktene modnes i mai og er virkelig dekorative, som småfuglegg. Mahonia x media er en skulpturelt oppbygd og svært vakker vintergrønn med blanke blad. Med «skulpturell» mener jeg at det motsatte av rotete. Nei, bladene vokser i ordnete kranser oppover stammen. De gule blomstene sitter  i lange, nikkende klaser og bærene er også til stor pryd. Busken blir minst to meter høy. I litteraturen angis den som mer hardfør enn M. bealei.

Du stusser kanskje når jeg forteller at Berberis som holder seg grønn om vinteren kan være til pryd for hager i en stor del av landet vårt. Det er fem hundre Berberis-arter og mange av dem er ikke løvfellende. Men de har gått av moten i den grad at ingen lenger er klar over at de en gang faktisk var på moten. I «Blomstrende busker og trær» av Tor Nitzelius og Ruth Rösiö Conradi fra 1954 blir følgende vintergrønne Berberis trukket fram: Berberis buxifolia, B. stenophylla, B. julianae, B. verruculosa, B. candidula og B. gagnepainii. Alle disse er med i den nyeste sortslista, riktignok med litt forskjellige sortsnavn og med diverse endringer i navnsettingen. Helt glemt er de altså ikke. Berberis buxifolia og B. candidula er dvergbusker for fjellhagen, med unntak av en dansk sort, ‘Jytte’ av B. candidula. Denne blir en tettvokst, blomstrende kule på en meters høyde. De andre artene er busker mer enn meteren høye, i Berberis julianae sitt tilfelle, mer enn to meter. Juliana-berberis kalles denne busken. Alle forfattere som nevner den, trekker den fram som en svært vakker hageplante. Det er den som peker seg ut som mest aktuell for hagen:

Berberis julianae i blomst

Berberis julianae i blomst

B. julianae plassere sortslista i sone 3 i likhet med Berberis buxifolia, B. stenophylla og B.gagnepainii. Berberis verruculosa og B. candidula klarer seg i sone 2, forteller sortslista. Tipper at Berberis-artene fortjener å utprøves mer enn de har blitt før en konkluderer når det gjelder hardførheten. Det er rom for (positive) overraskelser, for erfaringsgrunnlaget er ikke stort.

Her er til slutt noen bilder av Mahonia aquifolium i grøntanlegg i midten av mai:

Mahonia-b Mahonia-a Mahonia-a-8 Mahonia-a-6 Mahonia-a-3

Høstberberis

Høstberberis (Berberis thunbergii) er lite brukt i dag. Når jeg kommer over den i så fin utvikling som dette, er den nærmest som et verdifull, historisk relikt å regne. Skal du restaurere et historisk anlegg fra femti- eller sekstiåra hører berberis med. Denne gamle direktørboligen fikk hage tegnet av hagearkitekt (som det het da) og Berberis var høyeste mote som en vakker og anvendelig plante. Mye mer kompakt og ryddig plante enn syrin og skjærsmin og denslags. Blomster var man lite opptatt av, dessuten. Duft stod ikke på blokka i det hele tatt. Idealet var store plener for fysisk aktivitet og vedlikeholdsfrie busker som bare var der i utkanten av arealene. Bjørk og furu var treslagene i slike anlegg – alt så nær norsk natur som mulig. Men så tok det av og Berberis ble brukt nær sagt overalt både i offentlige anlegg og i privathager – og havnet i vanry nesten øyeblikkelig. Men, ærlig talt, du har sett mindre vellykkete plantevalg og -plasseringer enn i dette tilfellet, ikke sant?

Den misforståtte blodberberisen

Utskjelt, foraktet, tilsidesatt er blodberberisen (Berberis thunbergii ‘Atropurpurea’). Men ikke i samme grad som vanlig berberis (Berberis vulgaris), som forøvrig også er en alle tiders hagebusk. Blodberberis har en avrundet og tett form som sammen med den intense fargen gjør den til et blikkfang i enhver hage. Ingen annen plante kan måle seg med blodberberisen i så måte. Fargekontrasten blir ikke mindre slående om du setter berberisen sammen med en smal og høy vekst. Søylebarlind, søylekirsebær eller junisøtmispel kan brukes til å oppnå noe slikt.

Vandring i berberisens rike

…i Botanisk Hage i Oslo, faktisk. På onsdag 4. mai var Blodberberis, Berberis thunbergii ‘Atropurpurpurea’ et solid trekkplaster i parken. Magnoliablomstringen var fin, såklart, men etter blomstringen, hva da? Blodberberisens er forlengst full-løvet og dens edle form og sterke farge skal stå som en påla i et halvt år. Blodberberis er en fantastisk bakgrunn for lyse blomster og gjør at andre planter tar seg ut til sin fordel. I løpet av sommeren skal andre planter komme og gå som gjestende stjerner, hver gang Berberisen gir sine stikkord. Jeg fortsetter mot Zoologisk museum og ser en rekke Blodberberis føre opp mot inngangen til museet:

 

Plant berberis

Det var ei tid da det ble planta altfor mye berberis. Mange har vonde minner fra berberisen i skolegården, f.eks. Så dermed endte vi opp med ikke å plante berberis i det hele tatt. Men det er en alfor fin busk til at vi kan la den forsvinne sånn uten videre. Spesielt gjelder det Blodberberis, Berberis thunbergii ‘Atropurpurea’. Ingen annen busk med mørke blad har denne kuplete, overhengende vokseformen. Formen kommer best til sin rett på solitærplanter. Solitærplanter blomstrer dessuten best med flott kontrast mellom gullgule blomster mot bladverket. Men også en fri hekk blir fin som kontrastplanting. Under gode forhold blir blodberberis over to m høy. Plantene på bildet når ikke opp til dette, for hver vår blir toppen kuttet. Det gir tette, kompakte planter. Hvis en derimot skjærer vekk de eldste skudda ved basis, får en høyere planter med enda bedre bladfarge.