Melkeklokke

Melkeklokke er en flott staude som helt ufortjent har falt i glemsel. Hvorfor det? En frisk, blomsterrik plante som ikke er kresen på vokseforholdene. Det er i det hele tatt få stauder som kan varte opp med så rik blomstring over så lang tid. Mengden av blomster er virkelig overveldende, og så blå, da. Sånne blomstermengder ser vi ellers bare i blomsterbutikken. Campanula lactiflora har stoff i seg til å bli ryggraden i staudebedet. Den gjør ikke så mye av seg før den starter blomstringen i juli og viser sitt rette jeg. En annen side den da viser er at den kan tippe over og innta en ufordragelig giddesløs holdning. Da kan du regne med at du har gjødslet og vannet i meste laget. Mitt eksemplar nådde meter’n den første sommeren etter at jeg hadde gjort nettopp det – og la seg utover. Blomstene tittet fram nede mellom bladverket til nabostaudene. Neste sommer snudde både melkeklokken og jeg på flisa og en sulten og tørst plante stod strunk og fin med alle blomstene i været.

Sommer-smykke

Lerkespore, Corydalis elate, til venstre og Silkekattost, Sidalcea 'Oberon'

Lerkespore, Corydalis elata, til venstre og Silkekattost, Sidalcea ‘Oberon’

Den femte juli er høysommer og drømmende liv langt hinsides alt som smaker av nedgang og visning. To prektige stauder, Sidalcea ‘Oberon’ og Corydalis elata, når sitt klimaks denne sommerkvelden. Den ene har vi hentet fra den amerikanske prærien og den andre fra fjellsidene i Himalaya. Begge to er lettdyrkete stauder med lang blomstringstid. Duften fra denne lerkesporen er en krydret og intens duft som en ikke venter å finne hos en så blå blomst. Sidalcea er et veritabelt blomster-tårn gjennom det meste av sommeren. Å, så mye blomster! Også før blomstring er de til pryd, begge staudene. Frodige tuer med vakkert bladverk. Jeg kan ikke komme på en eneste grunn til ikke å unne seg slike skjønnheter i hagen.

Et blekt minne

Mecono1

Meconopsis betonicifolia

…om sommeren som var. Blå valmue er noe helt ekstra, egentlig. Plant den ikke blant skrikhalsene i solsteiken. Nei, den skal ha fuktig, kjølig jord og solskinnet skal smyge seg inn fra sida og kjærtegne den blå blomsten, såvidt det er.

Mecono2

Blå ild

Echium1

….for «Blåeld» er navnet denne blomsten er kjent under i Sverige. Her i landet må vi nøye oss med det akk så prosaiske «Ormehode». Ikke fortell meg at «Ormehode» beskriver planten bedre enn «Blåeld». Kommer det latinske navnet fra noe som har med «orm» å gjøre, tro? Er det slik navnekomiteen har tenkt denne gangen. Men hvorfor plantes den vakre blå blomsten så sjelden i hagen? Echium vulgare er kanskje litt kresen? Jepp, kalk skal det være. Aldri sett så mye av den som på de berømte kalk-taffelbergene i Västergötland (altså ikke Västra Götaland, du er selvfølgelig klar over forskjellen mellom de to?). Planter du Echium i hagen er det en midlertidig glede; den er toårig og frø må høstes og såes. Egentlig har jeg vel ikke sett den i andre hager enn botaniske, så metoden har altså ikke slått an. Men i dette arkadiske landskapet ved Åsle Tå er det mengder av den. Ormehode stammer fra Middelhavsområdet og er en innført plante i Norden (helt til Troms). Like fin er Echium vulgare som de treformete og flerårige slektningene på Kanariøyene og Madeira. De klarte ikke kulda på fastlandet under istida og overlevde bare der, langt til havs.

Echium2

THall-planter-41

Flerårig, treformet Echium i en hage ( Thornton Hall) i England

 

 

Blå lerkespore

spinners

Corydalis flexuosa ‘Spinners’ i juni 2015

Corydalis flexuosa ‘Spinners’ var navnet,nærmere bestemt, det er mange arter av blå lerkesporer. Såvidt jeg vet kommer alle sammen fra Himalayas daler og fjell. Flest kommer fra Sørvest-Kina, også denne. De har vært lite kjent blant norske hageeiere, med unntak av Corydalis cashmeriana, som ikke akkurat er enkel å dyrke. Med sitt tandre og forfinede utseende skulle en tro at C. flexuosa var en vanskelig staude å få til. Men, nei, får de en fuktig og drenerende jordbunn er det ingen problemer med å få den til å gro. Den vokser raskt opp til full størrelse og blomstrer rikt allerede første året. Denne arten har vært i blomst hos meg siden 10. juni og vil holde på til uti juli en gang. Litt vanskelig å si, for C. flexuosa er ny for meg, plantet i fjor høst her i hagen. Jeg har satt den i forgrunnen av Rhododendron schlippenbachii og omgitt den med Phlox stolonifera og Aruncus aethusifolius. Så skjønner du sikkert at det er snakk om et surjordsbed. C. flexuosa er en elegant staude med et sirlig bladverk og yndefulle blå blomster (med hint av purpur i «sporen»).

Alt jeg har sagt om Corydalis flexuosa gjelder i enda større grad den andre blå lerkesporen jeg kan glede meg over i hagen. Corydalis elata begynner å blomstre en måned senere enn C. flexuosa. De himmelblå blomstene er ordnet vertikalt i tette klaser. C. flexuosa-blomstene står mer horisontalt, som du ser. Corydalis elata er høyere enn C. flexuosa (60 mot 40cm) og bladene har små røde pletter. Det er egentlig umulig å foretrekke den ene arten framfor den andre. Så bekvemt da at de avløser hverandre i å blomstre!

Duften av blomstene, ja hos begge artene, hvordan skal jeg beskrive den? Jo, forestill deg at du er en oppdagelsesreisende fra Europa som får Kinas kyst i sikte, stiger i land på kaia og går inn porten til krydderbasarene. Kan du lukke øynene og forestille deg duftene som da forbløffer og betar deg, der i det gamle Cathay? Ja, da har du en anelse om hva du kan vente deg når du bøyer deg ned mot den blå Corydalis.

elata

Corydalis elata i juli 2014

Ubeskrivelig blått

Commelina

Commelina coelestis, skal vi kalle den dagblomst? På engelsk går den under navnet «Widow’s Tears», men neigu om en norsk navnekomité tør foreslå «Enketårer», så det kan du bare glemme. Commelina coelestis stammer fra Mellom-Amerika og jeg var innstilt på å behandle den på samme måte som georgineknoller da jeg kom over dem våren 2013. Sommeren (2013) brakte en håndfull blå blomster som en andektig og takknemlig hageeier slukte med blikket (det er noe eget med virkelig blå blomster, syns du ikke?). I oktober gravde jeg opp noen av rotknollene og lagret dem i kjelleren. Frøkapslene var fulle, så jeg tok vare på litt av det og strødde resten i bedene. Det skulle jeg ikke ha gjort, for alt sammen spirte i fjor. Det ble mye blå blomster dette! Jeg grov jo ned knollene i fjor vår, da, men det kunne jeg spart meg. Rotknollene som var blir overlatt til seg sjøl i bedet, ble store, (40 cm høye), fine planter i 2014. Med masse blomster. Eller sa jeg masse? Du kan gå gjennom hagen en gråværsdag uten å få med deg en eneste Commelina-plante. I høyden lurer du på hva dette er for et skranglete ugress. Blomstene kommer bare ut i direkte solskinn noen timer midt på dagen. Skulle du være i villrede om været og hva klokka er en dag, er det bare å kikke bort på Commelina coelestis. Hver blomst vare til overmål bare én dag. Totalinntrykket blir dermed slik at det må en mer enn vanlig god fotograf til for å  markedsføre Commelina som hageplante. Ja, kommer en innpå livet av blomsten, åpner det seg verdener av skjønnhet.

Det er ikke sikkert jeg hadde klart å utrydde Commelina coelestis fra hagen om jeg hadde villet. Og vil jeg det? Nei, for man er vel vitenskapsmann, for svarte! Botanisk sett hører den til i ei gruppe som er sentral i utviklingshistorien til de enfrøbladete plantene. Tenk over hvordan i huleste en tulipan kan bli til et gress og tro meg når jeg påstår at midtveis mellom dem befinner Commelina seg. For meg og noen få andre(?) er dette interessant.

Commelina2