Ubeskrivelig blått

Commelina

Commelina coelestis, skal vi kalle den dagblomst? På engelsk går den under navnet «Widow’s Tears», men neigu om en norsk navnekomité tør foreslå «Enketårer», så det kan du bare glemme. Commelina coelestis stammer fra Mellom-Amerika og jeg var innstilt på å behandle den på samme måte som georgineknoller da jeg kom over dem våren 2013. Sommeren (2013) brakte en håndfull blå blomster som en andektig og takknemlig hageeier slukte med blikket (det er noe eget med virkelig blå blomster, syns du ikke?). I oktober gravde jeg opp noen av rotknollene og lagret dem i kjelleren. Frøkapslene var fulle, så jeg tok vare på litt av det og strødde resten i bedene. Det skulle jeg ikke ha gjort, for alt sammen spirte i fjor. Det ble mye blå blomster dette! Jeg grov jo ned knollene i fjor vår, da, men det kunne jeg spart meg. Rotknollene som var blir overlatt til seg sjøl i bedet, ble store, (40 cm høye), fine planter i 2014. Med masse blomster. Eller sa jeg masse? Du kan gå gjennom hagen en gråværsdag uten å få med deg en eneste Commelina-plante. I høyden lurer du på hva dette er for et skranglete ugress. Blomstene kommer bare ut i direkte solskinn noen timer midt på dagen. Skulle du være i villrede om været og hva klokka er en dag, er det bare å kikke bort på Commelina coelestis. Hver blomst vare til overmål bare én dag. Totalinntrykket blir dermed slik at det må en mer enn vanlig god fotograf til for å  markedsføre Commelina som hageplante. Ja, kommer en innpå livet av blomsten, åpner det seg verdener av skjønnhet.

Det er ikke sikkert jeg hadde klart å utrydde Commelina coelestis fra hagen om jeg hadde villet. Og vil jeg det? Nei, for man er vel vitenskapsmann, for svarte! Botanisk sett hører den til i ei gruppe som er sentral i utviklingshistorien til de enfrøbladete plantene. Tenk over hvordan i huleste en tulipan kan bli til et gress og tro meg når jeg påstår at midtveis mellom dem befinner Commelina seg. For meg og noen få andre(?) er dette interessant.

Commelina2

Kosakkveronika

Veronica gentianoides

Veronica gentianoides

Kosakkveronika (Veronica gentianoides) har vært en behagelig overraskelse på alle måter i hagen min. Den ble plantet i tørr, sandet jord i fjor og både blomstret og vokste godt alt da. Bladrosetten er vintergrønn og gjør seg godt gjennom den lange, grå årstiden. I år begynte blomstringen i midten av april og den vil holde det gående til nærmere sankthans. Det er godt gjort med tanke på at hver enkelt blomst er så kortlivet. Jeg er betatt av den skjøre, porselensaktige skjønnheten. (Kalles Porcelens-Veronika på svensk). Kosakkveronika er en nobel og behersket staude som er alfor forfinet til å egle seg innpå andre planter. Alle dere som skal ha så sterke og skrikende farger som mulig, dere har nå funnet deres absolutte motstykke i denne veronikaen. Kosakkveronika stammer naturlig nok fra tørre strøk. Jeg har plantet den i bakkant av «ørkenbedet» mitt. Bakenfor der igjen står mørkegrønne vekster  i halvskygge. Det er en god bakgrunn for blåhvite blomster med fine blå årer i kronbladene. Veronica gentianoides blir ikke høyere enn 20-30cm og kan også plantes blant puteplantene i forgrunnen av et bed med mye drenerende grus i jorda.

Blå drøm

Ceanothus

Vakker, blåblomstret busk – det er «California lilac». På De britiske øyer ser man den i annenhver hage. Eierne kaller den like ofte Ceanothus, som også er det latinske navnet. Den vanligste sorten er den avbildete. Det er en hybrid som heter ‘Concha’. Slekta Ceanothus finner en i Trollheggfamilien og det fins hele 55 arter som alle hører hjemme i det vestlige Nord-Amerika. I Norge er Ceanothus en utfordring. På ytre Vestland er ikke vinterklimaet hardere enn i Cheviot Hills i Nord-England, hvor bildene er tatt. I sone 1 (og kanskje i sone 2) bør Ceanothus derfor brukes mer. Utenom dette området må vi belage oss på å bære busken i hus hver høst.

På norsk har Ceanothus fått det sjarmerende navnet «sekkebusk».

Ceanothus-3 Ceanothus-2

Duftheliotrop

Heliotrop

Duftheliotrop – Heliotropium arborescens – er en sommerblomst som kan gi hagen din noe spesielt. Den er en av de hageplantene som har en distinkt arkitektonisk form. Prøv den i ei urne på et strategisk sted i hagen! Kompakt, avrundet blomsterstand over et vakkert, mørkegrønt bladverk. Riktblomstrende og duftende fra juni til frosten kommer. Duftheliotrop virker som et nobelt innslag blant alle støyende og markskrikerske farger. Heliotrop tiltrekker sommerfugler, for å ta med enda et pluss. Egentlig er den en busk, så det går an å ha den i en potte på et kjølig rom inne om vinteren. Da får du etterhvert en kjempeplante å flytte ut om sommeren. Har du kjøpt frø, er det best å så i god tid, for det kan ta tid med spiring og forkultivering. Å sette duftheliotropen ut må du vente med til all risiko for frost er over.

Karpatklokke

carpatica

Blåere enn blå er denne tueformete stauden som er så lett å dyrke og som gir så mye tilbake. Blomstringstida er meget lang midtsommers og «förtjusande» som det står i min svenske staudebibel fra 1925. Karpatklokke er best som steinbedsplante i full sol. Den blomstrer aller rikest om den står i mager, grusholdig jord. Er det litt kalk i jorda, er det framifrå. Dekking om vinteren? Ja, men god drenering bedrer overvintringsevnen.

Lavendeldrøm

 

Sommervarme, tørke, varme steiner, søndag ettermiddag i juli, musikk ut av åpne dører. Lavendelen på Rød herregård blomstrer som det var dens siste sommer.

Ser lavendelen din trist ut nå? Det er normalt. Husk bare på å gjødsle kraftig fram mot blomstringen og å avslutte i tide.