Hva er eksotisk i hagen?

I full utvikling om sommeren


Er du en frimerkesamler i hagen din? En sånn som ikke klarer å kjøre forbi noen som helst av planteskolene langs veien, men som alltid kommer hjem med et lass interessante vekster, dog uten en tanke i hodet om hvor du skal gjøre av dem? Balansegangen mellom gleden over sjeldenheter på rekke og rad og en klar og stram tanke bak hagen, har lett for å ende i knall og fall. Men gjør det noe? Skryt og beundring fra andre «frimerkesamlere» er vel ikke å forakte? Du skal glede deg over dine rariteter du har samlet og de halvtropiske klenodiene du berget gjennom vinteren. Det er ikke alle gitt å binde plantingene sammen til en helhet. Da kan ikke alle vekstene befinne seg på grensen av hva de kan klare. Noen vekster med et «tropisk» utseende må være hardføre og pålitelige. Du behøver enkelte «påler» i beplantningen. En slik en er Darmera peltata, Skjoldblad. Skjoldblad dyrker vi for bladenes skyld. Etter en kortvagif blomstring skyter bladene opp, nesten meterhøye og -brede. Helt som en i en tropisk sump. Men Skjoldblad er helt hardfør og bare voksesterke planter bør settes ved siden av den. Sibiriris, f.eks. Ugress blir det lite av under de store blekkene. Rotstokken ligger halvveis oppå bakken og er lett å dele fra hvis du vil holde Darmera’en i sjakk. Som bakgrunn for Zanthedeschia, Canna og Ricinus er den ypperlig i en halvtropisk komposisjon på fuktig jord.

Darmera i oktober

Darmera – enda en «tropisk» bladplante

Darmera-2

Runde, dypt flikete blad på en halvmeters bredde – hvor tropisk kan det bli, egentlig? Skjoldsildre (Darmera peltata) er en av de beste staudene med digre blad. De gir et frodig og overdådig inntrykk som mange hager hadde hatt godt av. Det er forskjellige ting som kan ødelegge inntrykket av en hage. Utrivelige, forpinte vekster er en ting, forsøk på å presse for mange elementer inn, er noe annet. Å legge inn et stort felt av en yppig staude som Skjoldsildre roer ned hagen og gir solitærplanter og fargesterke innslag en god bakgrunn.

Som du ser er Darmera en staude for våte forhold. Skjønt jeg har sett den i den tørre jorda ved en husvegg, også. Darmera klarte å vokse der, men stort mer var det ikke. Jorda må også være rik på næring for å oppnå god utvikling. Skjoldsildren tåler mye skygge. Litt sol må den likevel ha for å blomstre godt. Blomstene (Rosa, i mai) er finere enn blomstene til bladplantene Rodgersia (Bronseblad) og Astilboides (Parasollblad). Darmera har et annet fortrinn, flotte gule høstfarger.

Darmera Darmera-3

Hosta er hardføre stauder med eksotisk utseende

Hosta

Kuldetålende bladplanter som ligner tropiske planter til forveksling? Ikke rart at de ble tatt inn om vinteren, den gang Hosta var ny i Europa. De kalles somme tider bladliljer, staudene i slekta Hosta. De er er ikke lett å komme forbi når du skal kjøpe hageplanter. Bare en ørken-lignende hage er en Hosta-løs hage. Blomster i alle farger, det er fint, men tipper lett over i rein farge-kannibalisme, der ingen blomster klarer å ta seg ut til sin fordel. Bakgrunn, struktur, ro – der er det Hosta kommer inn og gjør sin magi.

Går du inn i Hosta-verdenen er det fort gjort å bli værende. Spennvidden i bladfarger, bladstørrelse, mønstre og form er så stor at en hage bare av Hosta er tenkelig. De har jo blomster også, for søren. En skyggehage med bladliljer og en bregne eller to er mer enn et sært påfunn. Har du lyst på tropisk hage her oppe i Norden, er  Hosta ikke bare et lurt knep, du kan neppe klare deg uten. Dette er hardføre stauder som lager mer enn en god etterligning av Canna og ingefær. Men opprinnelsesstedet er altså Øst-Asia, særlig Japan.

Hvilke arter bladliljer er å få i handelen?

Hosta fortunei, Breihosta, er den vanligste arten. Ei stor tue med eggforma-tilspissa blad. Nøysom plante som liker fuktighet og inneholder mange kultivarer med brokete blad. ‘Aureomarginata’ har gul bladrand. Selv har jeg sorten ‘Albopicta’ med hvit bladrand plantet i hagen og setter stor pris på den. Det er Breihostaen du bør plante mest av i de fleste hager. Som bakteppe for alt det andre.

Hosta lancifolia, smalhosta, passer i nordveggen, som kantplante eller som underplanting ved busker. Smalhostaen var den  som våre foreldre og besteforeldre oftest brukte i hagen. Etter min mening den arten som har minst å by på, men det kommer vel av at jeg er vant til å finne den i de aller kjedeligste hagene. At Smalhosta er en nøysom staude er det ingen tvil om. De lilla blomstene er forresten fine nok.

Hosta sieboldiana, Dogghosta, er den største og staseligste i slekta. Den er en typisk solitærplante som gir hagen et eksotisk og halvtropisk preg. De grågrønne bladene er en god kontrast til all grønsken. For variasjon kan du velge sorten ‘Frances Williams’ med gule bladkanter. Sorten ‘Elegans’ er en ekstra høyvokst og livskraftig utgave av Dogghostaen.

Hosta plantaginea, Glanshosta, dufter! Hvite, velluktende blomster om høsten er helt topp, men det er de blanke bladene som har gitt planten navn. Mellomstor til Hosta å være. Synd Glanshosta er så sjelden å se i handelen.

Hosta sieboldii er en liten art som ikke har mye felles med Dogghosta. Typisk for arten er smale, hvite bladkanter.

Hosta undulata, Bølgehosta, har bølgete, hvitstripete blad. Planten blir ca. 30cm høy.

Hosta ventricosa, Grønnhosta, er en storvokst Hosta med mørkegrønne blad som er blanke på undersiden.

Hosta dekker bakken godt. Få eller ingen ugras kan ta opp konkurransen med ei tue av bladlilje. Blant dem vil jeg framheve den suverene ugasknekkeren Dogghosta. Samtidig er den vakker som solitærplante i et skyggefullt miljø.

Navneforvirringen er stor i slekta. Den har ikke blitt bedre av at mye av det som selges er hybrider mellom artene. Antall sorter er stort og du kan få alle mulige bladfarger (Så lenge du tar grågrønt, mørkegrønt eller gult). Striper av hvitt og gult går igjen i et flertall av sortene.

[portfolio_slideshow id=7625]

Kastanjebronseblad – tropisk luksus i hagen

Enorme, sjukoplede blader, småblad opptil 25 cm lange. Kastanjebronseblad, Rodgersia aesculifolia blir riktignok bronsefarget først mot slutten av sommeren. Dette i motsetning til Skjoldbronseblad, Astilboides, som har det med å falme utover sommeren. Inntrykket av yppig, tropisk bladvekst er likevel påfallende helt fra planten litt seint titter opp over bakken om våren. Blomstene er ikke hovedpunktet med kastanjebronseblad, men de er faktisk ganske pene når de kommer fram i juni-juli. Hvite, men rødmer etterhvert. Denne kinesiske planten blir en meterhøg, langlivet staude, fullt kapabel til å kvele det som er av ugress og sartere prydplanter. Finest blir den på fuktig moldjord. Tåler skygge, men også sol, hvis jorda holder på fuktigheten. Ved dammer og vannanlegg er dette en ypperlig staude. Sprer seg langsomt, men ubønnhørlig.