Perikumbusken min

Perikumbusken i juli

For tenk, det har jeg, og fin er den også! Nå har den endelig (4-5 år) klart å etablere seg for alvor. Hypericum ‘Hidcote’ viser seg i år fra en side som minner om det jeg så i engelske hager. Av årsaker som er åpenbare er perikumbusken der å se i annenhver hage. Man blir glad av å se de store gule, troskyldige blomstene. «Rose of Sharon» eller «St. John’s-wort» kaller de den der borte på øya si. Sjøl om den er oppført som sone 3-plante i sortslista, sier ikke det alt. Dette er en busk som krever varme og sol hos oss, skal den blomstre rikt. I 2020 kan vi takke de to varme sommerens 2018 og 19 for at perikumbusken tar seg så bra ut. Denne våren var første gang at min vintergrønne lille busk ikke var brun og frossen når da våren kom. Nå er det slik at blomsterknoppene sitter på årskuddene, så noe blomstring blir det alltids, da. I år begynte blomstringen omkring 1. juli. Nå, noen uker etterpå er blomstringen på topp. Det er fortsatt masse knopper, så forestillingen vil vare i det minste ut august.

Sa jeg at navnet var Hypericum ‘Hidcote’? Det var en bløff. I virkeligheten vet jeg ikke, for dette er planter jeg har fått uten navnelapp. Tror det enten er ‘Hidcote’ (Hypericum patulum ‘Hidcote’, for å være eksakt) eller Hypericum moserianum. Dette er to hybrider, hvor H. calycinum er i begge tilfeller er innblandet. Men Hypericum calycinum er det ikke, for det er en bunndekker. Har ikke klart å finne gode skillemerker mellom ‘Hidcote’ og H. moserianum. Hypericum ‘Hidcote’ blir bortimot to meter og H. moserianum halvparten. Perikumbusker liker jord på den sure sida, står det i bøkene. Lurer nå på det.

Gullregn! Fare!

Gullregn i juni på et gårdsbruk i Aremark

 

Eller er det bare en fullstendig hysterisk holdning til et hagetre i toppklassen? Jeg heller mot å sette et stort kryss over faresymbolet og slippe gullregnen fri i hagene våre. Erteblomst-familien inneholder mange blomstrende trær som alle sammen har et eksotisk utseende. Giftigheten er også gjennomgående, må jeg medgi. Alle disse er lite hardføre, med visse interessante unntak. Det mest kjente er den høyt elskede gullregnen. Få andre småtrær blomstrer så rikt og unorskt. Samplantingen med syrin er klassisk og slik bør det være. Du bør også tenke på bakgrunnen for treet ditt. Det beste er en mørk blågrønn vegg av furu, f.eks. Da står gullregnen fram i all sin prakt. Vi planter nesten bare hybriden Laburnum x watererii ‘Vossii’, hvis noen i det hele tatt planter gullregn i dag. Den er en hybrid mellom L. anagyroides og L. alpinum og utmerker seg framfor begge foreldrene. Gullregn er lite krevende, men foretrekker tørre forhold. På kald, våt jord sturer den. På tomter med lyngrabber, furu og fjell kan den finne seg til rette og vi har mange slike tomter i dag.

Giftstoffet i Gulllregn heter Cyticin. Det fins i gyvelartene også og dem er det masse av i hagen. Med belger og frø og alt. Menl adri har noen tatt til orde for å bannlyse gyvel fra hagen.

Magnoliablomstringen

Besøkende i Botanisk hage beundrer Magnolia kobus

Snømagnolia, Magnolia kobus var. borealis, er en av de eldste og mest utbredte magnoliasortene i Norge. De eldste eksemplarene ble plantet for nærmere hundre år siden her i landet – de på Ås stammer fra 1933. Noe så eksotisk var vel aldri sett her i landet! Så gamle er ikke disse eksemplarerene på Tøyen – toppen et halvt hundre år, skulle jeg tro. Snømagnoliaene har den ulempen at den blir både femten og tjue år før de blomstrer noe særlig. Andre sorter er derfor mer populære i dag. I første rekke gjelder det krysninger mellom Magnolia kobus og M. stellata. Denne krysningen kalles Magnolia x loebnerii og utmerker seg ved å blomstre alt som ung plante. Dessuten er størrelsen på M. x loebnerii langt mer passende for en liten hage. Men alt dette tilgir vi enkelt Magnolia kobus en dag som denne!

 

Fagerbusk

…er egentlig et litt intetsigende navn, sjøl om det treffer godt. Det ble gitt fordi det alt på tredvetallet ble klart at Kolkwitzia amabilis var «den perfekte hagebusk», som professor Reisæter seinere formulerte det. På engelsk hadde en begynt å si «Beauty bush» alt tidlig, så da kom vel inspirasjonen derfra. Men av en eller annen grunn liker jeg det danske «Dronningbusk» vel så godt. Sjøl om Kolkwitzia er en busk du treffer på rett som det er, blir den lite plantet i dag. Merkelig, med tanke på at den er hardfør, nøysom og blomstrer fullstendig gloriøst i tre-fire uker i juni-juli. Men dessverre for salget  er det etter at det verste vårrushet i hagesentrene er over. Kolkwitzia bør også bli tre-fire år gammel før den blomstrer rikt. Før og etter blomstringstida er det lite ved salgsplantene i hagesenteret som trigger kjøpelysten. Men la busken få noen år på seg på å nå et modent stadium og utvikle sin edle fonteneform. Sett gjerne flere eksemplarer sammen om du har plass og du får en buskgruppe som fungerer bedre som arkitektonisk element enn noen andre hagebusker.

Busken sett fra den andre siden

Det var først i 1901 at Kolkwitzia amabilis ble funnet på 3000 meters høyde i fjellene i det sentrale Kina (Hupeh). Fagerbusken var ukjent også for kineserne før den tid. Til Norge kom den trolig omkring 1930.