Kinesisk blomsterkastanje

…den har du neppe hørt stort om. Ikke «Gullhorn» heller. Men hva med Xanthoceras sorbifolium? Ikke det? Men du kommer til å høre en hel del snakk om X. sorbifolium i framtida. For dette er en kommende stjerne i hageverdenen. Et opprett, lite tre med store, tofargete blomster i mai. Om høsten kastanjelignende, spiselige nøtter. Og som avslutning: Flotte høstfarger. Bladene, som minner litt om rogneblad. sitter lenge på om høsten. Hjemlandet er Nordkina, står det i bøkene. Betyr det Indre Mongolia og Mansjuria, tro? Jeg oppdaget at Xanthoceras hadde slått an i Kanadas kaldere strøk. Ei varselklokke ringte og jeg kjøpte frø. Fire år etter at frøene spirte blomstret busken her hos meg nå i mai. Som tidligere hadde planten klart vinter og vår uten skade. Heller ikke frostnettene som begynte 3.5.2019 gjorde noe til eller fra.

Etter at åtte frø hadde spiret, pottet jeg om plantene. Det var det bare to av plantene som overlevde. Disse to plantet jeg ut i surjordsbedet i hagen. Den ene Xanthoceras‘en visnet helt ned og er i år ca. 10cm høy. Den andre sturet et år, men vokser for tida noen centimeter pr. sesong. Tørkesommeren i fjor kom og gikk uten at den virket inn på min 40-50cm høye plante. Etter å hoderystende ha studert frostskadene i hagen 3. mai i år, stanset jeg ved Xanthoceras. Ingen frostskader, men desto større overraskelse: Svulmende blomsterknopper. Fjorten dager etter dette kunne jeg for første gang beundre Xanthoceras-blomster som ikke befant seg på ei bokside. Store og eksotiske og mange! De er omlag tre centimeter i diameter. Om det blir nøtter? Ikke i år. Selv om Xanthoceras har både hun- og hannblomster på samme plante, er det overlegent flest av hannblomstene. Xanthoceras sies å være treet med tusen blomster og ei nøtt. Akk, ja.

Xanthoceras er en nær slektning av Koelreuteria. Den opprette blomsterstanden peker også mot en annen slektning: Hestekastanje.

Indisk hestekastanje

Må jeg få presentere: En «National Champion»

….den så du ikke komme, tenker jeg! Det er mange måter å forbedre «vår» hestekastanje på. Selv om hestekastanjen tidligere ble brukt i gatemiljø og på storgårder og sånt, blir den i dag sett på som et stort, dumt og kjedelig tre. Skulle vært mer småvokst (ser jo knapt blomstene der oppe, jo) og blomstret senere, for å ta det viktigste. Da var det en åpenbaring å stå overfor denne slektningen, Aesculus indica. Her på Hidcote Manor vokser eksemplaret som er «National Champion» for arten i Storbritannia. 19 m høyt og 360cm i omkrets. Overveldende blomstring den 27. juni her på Hidcote. Imponerende og helt nytt for meg. Var dette en Catalpa speciosa, var det første som gikk gjennom hodet. Men bare et øyeblikk, så var det klart at jeg stod overfor en avgjørende forbedring av trauste, gamle hestekastanje. Har Indisk hestekastanje noen interesse for Norge? Den er muligens aldri plantet her i landet, det er det første. Så hva med hardførheten. Britene har sortert hagetrærne i fire hardførhetskategorier: 1. «The fragiles», 2. «The townies», 3. «The infantry» og 4. «The Gladiators». Aesculus indica er en «gladiator». Er med andre ord så hardført at det kan vokse overalt på den derre øya. Skal vi unne oss å forsøke i Norge?

Imponerende blomsterstander og du trenger ikke kikkert for å se dem. Et lettere og luftigere bladverk enn vanlig hestekastanje har.

Takk for den, Jean Robin!

Robinia8

Det går altså an å plante et tre så vakkert at trafikken på riksvei 22 blir lidende. For folk ikke bare saktner farten, de bråstanser og enkelte svinger av for å komme på nært hold av treet. Mitt eksemplar av Robinia x ambigua ‘Decaisnea’ var for fire år siden et lite rotskudd og blomstret året etter for første gang. Og i år, fem meter høyt, viser Robiniaen for første gang sin fulle prakt og skjønnhet. Hvor skal det ende? Ny blomstring kan ventes i august-september. Erfaring fra andre steder tilsier at treet tilslutt blir åtte-ti meter høyt. Jeg syns vel at det hadde greid seg med mindre, men har beskåret det en hel del for å unngå tornefulle greiner i ansiktshøyde. For torner er det, men i første rekke på ny vekst. På stammen forsvinner de etterhvert.

Mitt Robiniatre har vært helt uskadd disse vintrene i sone 3-4. Jorden er kompakt, våt leire og plassen er nokså utsatt for kald vind fra nord og øst.

Mine tanker går til Jean Robin ved den botaniske hagen i Paris (1550-1629). Der ble det amerikanske treet Robinia pseudacacia  plantet første gang i Europa og Linné gav det senere navn etter Jean Robin. Mitt tre er en hybrid mellom Robinia pseudacacia og R. hispida. Derfor setter det ikke frø. All formering skjer ved oppgraving av rotskudd.

[portfolio_slideshow]

Kinesertre er hardført og vakkert

Kinesertre-2

Kinesertreet avslutter blomstringen i slutten av august

Dette treet klarte sist vinter uten skade i det hele tatt. I slutten av august er blomstringen på hell, men det er lett å se at den har vært rik. Treet har aldri vært vinterskadd i løpet av sine omlag femten år på vokseplassen. Og plassen er i midtre Båhuslen – sone 3. Vi kan slå fast at Kinesertre (Koelreuteria paniculata) er mer hardført enn hva mange har trodd. Skal du ha ett prydtre i en liten hage er Kinesertreet tingen. Vakker form og passende størrelse. Bladverk som du legger merke til, kaskader av gule blomster over en lang periode, høstfarger og interessant fruktsetting, alt får du på kjøpet.

Kinesertre

Detalj av treet over

Koelreuteria paniculata2

Slik ser Koelreuteria ut når blomstringen er på topp ca. 1. august