Spolebusk er viltvoksende i Norden

Euonymus europaeus i sauebeite på Nord-Bornholms klippekyst

…men det er ikke mye av den i Norge. Hist og her på Sørlandskysten og ved Oslofjorden kan man treffe på den. Men det var på Bornholm jeg ble oppmerksom på det vakre lille treet første gang. Etter å ha observert Spolebusk (=Beinved) i naturmiljøet på øya slår jeg fast at varme, tørre lokaliteter preget av tørke er ideelle voksesteder. Slik har jeg også sett Euonymus europaeus plantet øverst i Festningsgata i Halden. Det treet er borte for lenge siden og ytterst sjelden treffer jeg på E. europaeus i hager i noe land. Spolebusken (jo, den er et tre) har en ideell størrelse og form for den lille hagen, som du ser. Større enn dette blir den ikke. Her ved Østersjøen blåser det mye, så det det er tydelig at Spolebusken tåler vind. Blir ikke voksekravene oppfylt er det kjent at bladene blir spist opp av larver – et sørgelig syn. Men her i spolebuskens naturlige miljø var den fullkomment frist og sunn. I den dirrende sommerheten var det et betagende syn. Fruktene var det mange av, men de hadde ikke åpnet seg ennå. Da henger orange frø (egentlig frøkapper med frø inni) ned fra røde fruktvinger til fuglene får øye på dem. Skal vi kalle E. europaeus for Spolebusk? Det er ikke sikkert. Euonymus planipes kaller vi nemlig Sakhalinbeinved og E. nanus for Klatrebeinved. Siden disse er velkjente hageplanter kunne jo noen bli forvirra. Hvilket er det beste hagetreet av Spolebusk og Sakhalinbeinved? Svaret er at de har helt forskjellige voksekrav. Sakhalinbeinved er et skogstre som trives med fuktig, god jord. Det ville ikke falle i god jord (unnskyld) hos Spolebusk eller Europabeinved, om du vil.

Granittklippene mellom Sandkås og Gudhjem. Spolebusken omtrent midt på bildet
Stor fruktsetting i august

Danmarks høyeste foss

Vannmassene faller her ca. 3m

Vannmassene faller her ca. 3m

Danskene er et folk som har flere sider. Begeistringen over å være ute i det fri er en av dem. De er i alle fall ikke snaue når det gjelder å beundre Danmarks natur. I flokk og følge går de opp Døndalen for å se på fossefallet som regnes for å være landets høyeste. Vel framme faller de så i staver over det lille pistret som er avbildet ovenfor. Men danskene er et folk med fantasi. Tenk hvordan vannet buldrer utfor i vårflommen, du! De tilsammen tjue meterne vannfall er jo spredd over en lengre strekning, men tenk hvordan det hadde vært om alt sammen kom fossende ut over ett stup! Jeg ler ikke av dette, jeg blir sjarmert i senk.

Det er 700 meter å gå fra parkeringsplassen ved kystveien på Bornholm (Solskinnsøen!). På veien opp kan du få med deg at du går i en agnbøk-skog, en bornholmsk spesialitet og et lite minne fra den post-glasiale varmetida. Da var gjennomsnittstemperaturen noen grader høyere enn i dag. Omtrent sånn som noen truer oss med at det kan bli igjen, med andre ord. Da vokste agnbøk over et stort område i Sør-Skandinavia og menneskene åt villsvinsteik og laget helleristninger og hadde det helt jævlig.

Det dønnar, sier Bornholmerne, og slik fikk fossen navn. Det skjønner en nordmann uten videre. Bornholmsk er forresten ei slags felles rot både for dansk og svensk.