Sargentapal

 

En nyttig og vakker arbeidshest i hagen, men bortglemt i dag. Busken (for noe  tre er den ikke) er ganske enkelt et mini-epletre. Sargentapalen blir ikke mer enn to meter høy og meget tettere enn noe frukttre. Det er derfor den er så nyttig som fri hekk i utkantene av hagen og som vern mot innsyn. Sargentapalen er virkelig et tornekratt, for greinene blir til lange, bladløs spyd når de ikke lenger får sol. Greintornene er såpass butte at de ikke er farlige for barn. Men de reneste sperrebommer er de, for ingen kan forsere dette sammensuriet. Blomstringen er overdådig og velduftende. De små, røde eplene er modne i september samtidig med høstfargene. Deretter eter fugler opp hver eneste en. Bruk Malus toringo var. Sargentii til å dekke en skråning eller fylle opp et ikke alvor vakkert hjørne av hagen. Har du dårlig tid, planter du noe annet. Tilveksten er beskjeden til å begynne med. Her har vi nok grunnen til Sargentapalens fallende popularitet. Men når den har nådd sin høyde på to meter synes den at den kan være nok. Ingen jobb med å holde den nede, nei. Hvor jeg ønsker at litt av tujaen ble byttet ut med denne vakre og hardføre veksten!

Keiserbusk i januar

Keiserbusken blomstrer 16. januar 2018

Viburnum x bodnantense ‘Charles Lamont’ er den mest hardføre sorten av Keiserbusk. Den har blomster og -knopper som overlever ganske hard frost. Heller ikke denne januar skuffer den. Noen knopper har åpnet seg og flere står snart for tur. Hovedblomstringen vil nok likevel falle når temperaturen går over frysepunktet i mars eller senere. Men bare det å ha disse duftende, rosa blomstene midtvinters… Noen blomster har Keiserbusken gjennom hele vinterhalvåret. Men både formen på busken, det vakre bladverket, greinfargen og høstfargingen gjør den til et must i enhver hage. Keiserbusken stiller heller ingen spesielle krav til dyrking. Den er en hybrid mellom V. farreri og V. grandiflorum, men minner mest om den førstnevnte. En klar forbedring når det gjelder blomsterrikdom, dog. De to nevnte, ville, artene stammer begge fra Kina og Viburnum farreri var og er meget beundret der. V. farreri vokser villt i en svært vinterkald del av landet, provinsen Gansu i nordvest. Den ble funnet i 1914 og kom til Europa under navnet V. fragrans og går stundom under dette navnet fortsatt. Gerald Farrer var det som oppdaget busken i Gansu. Han beskriver bærene som ikke mindre vakre enn blomstene og spiselige, dessuten. Nydelig til dessert, bare en husker på å spytte ut de giftige frøa, da. Duftkrossved og Marskrossved er navn som har blitt brukt på Viburnum farreri/V. fragrans. Hybriden V. x bodnantense oppstod på et senere tidspunkt og det er denne du bør foretrekke i hagen din. Jeg har ennå ikke sett noen bær på mitt eksemplar. Så da er vel hybriden steril, skulle jeg tro.

Hagens egen grå mus?

Amelanchier spicata

Amelanchier spicata

…sånn ser jeg vanligvis på Junisøtmispel (Amelanchier spicata). Makan til intetsigende plante fins ikke – vanligvis. Enda godt den kan gjøre tjeneste som hekk. Jeg fjernet en slik hekk (av andre grunner enn at den var kjedelig), men lot en søtmispel stå igjen. Stammet den opp og lot den få litt tid på seg. Og dermed  – en maikveld med det rette lyset, ser Junisøtmispel ut som alt annet enn det digre gjespet den er ellers.

Litt som den gangen jeg kom på skolefesten og gikk rett på en supernovaeksplosjon av en ung pike, ikke til å ta øynene vekk fra. Ja da, det var den samme jenta som jeg «så» hver dag. For en blind idiot jeg hadde vært!

Pieris

Pieris ‘Forest Fire’ (med forbehold). I forgrunnen Phlox subbulata

Pieris er busker i lyngfamilien som er gode ledsagere til Rhododendron. Eller kanskje mer enn som så, de har bladverk som er til stor pryd etter at blomstringen er over. Blomstene hos Pieris er små klokker som røper slektskapet med Tyttebær og Blåbær. Men hos Pieris sitter de i store, opprette klaser som gjør mye av seg. Det gjelder spesielt Pyramidepieris, Pieris floribunda. Men det er bladverket som har størst prydverdi hos slekta Pieris. Hos Japanpieris (Pieris japonica) og Himalayapieris (Pieris formosa ssp. forrestii) er bladene på årsskudda røde. Det er flere fine sorter av Japanpieris, men mest plantet er en hybrid mellom Japanpieris og Himalayapieris . Den vanligste hybridsorten heter ‘Forest Flame’. Siden ‘Forest Flame’ er mer hardfør enn Japanpieris er det god grunn til å prøve den opp til sone 4. De siste åra har utvalget av sorter blitt større. ‘Little Heath’ er liten og kompakt, ‘Forest Fire’ er rødbladet i likhet med ‘Flaming Silver’, ‘Bonfire’ og ‘Yakushimanum nanum’. Alle Pieris-sorter som selges i Norge holder seg vanligvis under 1m høye. I navnet er de surjordsplanter, men ifølge buskmannen Michael Dirr trives de like godt med middels pH i jorda.

Jeg håper at billedtekstene ble riktig. Ikke er jeg ekspert på slekta Pieris, men jeg har sett nok til å anbefale disse vakre buskene på det varmeste.

‘Forest Flame’

‘Forest Flame’

‘Little Heath’ under oppstammet Rhododendron

‘Forest Fire’

Like the sweet Magnolia tree – our love blossomed tenderly

Magnolia stellata i motsol

Magnolia stellata i medsol

Han var i alle fall kjent med duften av Sørstatenes Magnolia, Stevie Wonder (1:04), da han skrev sangen. Men det søteste lille magnoliatreet er ikke amerikansk, men japansk. Det er Magnolia stellata, som jeg her har tatt bilde av både med- og motsols. Har du en hage som ikke er stor og ønsker å ha et lite tre ved sitteplassen er Stjernemagnolia et godt valg. Treet blir ikke mer enn 2-3m høyt og blomstrer vakkert om våren. Den kalde våren 2012 varte blomstringen fra april og helt til varmebølgen i slutten av mai satte strek for vårblomstene og gjorde treet sommergrønt. Men det er et fint tre også uten blomster. Stjernemagnoliaen er så krokete og pittoresk at du trygt kan plante den på en iøynefallende plass i hagen. Kanskje øverst på en haug i surjordsbedet? Magnolia stellata er en god nabo for mindre Rhododendroner.

Det er sjelden jeg ser M. stellata i hagene. Desto vanligere er krysningen mellom M. stellata og M. kobus, som kalles Magnolia x loebnerii. ‘Merrill’ og ‘Leonard Messel’  er de mest kjente sortene. Disse to er små trær med store blomster alt når trærne er nyplanta. Kryssing av M. stellata med M. liliflora har gitt oss andre kjente sorter som ‘Susan’ og ‘Betty’. Det er likevel ingen grunn til å la være å plante arten Stjernemagnolia. Den er småvokst, hardfør (sone 4), blomsterrik og dekorativ. Sorten ‘Royal star’ av Stjernemagnolia har forresten større blomster og sterkere duft.

En godt bevart hemmelighet er at magnoliafrø modnes og spirer utmerket i Norge. For mange år siden fikk jeg høre av en fyr som nå er professor i botanikk at det var umulig. Det var for kaldt her oss oss til at frøet ble modent. Jeg var skeptisk og kunne året etter slå fast at han ikke visste hva han snakket om. Rader av småplanter var bevis godt nok. Høst frøet når det henger i frøstrengen ut av fruktene (Magnolia spres av fugler). Slip vekk den røde frøkappen og la frøet ligge ute over vinteren.

Perikum – vakker sommerbusk

…for de bedre klimasoner i landet vårt. Bildene er tatt i Farsund i slutten av juli. Da gjør Hypericum calycinum ganske mye av seg. Den har få andre busker å konkurrere med og lyser opp med sine store, gule blomster. Dette er en busk på omlag en meters høyde og den dekker godt. Det var lite ugras som overlevde under perikumbusken.