Dette er en hardfør Rhododendron!

… og den ser altså sånn ut. Og vokser her på Østlandet (Eller Båhuslen, men jeg opererer med et utvidet Østlandsbegrep) i sone 3 ved Iddefjorden. Den røde bladkanten har ingenting med mangelsykdom å gjøre, den skal være slik). Busken er ikke så stor ennå, men den vokser og er uskadd etter to ulvevintre. Latinsk navn er Rhododendron quinquefolium og opprinnelseslandet er Japan. Det er en azalia-type med store, hvite, hengende klokkeblomster. Fra litteraturen finner jeg ut at busken er lettere å få til i Sørøst-England enn i Skottland, med andre ord er den kanskje lykkeligere på Østlandet enn på Vestlandet. Her har den nå i hvertfall klart 27-28 kuldegrader. Denne båhuslenske skogshagen -«Klöva» – inneholder 750 forskjellige Rhododendron i et «woodland» som er bygd opp i løpet av mange år og som er av betydelig interesse for hageeiere på våre kanter. Endelig kan vi se hva Rhododendron kan bli til i Østlandshagene!

Sannheten om himmelens sju sønner

Så har nok en sommer gått og jeg har blitt littegranne klokere på Heptacodium miconioides nå enn da busken kom i jorda for snart et halvt år siden. Den har vokst bra og virker både sunn og trivelig. Bladene sitter på helt urørt, nå i midten av november. Men blomsterknoppene , som begynte å synes omkring 1. juli, har fortsatt ikke kommet lengre enn det du ser på bildet. En stor skuffelse etter begeistrede hyllester fra varmare land. Sjøl verdens største optimist kan slutte å glede seg til blomstringen nå. For ikke å snakke om til skjønnheten i fruktstadiet, som Heptacodium er så kjent for. Nå håper jeg bare at den innser realitetene sjøl og forbereder seg på vinteren som en hardfør busk skal gjøre. Samme resultat som meg sitter Heptacodium-eiere i Stockholmstraktene igjen med etter den ikke alt for varme sommeren 2010, merker jeg meg. Jeg innbiller meg likevel at skyggen fra epletreet og den kalde jorda på voksestedet har spilt en rolle, samt at det jo er den første sesongen dens. Heptacodium skal få flere sjanser. Til neste år tar jeg stiklinger og planter dem på gunstigere vokseplasser.

Himmelens sju sønner, spør du? En ordrett oversettelse av det kinesiske navnet. Og dessuten: hepta=7. Men det spørs nok om «Himmelens sju sønner» blir kåra til det offisielle norske navnet på den vakre busken.

Den utskjelte, vidunderlige gullregnen

Tenk at gullregnen kan bli så stor! Som et tre! Trass i masse dårlig PR er det vel knapt et hagesenter som ikke fører gullregn. Det sier litt om hva for et fint prydtre vi har å gjøre med. Gullregnen er minst like fin som andre blomstrende busker og trær i erteblomstfamilien, og Robinia, Cladrastis, Maackia og andre betyr ingenting i norske hager sammenliknet med Laburnum. Og gullregnen fortjener å bli plantet. Den er hardfør (H6), nøysom og vokser fort. Dens trofaste drabanter heter selvfølgelig rosehagtorn og syrin. Forsommerens tradisjonelle norske treklang.