Adamsgullregn

Jeg har også en purpurgyvel i hagen, men den er en lav, krypende busk. Ikke som her en utvekst oppe i et tre.

En gartner podet i 1825 Purpurgyvel (Chamaecytisus purpureus) på Kystgullregn (Laburnum anagyroides). Det fikk et uventet utfall; Det oppstod en ny organisme med vev fra begge arter. Det ble til en gullregn innesluttet i en hudkappe av gyvel. Normal hadde de to artene vært atskilt og gullregnen fått overlatt jobben med å være rot. Men Adamsgullregn består av en blanding av celler fra begge arter. På Adamsgullregnen kjemper dog de to en uavgjort kamp om å blomstre. Vanligvis bryter gullregnen gjennom hudkappen og folder ut sine gule kaskader. Mindre vanlig er det vi ser på bildene; Purpurgyvelen produserer en heksekostlignende blomsterstand. Det skjer gjerne på litt eldre busker, helst. Mest allminnelig er likevel blomsterstander som i farge og framtoning er en mellomting. Det sees også på bildene. Har du en velvoksen plante, har du kanskje både gullregnklaser, gyvelblomster og mellomtingen i fullt flor på samme tid. Et hagetre med et utseende som er både yndefullt vakkert og litt av et samtaleemne!

Dette eksemplaret fant jeg i en svensk planteskole, sone 2-3. Jeg har også sett Adamsgullregn i Botanisk hage i Bergen for mange år siden.

Både purpurgyvel-bomster og de gullig-purpurfargete blandingsblomsjene kan man se her.

Den utskjelte, vidunderlige gullregnen

Tenk at gullregnen kan bli så stor! Som et tre! Trass i masse dårlig PR er det vel knapt et hagesenter som ikke fører gullregn. Det sier litt om hva for et fint prydtre vi har å gjøre med. Gullregnen er minst like fin som andre blomstrende busker og trær i erteblomstfamilien, og Robinia, Cladrastis, Maackia og andre betyr ingenting i norske hager sammenliknet med Laburnum. Og gullregnen fortjener å bli plantet. Den er hardfør (H6), nøysom og vokser fort. Dens trofaste drabanter heter selvfølgelig rosehagtorn og syrin. Forsommerens tradisjonelle norske treklang.