Høststauder – fargene når finalen

Bed med Hosta og Cimicifuga

Bed med Hosta og Cimicifuga

Rart at høydepunktet blir nådd like før alt er over. Men vi må jo bare nyte det mens det varer. Og det varer lenge, for nå har det blitt såpass kjølig at alt i naturen – også blomstring – går så mye saktere enn hva de korte blaffene vårstaudene varter opp med.  Det vi ser på bildet er klassiske høststauder. Fra venstre: Gjerdesolhatt (Rudbeckia laciniata), Hjortetrøst (Eupatorium maculatum), Praktsolhatt (Rudbeckia fulgida var. sullivantii) og Høstormedrue (Cimicifuga ramosa). Ser du at bladene på Høstormedruen er like mørke som på Blodbøk? Og hva syns du er finest navn på den vakre stauden; Høstormedrue eller Silverax? Men uten høstbladene til Breihostaen (Hosta fortunei) som er planta som kant rundt dette staudebedet hadde dette vært, om ikke et helt ordinært bed, så ihvertfall uten det store smellet. Kontrasten mellom Hostaen og bladverket til hmm, Høstormedruen, springer oss i øyet og gjør bedet.

Duehode

Septemberstauden Duehode

Chelone obliqua var navnet og Chelone er skilpadde. Så gjorde man en vri på navnet for å få det til å klinge bedre på norsk. Duehode er en av de virkelig verdifulle staudene i hagen, en som fyller opp i bedet over lang tid. Blomstrer lenge og rikt ettersommer og høst, vakkert, mørkt og fyldig bladverk på stilker som ikke går overende. Fin kontrast mot alle høstens gule blomster. Nøysom og skyggetålende. Jo, dette er en plante det er vanskelig å komme forbi.

September – høstkrokus!

…som når øyeblikket kom da alle høstkrokusene åpnet seg på likt en ettermiddag fordi sola bakte i denne hellinga under asketrærne.

Tre blomster som holder koken i oktober

Rusoløye

Rød ryllik

Virginialeddblomst

Måned etter måned blomstrer de, helt til frosten tar dem. Rylliken (Achillea millefolium ‘Cerise Queen’) er en rabattstaude med et edelt preg. Fin til snitt og den tåler både tørke og sandjord. Virginialeddblomst (Physostegium virginiana) vokser også etter prinsippet «Leve og la leve». Den sprer seg moderat og er fin som et tårn (på 70 cm) blant lavere planter. Rusoløye (Heliopsis helianthoides var. scabra) er litt for voldsom til å plantes sammen med andre stauder her hos meg. Men borte ved hagegjerdet lar jeg den få breie seg som den vil. Når sant skal sies ser den atskillig mer temmet og forpint ut i mindre næringsrik jord enn dette.