Parrotia persica

Parrotia persica i Botanisk hage i Krakow, 17. oktober 2012

«I love this tree», slik begynner professor Michael A. Dirr sin omtale av planten som på norsk kalles Papegøyebusk. Høstfargene – de fremste på noe tre – gjør at det norske navnet forklarer seg sjøl. Riktignok var det den tyske professor F. W. Parrots oppdagelse av treet som gav det navn og ingen «Parrot»-sammenlikning. (=papegøye). Men hvorfor elsker Dirr denne slektningen av Trollhassel og Katsura? Han er faktisk ikke så opptatt av høstfargene, godt vant som han er med denslags i Appalachia. Nei, det er den edle formen på det lille treet og at det er friskt og sunt. Blomstringen er uanselig og intet pluss i det hele tatt. Etter min mening er det efterårs-løvet som tar kaka. I Krakow denne høstdagen dominerer Parrotia hele parken. I rein lyskraft kan ingen lønn eller andre måle seg med den en slik soldag. Har du sett slike lysende farger på noe tre? Hos oss blir Parrotia (Ingen flere arter i slekta) helst bare en stor busk. Sone 2-3 er en realistisk angivelse av hardførheten. Ganske riktig ble Parrotia persica plantet på UMB i Ås (Sone 4) i 1950, var mye vinterskadd og dødt i 1968. Parrotia stammer fra Azerbaidsjan og Iran. Alle artene i Hamamelidaceae og Magnoliaceae er relikter som bare har overlevd i Øst-Asia og Sørøst-USA. Men noen få har (også) klart seg i Kaukasusregionen. Parrotia persica er et døme på en slik art.

Raffinerte høstfarger på kornellbusken

En helt vanlig kornellbusk antar et helt spesielt fargespill tildlig på høsten. Seinere er løvet rent rødt, men på dette tidspunktet er fortsatt det grønne med som kontrast.

Rogn fra Amerika

Amerikarogn i slutten av september

….eller Sorbus americana er altså et prydtre å regne med. Passe størrelse, vakker form, blomstring, fruktsetting, høstfarger… Det er helt på høyde med de beste småtrærne for moderne hager. Svært lik vår europeiske rogn, egentlig. Skal en plante amerikansk rogn, bør vi kanskje velge den nærstående arten Sorbus decora. Rognebæra til S. decora regnes for å være hakket mer spektakulære.

Viftelønnens aller største stund

…. kommer i oktober. Dette vakre treet med mørkerøde blad er stjerna i mange hager fra våren av. Ja, kanskje om vinteren også, for den saks skyld. En vakker siluett med rimblomster på stanser jeg gjerne opp ved i månedene som kommer. Men høstfargene er nå klimakset,  da. Rart at når den mørke sommerfargen forsvinner blir bladene sviende røde i høstkvelden.

Høsten har kommet til tjernet

And i svanedammen

Noe av det beste med høsten er at det går så langsomt. Du får tid til å områ deg fra sommer til vinter og se på det som skjer i langsom kino. Men ikke sånn i år. Jeg bada for tre uker siden i vann som holdt sytten grader og kunne i går morges se snøføyka hvirvle rundt gatelyktene. Etterpå er det bare å registrere ødeleggelsene. Mye merkelig å se. Løvet på viftelønna har f.eks. frosset til knusk før det rakk å komme ordentlig i gang med høstfargene.

Høst

Høsten er her, også på denne gården der jeg har funnet så mange hortikulturelle skatter. Å planlegge denne hagen ble til en arkeologisk utgraving i et eldgammelt hageanlegg med de mest overraskende funn. Ikke bare gamle staudeslag, men plutselig, mellom høgt gras, Indigofera sherardiana, for å ta en plante i bunken.