Asters og noen til

Aster amellus 5.september 2020

…er dessverre ikke hårdfør hos oss og må dekkes mot barfrost, står det å lese i «Havens vakreste blomster», ei bok fra 1953 som jeg blar litt i. Det varte flere år før mitt eksemplar ble så fin og stor som du ser over. Kan ikke skryte av å ha dekket den til om vinteren heller, men dreneringen er god. Vinterfuktigheten er nok slemmere mot Bergastersen enn kulden. Jeg har to sorter: En ganske mørk foran og bak en som er lysere og med mer rosa i blomsten. Antar at den mørkeste er ‘Rudolf Goethe’ mens den lysere heter ‘Veilchenkönigin’. Bergastersen gjør lite av seg før blomstringen. Ser så kjedelig ut at du får lyst til å luke vekk den lille tusten. Ikke så om høsten. To måneder og mer med blomstring kan du regne med. Og planten velter aldri på den irriterende måten visse andre stauder har for vane. Bak astersen ser vi sesongens siste Coreopsis-blomster. Ja, det er en grunn til at stauder som dette er så mye brukt. De er rett og slett de beste.

Her noen følgesvenner som jeg foreviget den samme dagen i begynnelsen av september. Med klokka ser vi først Hakonegress med en rød alunrot i bakgrunnen. Deretter Min kjære venn Praktsolhatten. Den velter heller aldri. Perfekt hagestaude. Så, i klokka 2-posisjon: Blodgress og Stålklematis bak Bergastersen. Fortsatt noen blomster på Stålklematisen. Gullball (Rudbeckia nitida) måtte jeg jo ha med og til slutt et nærbilde av Asters med naboene.

Sceneskifte – autumnus

autumnalis-okt1

Høsten har listet seg innpå meg og plutselig bærer jeg den på nakken. Det er tyngde og alvor i høsten. Slutt nå med dette tullet ditt, sier høsten, vet du ikke at stor kunst kommer av stort alvor – bare se her! Og høsten har svingt tryllestaven sin over smått såvel som stort. Store skoger flammer opp og inne i bedet er det nye kostymer på hele ensemblet. Vi er klar for siste akt i skuespillet og høststjernen som kalles tyrens øye gløtter alt over åskammen. Som jeg forbinder sviende kald nattevind med Aldebaran!

Kinagressets store øyeblikk

Miscanthus1

Ikke for det, Kinagresset (Miscanthus sinensis), er vakkert i mer enn et øyeblikk. Men skjønnheten blir til kunst når høstsola fanger de blomstrende, røde toppene mens resten av hagen ligger i skygge. Lysforholda på denne tida er så spesielle at forbausende og vidunderlige virkninger oppstår, kanskje mest når sola daler. Kinagress er en skulpturell og markant plante som kan utrette store ting i enhver hage. Størrelsen og den strunke formen gjør den til en majestet i høsthagen. Typisk solitærplante. Denne sorten, ‘Malepartus’, blomstrer seint. Jeg har en annen sort som heter ‘Ferner Osten’ i hagen, også. ‘Ferner Osten’ begynte å blomstre tidlig i august, noen uker tidligere enn ‘Malepartus’. Den er litt spinklere i veksten, men minst like vakker.

Miscanthus2

 

Miscanthus4

En time tidligere var hele gressplanten solbelyst

Miscanthus3

Bilde tatt midt på dagen

 

Bergasters

Aster amellus i september

Aster amellus i september

Aamellus8

Nærbilde

Kan det tenkes en mer velkommen opptreden i hagen enn det Bergasters (Aster amellus) gjennomfører fra august til oktober? Intet påtrengende og fort glemt revynummer der i gården, bare masse vakre blomster på en frisk og problemfri staude gjennom hele ettersommeren og høsten. Bergasters hadde kunnet gitt liv til alle hagene som på denne tiden ligger livløse og bare venter på at vinteren skal komme og gjøre ende på elendigheten. Men det skjer sjelden, for det er ikke ofte en ser asters i hagene i våre dager. Det rare er at det er i eldre hager jeg støter på asters. Forklaringen? Før fikk folk hageplanter av naboer og av kjente, i dag kjøper de dem i hagesenteret – om våren.

Aster amellus foretrekker lettere jord enn andre Aster-arter. Kalk og sol liker den også. Planten kan bli gammel under slike forhold. Det fins mange sorter av Bergasters og  av dem har jeg  falt for sorten ‘Veilchenkönigin’. Dette eksemplaret kjøpte jeg på salg nå i høst og det blir nok litt av et syn til neste år:

Asteram

‘Veilchenkönigin’

 

Høsten er rød – men så kom en blå Delphinium

Delphinium1

Rødt, og i særdeleshet gult, dominerer nå mer og mer i hagen. Men de varme blomsterfargene hadde trettet oss ut om ikke de blå blomstene hadde satt blikket i dem og fått dem til å stilne. Alt må vike overfor den blå blomsten. Den minner oss om at det fins en sannhet bortom rabalderet og bråket i den gule og røde verdenen, poesiens og mystikkens sannhet.

Delphinium grandiflorum er ikke det dårligste du kan velge når poesiens blå blomst kommer på tale. Lett og spinkel og blå som tonene fra en trompet.

Delphinium2

Koreaspir – sensommerens majestet

Astilbe1

Ikke så mye brukt, denne Astilben. Merkelig, ikke sant? Slekten Astilbe forbinder mange med funksjonalisme og kjedelige femtitallshager. Synd det, for dette er stauder som har så mye mer å by på. De er blomsterrike, lette å dyrke, blomstrer seint på sommeren og har vakkert bladverk. Men det er klart, ett eller et par pjuskete eksemplarer inne ved muren på husbank-huset, slik er vi jo vant til å se Astilbe. Da bli det lett å avfeie dem som uegnet. Men Astilbene kan brukes på så mange andre måter! Det er sant at de trives best med litt fuktig jord, men utover det er krava små. Arten som er avbildet tåler også en hel del tørke. Det er en av de få staudene som blir fine på tørr jord i skyggen. Navnet er Astilbe chinensis ‘Superba’, også kalt koreaspir. Den har fått rollen som bakgrunnsstaude i bedet mitt, inn mot ligusterhekken. I år begynte blomstringen rundt midten av juli, noen uker tidligere enn normalt. Høyden er godt over en meter.