…er dessverre ikke hårdfør hos oss og må dekkes mot barfrost, står det å lese i «Havens vakreste blomster», ei bok fra 1953 som jeg blar litt i. Det varte flere år før mitt eksemplar ble så fin og stor som du ser over. Kan ikke skryte av å ha dekket den til om vinteren …
Høsten har listet seg innpå meg og plutselig bærer jeg den på nakken. Det er tyngde og alvor i høsten. Slutt nå med dette tullet ditt, sier høsten, vet du ikke at stor kunst kommer av stort alvor – bare se her! Og høsten har svingt tryllestaven sin over smått såvel som stort. Store skoger flammer opp og inne i …
Ikke for det, Kinagresset (Miscanthus sinensis), er vakkert i mer enn et øyeblikk. Men skjønnheten blir til kunst når høstsola fanger de blomstrende, røde toppene mens resten av hagen ligger i skygge. Lysforholda på denne tida er så spesielle at forbausende og vidunderlige virkninger oppstår, kanskje mest når sola daler. Kinagress er en skulpturell og markant …
Kan det tenkes en mer velkommen opptreden i hagen enn det Bergasters (Aster amellus) gjennomfører fra august til oktober? Intet påtrengende og fort glemt revynummer der i gården, bare masse vakre blomster på en frisk og problemfri staude gjennom hele ettersommeren og høsten. Bergasters hadde kunnet gitt liv til alle hagene som på denne tiden ligger livløse …
Rødt, og i særdeleshet gult, dominerer nå mer og mer i hagen. Men de varme blomsterfargene hadde trettet oss ut om ikke de blå blomstene hadde satt blikket i dem og fått dem til å stilne. Alt må vike overfor den blå blomsten. Den minner oss om at det fins en sannhet bortom rabalderet og bråket i den gule og røde …
Ikke så mye brukt, denne Astilben. Merkelig, ikke sant? Slekten Astilbe forbinder mange med funksjonalisme og kjedelige femtitallshager. Synd det, for dette er stauder som har så mye mer å by på. De er blomsterrike, lette å dyrke, blomstrer seint på sommeren og har vakkert bladverk. Men det er klart, ett eller et par pjuskete eksemplarer inne …