Gullregn! Fare!

Gullregn i juni på et gårdsbruk i Aremark

 

Eller er det bare en fullstendig hysterisk holdning til et hagetre i toppklassen? Jeg heller mot å sette et stort kryss over faresymbolet og slippe gullregnen fri i hagene våre. Erteblomst-familien inneholder mange blomstrende trær som alle sammen har et eksotisk utseende. Giftigheten er også gjennomgående, må jeg medgi. Alle disse er lite hardføre, med visse interessante unntak. Det mest kjente er den høyt elskede gullregnen. Få andre småtrær blomstrer så rikt og unorskt. Samplantingen med syrin er klassisk og slik bør det være. Du bør også tenke på bakgrunnen for treet ditt. Det beste er en mørk blågrønn vegg av furu, f.eks. Da står gullregnen fram i all sin prakt. Vi planter nesten bare hybriden Laburnum x watererii ‘Vossii’, hvis noen i det hele tatt planter gullregn i dag. Den er en hybrid mellom L. anagyroides og L. alpinum og utmerker seg framfor begge foreldrene. Gullregn er lite krevende, men foretrekker tørre forhold. På kald, våt jord sturer den. På tomter med lyngrabber, furu og fjell kan den finne seg til rette og vi har mange slike tomter i dag.

Giftstoffet i Gulllregn heter Cyticin. Det fins i gyvelartene også og dem er det masse av i hagen. Med belger og frø og alt. Menl adri har noen tatt til orde for å bannlyse gyvel fra hagen.

Hagens egen grå mus?

Amelanchier spicata

Amelanchier spicata

…sånn ser jeg vanligvis på Junisøtmispel (Amelanchier spicata). Makan til intetsigende plante fins ikke – vanligvis. Enda godt den kan gjøre tjeneste som hekk. Jeg fjernet en slik hekk (av andre grunner enn at den var kjedelig), men lot en søtmispel stå igjen. Stammet den opp og lot den få litt tid på seg. Og dermed  – en maikveld med det rette lyset, ser Junisøtmispel ut som alt annet enn det digre gjespet den er ellers.

Litt som den gangen jeg kom på skolefesten og gikk rett på en supernovaeksplosjon av en ung pike, ikke til å ta øynene vekk fra. Ja da, det var den samme jenta som jeg «så» hver dag. For en blind idiot jeg hadde vært!

Belle Etoile

BelleEtoile

Redd for å filadelfere? Ja, så vanskelig er det å greie ut opphavet til kultivarer av skjærsmin at uttrykket » go philadelphing» på engelsk har kommet til å bety: rote seg bort i et villnis, havne på villstrå og så videre. Derfor hogger jeg knuten over og slår fast at sorten ‘Belle Etoile’ tilhører hybriden Philadelphus x purpureo-maculatus. Den vakre busken har altså gener fra P. coronarius, P. microphyllus og P. coulteri, uten at det er så lett å utrede detaljene her. Det er nok den skjærsminbusken som er aller best egnet for småhager, til bruk ved uteplasser og til inngangspartier. Blomstene er store, har denne karakteristiske purpurflekken og dufter herlig, men ikke sterkt. Det er påfallende hvordan folk uvilkårlig samler seg rundt en ‘Belle Etoile’-busk. Hvorfor er den ikke plantet overalt? Hardførheten er ikke den beste, sies det, tomme ord, sier jeg. Det fins fortsatt mange gamle busker av lignende krysninger å se på mine kanter. De fyller julihagene med duft i eldre villastrøk. Om få år er de borte, alle sammen. I virkeligheten er «Kameliaschersminerna» og «Smultronscherminerna», som de heter på den andre siden av grensen, uvurderlige og enestående hagebusker.  De er mer småvokste enn Philadelphus coronarius, blomstrer seinere på sommeren og har vakrere vokseform som behøver mindre beskjæring for å holde seg fin. Men er kanskje en anelse mindre hardføre enn P. coronarius (Duftskjærsmin). Skjønt jeg har aldri sett vinterskade på sentblomstrende skjærsminer her i sone 3-4.

‘Belle Etoile’ er spesiell og verdt å plante. Den tilhører en litt annen krysningsggruppe enn ‘Virginal’- og ‘Lemoinei’-typene. En kan trygt plante den i sone 3 og bedre. Det jeg skriver om ‘Belle Etoile’gjelder i enda større grad ‘Silberregen’. Mangler purpurflekken, men maken til blomsterrikdom og duft fins ikke.  Og det på ei tid da de fleste hager har gått inn i en kjedelig fase da man bare venter på høstfargene. Hardfør i sone 4.

BelleEtoile-3 BelleEtoile-2

Altfor pen rognspirea

kirilow

….er Sorbaria kirilowii, alt for problemfri og vakker til å slå an. Verken anleggsgartnere eller hageeiere bruker den. Derimot er Vanlig rognspirea (Sorbaria sorbifolia) å se nær sagt overalt. En utmerket busk er den, men rotskudd alle vegne og dritstygge fruktstander. Den ser ut som et ugras etter at den har blomstret av en gang i juli. Blomstringen er også fort unnagjort når varmen slår til. Men slike brune, høymol-aktige fruktstander har ikke Sorbaria kirilowii. Hos denne arten har de tvertimot stor prydverdi. Men den har flere fordeler: Blomstringen er mer iøynefallende med overhengende, hvite vipper om sommeren. Vokseformen er ikke det salige rotet en ser hos Vanlig rognspirea, nei den er fontenformet og elegant. En busk en setter seg under, bare se på eksemplaret som står i Botanisk hage på Tøyen. Tendensen til å sette rotskudd er også mindre spesielt hos varieteten S. kirilowii var. glabrata. Hardførheten er bra (Sone 7) og den er en nøysom og tørketålende busk. Den store busken (opptil fem meter høy) kan formes til et lite, flerstammet tre, om man vil. Det bringer meg fram til poenget mitt; Hvorfor planter ingen Sorbaria kirilowii? Spørsmålet inneholder svaret: Noe som heter Sorbaria kirilowii kan ingen plante, da planter en Rognspirea isteden. Men dessverre er det noe helt annet. For at en hageplante skal slå an, må den ha et godt norsk navn. ellers nytter det ikke.  «Storbladrognspirea» står det i sortslista og jeg slår fast at S. kirilowii fortsatt mangler et godt norsk navn. Herved foreslår jeg å kalle den Tusentopp etter det danske Tusindtopp. 

Sorbaria kirilowii i oktober

Sorbaria kirilowii i oktober

Glassbær – den har du ikke sett før

Callicarpa

For makan til beskjeden og anonym busk er det ikke lett å finne. Inntil i oktober, for da kan det godt hende at det er bare den du legger merke til. Ikke det at Glassbær ikke har blomster, de er bare ikke spesielt interessante. Nei, det er for den iøynefallende frukten vi planter Glassbær (Callicarpa bodinieri). Kontrasten mellom fiolette bær (egentlig en steinfrukt) og et gulnende bladverk er slående. Mer slående enn på bildene, for det hadde vært langt mer bær om denne busken hadde stått åpent og solrikt. Bildet er nemlig tatt i Gøteborgs botaniske hage, der plassmangelen etterhvert er påfallende. Aller best er Glassbær som avskåren til dekorasjoner.

Glassbær blir opp til to meter høy og krever god jord og et klima i sone 2. Opprinnelsen er Kina.

Callicarpa-2

Ukjent skjønnhet

Philadelphus melanocalyx

Hva har skjærsminer gjort for noe galt? Som gjør at ingen kjøper dem? Det er mange skjærsminer, store og små, men plante dem, det kommer ikke på tale. For meg er det en annen sak, for jeg elsker skjærsminer og kan ikke få nok av dem. Ta nå f.eks. Philadelphus delavayi var. melanocalyx, en heller ukjent og blyg skjærsmin-art fra Yunnan. En stor og blomsterrik busk med herlig duft. Var. melanocalyx har  mørkt pupur begerblad og det er den du ser på bildet. Meget tiltrekkende og spesielt. Fra før av har vi fine skjærsminer her i landet. Sorten Philadelphus virginalis ‘Silberregen’ er den beste av dem. Umulig å få tak i, dessverre. Og hvorfor er jeg nødt til å hale så fine hageplanter hylende og sparkende fram i rampelyset? Skjærsminene (Vanlige folk sier sjasmin) har falt i glemselen mer på grunn av sin skjønnhet enn det motsatte. Ja, ja den vakreste jenta på festen kan også ende som veggpryd, vet du!