Rose som aldri svikter

Rosa-glauca

… og som burde brukes mye mer. Ei rose for kjølig klima, dårlig jord eller skygge. Men også med personlighet nok til at den kan gis en solitær-plass i hvilken som helst hage. Doggrose, Rosa glauca, har dette flotte bladverket som gir kontrast til all det grønne og lyse som dominerer i hager flest. Eller effektfull bakgrunn for hvite blomster, som på bildet over. Blomstringen er fornem og den er trofast, men når den er over etter noen uker må du sette din lit til nypeprakten, for mer blir det ikke det året.

Morsomt å se Rosa glauca så mye brukt i England, her ved grensen til Skottland. Fin portal inn mot det hvite murhuset.

Blå drøm

Ceanothus

Vakker, blåblomstret busk – det er «California lilac». På De britiske øyer ser man den i annenhver hage. Eierne kaller den like ofte Ceanothus, som også er det latinske navnet. Den vanligste sorten er den avbildete. Det er en hybrid som heter ‘Concha’. Slekta Ceanothus finner en i Trollheggfamilien og det fins hele 55 arter som alle hører hjemme i det vestlige Nord-Amerika. I Norge er Ceanothus en utfordring. På ytre Vestland er ikke vinterklimaet hardere enn i Cheviot Hills i Nord-England, hvor bildene er tatt. I sone 1 (og kanskje i sone 2) bør Ceanothus derfor brukes mer. Utenom dette området må vi belage oss på å bære busken i hus hver høst.

På norsk har Ceanothus fått det sjarmerende navnet «sekkebusk».

Ceanothus-3 Ceanothus-2

Klokkebusk-kontrast

Weigela-2

To sorter av klokkebusk med forskjellige blad- og blomsterfarge plantet ved siden av hverandre. Og med ett blir det så slående og interessant? Meget elegant og det varer også etter at blomstringen er over. Ja, blomstringen er nærmest bare en bonus i denne sammenhengen. Klokkebusk, i dette tilfellet Weigela florida, er ingen populær hagebusk i dag. Det er mange direkte stygge eksemplarer å se i eldre hager, så jeg klandrer ikke folk for det. Et sammensurium av mer eller mindre visne greiner, vinterskadd, uformelig og blomsterfattig. Slik er det ofte. Men sånn behøver det ikke være. Klokkebusk trives i godt drenert, ikke altfor næringsrik jord, i full sol. Etter blomstring skjærer du bort alt vissent og enda litt. Da kan resultatet bli like flott som her ved kirkegårdsmuren i Rygge. Sortene som er brukt? Ja, den lyse kaller vi ganske enkelt for ‘Variegata’. Den rødblomstrede er jeg mer usikker på. Er det ‘Bristol Ruby’ eller ‘Eva Rathke’, tro? Jeg tipper på det siste. I alle fall har de gamle klokkebusk-sortene i dag for det meste måttet vike for dvergsorter og av sorten ‘Korea’. Men for meg kan ingen av dem erstatte en mørkerød , stor klokkebusk i kveldsmørket. For meg er det selve høysommeren som har gjort sitt inntog.

Weigela Weigela-4 Weigela-3

A star is born

Abelia mosanensis

Bilde fra internett

…og navnet er Abelia mosanensis. Ikke hørt om den? Nei, men du kommer til å få høre en hel del om denne hageplanten. Hva tenker folk på når det skal i hagesenteret og kjøpe seg en busk? Hva er det som går? Ikke mye, eldre mennesker spør etter brudespirea eller buskmure, yngre vil ha hengeselje eller kanskje gullbusk. Ellers går det i krypeiner og tuja, som jo nesten omgående slutter å være en busk. Skjærsmin og syrin er ut. På mitt spørsmål om hvorfor er alltid svaret at de er fine i to uker og uinteressante resten av året. Dette synspunktet har mye for seg hvis du har en liten hage med plass bare til noen få planter. Da ønsker du en busk som har en interessant form, vakkert bladverk, høstfarge, interessant fruktsetting og vakre, helst duftende, blomster. Abelia mosanensis er en busk i kaprifoliumfamilien som oppfyller de fleste av disse kravene. Blomstringen tar til i midten av juni og har gitt busken populærnavnet «Bridal Bouquet». Blomstringen inntreffer etter at syrinene har gjort sitt for denne gang og også etter hovedinnrykket i hagesenteret, hvilket er et problem. Duften er på høyde med syrin og vel så det. Bladverket er utsøkt vakkert, mørkegrønt og blankt. Om høsten får Abelia sprakende røde høstfarger. Barken og fruktsettingen (steinfrukter) er det ingenting spesielt med. Formen oppgis å være uryddig på ungplanter og fonteneliknende som utvokst. Da er busken 1,5-2m høy. Skjæring bør skje umiddelbart etter blomstring, ellers går det utover blomstringa. Formålet med skjæringa må være å hjelpe planten til å få en pen, tett buskform.

For min egen del vil jeg si at jeg plantet Abelia mosanensis ‘Ida’ i fjor i helt vanlig hagejord i delvis skygge. Busken blomstret bra som nyplantet, men i år er blomstringen overdådig og tilveksten god. Clouet er at Abelia mosanensis var fullstendig uskadd etter den fæle vinteren og våren vi hadde i år. Bare det er grunn god nok til å plante den vakre busken.

Vil den slå an? Bare blant feinschmeckerne, er jeg redd. Abelia mosanensis har et forfinet preg som gir for lite «bling» til at det interesserer hovedmassen av plantekjøpere, den blomstrer ikke rett i synet på høysesong-kundene og den er ikke en liten, søt pute av en busk. Duft er ikke på moten og høstfarger ligger langt inne i ei skremmende framtid. Så, vi som vil fylle gapet mellom syriner og roser med magnifik, duftende blomstring får kanskje ha Abelia for oss selv?

Abelia

Rosa rugosa redder dagen

rugosa1

Det er ikke mange Rhododendron-busker som har klart denne vinteren uten mén. Til slutt klarte ikke Rhododendron-bladene å rulle seg ut igjen etter ei kuldenatt. Nå henger de tørre bladene der bare fordi de ikke har falt til bakken ennå. Blomstringen blir nok sparsom i år. Da er det godt å vite at vi har andre hagebusker som tåler absolutt alt vinteren kan finne på. Den har  samme tette, kuplete form som mange Rhododendronbusker og bladverket og blomstringer er en pryd. Den heter Rynkerose – Rosa rugosa. ‘Hansa’, ‘Ritausma’, ‘Schneezwerg’ og alle de andre er sorter av rynkerose som er minst like fine som busken som er avbildet. Rosa rugosa trenger ingen årlig skjæring, men tåler det godt. Blir den overlatt til seg sjøl, blir resultatet som på bildet – en kompakt busk med skulpturelle egenskaper. For å oppnå et slikt resultat i en fei, planter du flere busker sammen. Planteavstand omlag en meter.

rugosa2

Blodrips

blodrips

Blodrips (Ribes sanguineum) er den naturlige følgesvennen til Gullbusk. Fargesammensetningen er uslåelig. De to blomstrer med andre ord samtidig, men de har hatt en helt forskjellig hage-skjebne. Mens gullbusken selger som hakka møkk, har blodripsen falt i glemsel. Blodrips blomstrer i mai med røde blomster, så alt burde ligge til rette for at den skulle bli en suksess. Grunnen til at blodrips ikke blir brukt så ofte er nok at det er sjelden en ser virkelig fint utviklete eksemplarer av dem. Det er en kresen og varmekjær (sone 3) busk som verken blomstrer rikt eller får noen pen form uten masse varme og sol. Feil skjæring kan også være en årsak til at eierne er misfornøyd. Rutinemessig skjæring om våren vil fjerne de fleste av blomsterknoppene. Nei, beskjæringen av blodrips tar vi etter blomstring. Plant blodrips på et sted du vil legge merke til både farger og duft tidlig om våren. Men nøy deg med ett eksemplar, for etter blomstring er det lite som kaller på oppmerksomheten.