‘Minuet’ – den flotteste syrinen vi har?

Minuet1

En menuett i juninettene

Den blomstrer i juni, denne syrinen, og kanskje til og med i juli – på Vidar Sandbecks hjemtrakter. Jeg snakker om en av de flotteste syriner som fins. Kanskje en av de fineste hagebusker vi har, når jeg tenker over det. Det er Syringa ‘Minuet’, som først de siste åra har dukket opp der planter selges her i landet. Enorme blomsterklaser i en lang periode i juni, ingen rotskudd, mørkegrønne, læraktige blad. Bladverket er som på vintergrønne løvtrær, vil jeg påstå. Uendelig nøysom og hardfør er ‘Minuet’. Mitt eksemplar er plantet for seks år siden i stiv leire på nordsiden av garasjen. Skygge fra store trær er det også der. Hverken det ene eller det andre har betydd noe som helst for blomstring og livskraft. Jeg vil påstå at ‘Minuet’ representerer noe nytt i syrinverdenen: Sentblomstrende syriner som har en lav og kompakt vokseform. 1,5-2m høyde er maksimum. Vi er vant til kjempesyriner som best plasseres som skjermplanting mot vei, vind og nabo. Men med ‘Minuet’ har vi fått en busk for uteplassen eller inngangspartiet. Det vakre bladverket gjør at ‘Minuet’ forsvarer plassen sin også etter avblomstring. ‘Minuet’ er en krysning mellom Syringa x josiflexa ‘Redwine’ og Syringa x prestoniae ‘Donald Wyman’. ‘Minuet har dermed 50% Syringa reflexa, 25% S. josikaea og 25% S. villosa i sin genetiske make-up.

minuet4minuet2Minuet6

Parykkbusk

Parykkbusk har et utrolig utseende og har blitt en av mine favoritter. Men hvordan skal vi bruke den i hagen? Den rette plassen for Parykkbusk er i staudebedet som mørkerød, kulerund kontrast til alt det grønne og lyse. Slik er det jeg er vant til å se Parykkbusk. Eller, sa jeg vant til? Den er ikke akkurat noe en ser hver dag. Cotinus coggygria ‘Royal Purple’ er tydeligvis ikke lett å få til. Til å være så vanlig i handelen, er det påfallende sjelden en ser den i. Og enda sjeldnere er det å komme over trivelige eksemplarer i full størrelse. Den oppgis å være hardfør i sone 2, men det er ikke det eneste kravet den setter. Den vil ha full sol og veldrenert jord med grus, stein og høy pH. En mannshøy ‘Royal Purple’ med alle sine krav oppfylt gjør rett og skjel for det engelske navnet «Smokebush».

Men det er ikke ‘Royal Purple’ som du kan studere på bildene. Det er arten Cotinus coggygria, som har vanlige grønne blad. Denne planten ser en neppe utenfor botaniske samlinger. Dumt det, for den er et par hakk mer hardfør enn sortene med røde blad. Blomstringen er også mer pålitelig hos villarten. Det er da du forstår navnet «Parykkbusk».

De som vil ha en større plante (et minitre!), som er hardfør og med røde blad og vakker vokseform bør velge Cotinus ‘Grace’. ‘Grace’ er en krysning mellom C. coggygria ‘Royal Purple’ og C. obovatus ogden er i hvert fall mer hardfør enn den første av disse . Du kan ikke velge noe bedre som «parasoll» ved sitteplassen eller som kontrast mot en lys husvegg. I en hage var innom i høst plantet jeg ‘Grace’ ved siden av Elaeagnus ‘Quicksilver’. Kontrasten mellom mørke og hvitskimrende blader er jeg meget spent på.

En Clematis viticella-sort klatrer i Parykkbusken

Purple

…og her et bilde av ‘Royal Purple’ – i bakgrunnen

Magnolia med gule blomster

… og vakker form har de også. De siste årene har brakt mange nye Magnolia-sorter. Det ble litt smått med M. kobus var. borealis og M. soulangiana som var enerådende i Norge før. Magnolia acuminata har alltid vært regnet som den aller mest hardføre i slekta. Vokser jo villt helt opp i Kanada, må vite. Som hageplante var den likevel ikke aktuell. Et tjue meter høyt tre med grønngule blomster som forsvant i bladverket var ingen  interessert i utenom botaniske hager. Dette «Cucumber Tree» var det bare amerikansk skogbruk som kunne bruke. Så kom det sorter av M. acuminata med sterkere gulfarge. Slo litt an. Deretter krysset en Magnolia acuminata med småvokste M. liliflora fra Kina. Suksess! En ny type Magnolia var dermed født. Krysningen kalles Magnolia x brooklynensis og har vært med på å revolusjonere bruken av Magnolia i hagene, også i Norden. Tilbakekrysningen av M. brooklynensis og M. acuminata har bare sortsnavn og det er enslik sort, ‘Yellow Bird’ som trolig er avbildet her. Jeg våger ikke annet enn å sette den i sone 2, men kan bli behagelig overrasket når vi får litt erfaring med denne magnoliaen.

Furnival’s Daughter

Rhododendronsamlere samler på arter og ikke de tivoliaktige, storblomstrete kultivarene som vanlige folk synes er så fine. Men jeg er ingen samler, så med få unntak er det kultivarenes voldsomme fargekaskader jeg kommer til å plante i mitt bitte lille surjordsbed. På begrenset plass er det ikke rom for en-av-hvert. Jeg må velge – eller rettere sagt velge bort – på grusomt vis. Derfor ønsker jeg å hengi meg til en orgie i store og fargesterke blomster og snu ryggen til det forsagte og antydete i naturartene.

Et soleklart valg når du bare har plass til noen få Rhododendroner er den storblomstrete kultivaren ‘Furnival’s Daughter’. Det går i hvitt og rosa og blomstene er ti centimeter i diameter. Sjelden farge på en Rhododendron og både den og mengden av blomster slår deg nærmest i bakken.

Jeg tar en sjanse når jeg velger ‘Furnival’s Daughter’. Hardførheten er omstridd, men til og med min danske bok mener at skjønnheten bare trives under beskyttede forhold. Planteskolene i Norge og Sverige setter sorten i sone 3 eller 4. Størrelsen er det også uenighet om. Noen sier 0,8-1,0m, andre noe mer.

Hagebusk som varer lenge

Først får den mørke blader som er en pryd i seg sjøl. Meget tidlig løvsprett. Deretter blomstrer den rikt med lys rosa blomster i skjermer. Fin kontrast mot bladene. I juli møter dette synet deg som du kan se på bildene; Oppblåste, røde begerblad som har gitt busken navnet Blærespirea (Physocarpus opulifolius). Er dette buskens fineste stadium? Etterhvert modnes røde kapsler som også har en viss prydverdi. Løvfall skjer først i november. Ingen spesielle krav til jord eller klima. Veksten blir penest ved hard nedskjæring. Busken blir ellers litt glissen og strantete og ikke så pen. I tillegg til gulbladete sorter har vi denne mørke som er avbildet her. Den heter ‘Diabolo’ og er vel en av de størst suksesshistoriene i hageverdenen de siste åra.

Høstberberis

Høstberberis (Berberis thunbergii) er lite brukt i dag. Når jeg kommer over den i så fin utvikling som dette, er den nærmest som et verdifull, historisk relikt å regne. Skal du restaurere et historisk anlegg fra femti- eller sekstiåra hører berberis med. Denne gamle direktørboligen fikk hage tegnet av hagearkitekt (som det het da) og Berberis var høyeste mote som en vakker og anvendelig plante. Mye mer kompakt og ryddig plante enn syrin og skjærsmin og denslags. Blomster var man lite opptatt av, dessuten. Duft stod ikke på blokka i det hele tatt. Idealet var store plener for fysisk aktivitet og vedlikeholdsfrie busker som bare var der i utkanten av arealene. Bjørk og furu var treslagene i slike anlegg – alt så nær norsk natur som mulig. Men så tok det av og Berberis ble brukt nær sagt overalt både i offentlige anlegg og i privathager – og havnet i vanry nesten øyeblikkelig. Men, ærlig talt, du har sett mindre vellykkete plantevalg og -plasseringer enn i dette tilfellet, ikke sant?