Høstberberis

Høstberberis (Berberis thunbergii) er lite brukt i dag. Når jeg kommer over den i så fin utvikling som dette, er den nærmest som et verdifull, historisk relikt å regne. Skal du restaurere et historisk anlegg fra femti- eller sekstiåra hører berberis med. Denne gamle direktørboligen fikk hage tegnet av hagearkitekt (som det het da) og Berberis var høyeste mote som en vakker og anvendelig plante. Mye mer kompakt og ryddig plante enn syrin og skjærsmin og denslags. Blomster var man lite opptatt av, dessuten. Duft stod ikke på blokka i det hele tatt. Idealet var store plener for fysisk aktivitet og vedlikeholdsfrie busker som bare var der i utkanten av arealene. Bjørk og furu var treslagene i slike anlegg – alt så nær norsk natur som mulig. Men så tok det av og Berberis ble brukt nær sagt overalt både i offentlige anlegg og i privathager – og havnet i vanry nesten øyeblikkelig. Men, ærlig talt, du har sett mindre vellykkete plantevalg og -plasseringer enn i dette tilfellet, ikke sant?

Rhododendron – det ensomme problembarnet

…som er høyt elsket, men som vi ikke riktig vet hva vi skal bruke til i hagen. Det aller vanligste er å plante én Rhododendron for seg sjøl midt ute på plenen. Men Rhododendron er busker med en klar og tydelig form som du skal bruke arkitektonisk, ikke slenge tilfeldig ut på plenen. Skal de stå for seg sjøl bør du velge en plassering som gir Rhodendronen en hovedrolle i hagen. En solitær Rhododendron skal markere et spesielt punkt, brennpunktet for interesse i anlegget ditt. Men best trives de flere sammen under forhold som er lagt til rette spesielt for dem. Godt drenert , luftig jord som er en tanke sur, lett skygge, fuktighet. En regel sier at det beste selskapet for en Rhododendron er en annen Rhododendron. Ute på plenen bruker sjøl de vanlige storvokste sortene lang tid på å komme i gang med å vokse. Men det sier litt om hvor tøff Rh. catawbiense ‘Grandiflorum’ er at det faktisk blir en staselig busk av den tilslutt likevel. To meter høy blir den i trass i vind, tett jord og sterk konkurranse fra gressplenen. Og det er flere i denne klassen: ‘Cunningham’s White’, ‘Roseum Elegans’, ‘Nova Zembla’, for å ta noen eksempler.

Stautleddved – for perfekt til å være populær

Lonicera morrowii i april

Det er formen på denne busken som gjør den til noe helt for seg sjøl. En supertett, kompakt kule av en busk. Hardfør, tidlig grønn og blomsterrik. Dufter herlig. Men altså ingen suksess. Som fri hekk må Stautleddved (Lonicera morrowii) være noe av det beste du kan bruke. Den blir ikke mer enn to meter høy og tetter fullstendig mot naboen, bilveien, nordavinden etc.

Også etter blomstring forsvarer Stautleddved en framtredende plass i hagen. Bladverket er sirlig og tett og innimellom løvet pynter mengder av røde bær opp – lenge.

Det er rart at ikke hagedesignere og landskapsarkitekter er mer obs på en hageplante med en så klar arkitektonisk form. Med litt skjæring går det også an å forme kuleformen til et mini-tre med en skulpturell form. Og hva med å sette en italiensk klematis i det samme plantehullet og la den klatre opp i busken?

Den samme busken 1. juni. De første blomstene er ute.

Rosebær – duftbjørnebær

Rosebær ved sjøkanten med takrør i bakgrunnen

Ikke mye verdt som bær, men du verden for en staude, unnskyld busk! Denne slektningen av bringebær og bjørnebær er en gammel bondehageplante som før var verdsatt på grunn av sin langvarige blomstring, sin duft og sin nøysomhet. Akkurat den rette planten for travle og arbeidssomme folk. Men siden det er en plante som ikke brenner alt kruttet sitt i et blaff har den i dag blitt en hageplante for spesielt interesserte. På boligfelta ser jeg den aldri. Under de vanskelige jordforholda som rår på mange nybygde områder i dag hadde Rosebær vært rett plante, særskilt om jorda er tung og våt. En busk som raskt etablerer seg og fyller opp sin del av hagen. Rosebær (Rubus odoratus) er en opp til to meter høy, løvfellende busk. Den har ingen torner og setter litt utløpere, slik at vi ender opp med en bred, men kompakt busk. Den begynner å blomstre i juni og ja, bildene er tatt i september. Tåler en hel del skygge. Busken som er avbildet stod på nærmest oversvømt mark på nordsida av et skogholt.

Gullasalia – gi den gullmedalje

Rhododendron luteum burde være en av de mest brukte hagebusker i Norge. Den er fullstendig hjemme i barskog, på tørre lyngrabber, i myrlende og på ganske allminnelig hagejord. Det høres ut som en beskrivelse av norske byggefelt, ikke sant? Busken er passe stor, har en avrundet, kompakt form, blomstrer og dufter overdådig. Duften er i stand til å fylle hele nabolaget på forsommeren. Sesongen avsluttes med sprakende høstfarger. Gullazaleaen ser tander og forfinet ut, men er både nøysom og hardfør (SoneV). Men nei, sjelden eller aldri ser en Gullasaliaen i hagesentrene. Bare en og annen entusiast planter den. Riktignok er den giftig, men det er alle Rhododendroner og Thuja også, for den del. Nei, Gullasaliaen burde hatt røde blomster og de kunne gjerne vært større, dessuten. Det hadde også hjulpet om den var vintergrønn. Så da får vi vel ha den for oss selv, da, vi feinschmeckere.

Trollhasselen er den første

Trollhassel, Hamamelis x intermedia, er den første busken i blomst om våren. Den blomstrer nemlig om vinteren. Dermed er det ingen som kan slå den og Hamamelis rår alene på scenen. Vakker og iøynefallende er busken. Blomstene er spesielle. Kronblada er lange og smale og litt krøllete. Når det er høysesong i hagesentrene er blomstringen over og ingen kjøper busken. Men det kan jo du gjøre og plante et vinter-klenodium i hagen. Også fagbotanikere er interessert i Trollhassel. Slekta står ved den primitive begynnelsen til mange av rakletrærne, som bjørk og or, for bare å nevne et par. Disse mistet kronbladene og ble vindbestøvere på sin vandring mot jordens kalde soner. Som vanlig finnes denne primitive slekta i det østlige USA og i Øst-Asia. I USA vokser Hamamelis virginiana, H vernalis og H. macrophylla. I Østasia finner vi H. mollis og H. japonica. Hamamelis x intermedia er hybriden mellom de to siste.

Bildet er tatt i Botanisk hage i Bergen 23. februar 2012.