Nyheter fra hagefronten

På en tur til Rottneros-parken ved Sunne i Värmland i sommer fikk jeg anledning til å sette meg inn i de nyeste ideene innen hagedesign. I en egen avdeling i parken hadde innbudte svenske trädgårdsdesignere fått noen kvadratmetre hver til å presentere en hage-ide. En parallell til Chelsea Flower Show i skogene i nord? Utstillingen var etter min mening meget opplysende.

Rottneros er en park som inneholder et stort antall klassiske statuer. Men hva har vår egen tid å by på av kunst som kan finne sin plass i større og mindre hageanlegg? Også dette har en tenkt på i år og gitt plass for nåtids-skulptørene i en egen del av parken. Her er et typisk eksempel på hva som da kommer for en dag:

I forgrunnen: Vår tids skuptur. En eldre skulptur i bakgrunnen.

Hva koster en hageplan?

Det er ikke så godt å si, for under ti prosent av hageplanleggerne opplyser om det på hjemmesida si. Men etter en smule graving kommer likevel sannheten for dagen. Resultatet kan du studere i dette diagrammet:

Spredningen (priser med moms) er som du ser stor. Det er en topp rundt 15.000-16.000 kr. Hageplanleggerne beregner 20-40 timer på hageplanen til en timepris som varierer mellom 350 og 825 kr. Den vanligste timebetalinga er 550-600 kr. Jeg kan ikke se at det er noen forskjell mellom de forskjellige faggruppene når det gjelder pris. Men det er forskjell i pris etter hvor planleggerne er bosatt. De rimeligste holder til i utkantstrøk, mens de dyreste befinner seg i Oslo-området, der enkelte tydeligvis har klart å grave seg ned (eller opp) til de gullførende lag i samfunnet vårt.

Men hva er nå en hageplan for noe? Det spørsmålet får du svar på i et annet innlegg (1. mai).

Hvem planlegger hager i Norge? Hvem skal du velge?

Ja, nå har jeg talt dere og kommet til at det er hundre stykker som planlegger hager her i landet. Cirka, får jeg si, for glemsom som jeg er, har jeg sikkert oversett opptil flere. Av de hundre er knapt halvparten større landskapsarkitektfirmaer som driver med dette på si’. Det er omtrent tjue enkeltstående landskapsarkitekter eller små firmaer, mens resten er hagedesignere med utenlandsk eller ingen formell utdannelse eller de er hagebrukskandidater, anleggsgartnere eller har ukjent bakgrunn. Da jeg startet opp i 1999 var det rundt ti stykker som tegnet hageplaner, hvis jeg så stort på det. Landskapsarkitekter tok som regel ikke hageplanlegging. Da Norsk hagetidend hadde en artikkel i 2003 med samme tittel som dette innlegget, fikk vi vite hvorfor. På spørsmål svarte landskapsarkitektfirmaene at det var altfor mye jobb med hageplaner i forhold til hva folk var villige til å betale for tjenesten. «De venter at du skal komme på befaring og prestere et profesjonelt resultat for en kopp kaffe og noen hundrelapper», var det en som sa. Og andre enn landskapsarkitektfirmaer fantes det knapt å spørre. Hagetidend gjorde det ihvertfall ikke, og det med den største selvfølge. Men på få år har mange ting blitt snudd opp-ned. Nå er det mange som bare jobber med hageplanlegging. Det kan vi takke velstanden, media samt et par skikkelige murbrekkere for. Landskapsarkitektene måtte bare se på at en dame uten annet å hjelpe seg med enn sine ressurser tok seg til rette i media. Deretter spaserte det en viss engelskmann ut av hagebladene på Narvesen og inn i prosaisk norsk virkelighet – som deretter la seg flat for ham. Og så var det «Ground Force», «Haven i Hune» og alle de andre fjernsynsprogrammene. Og med ett var alt forandret. Men hvem er de, disse som tegner hageplaner?

Noen få er hagebrukskandidater fra UMB (NLH). Hva behager? Jo, noen mennesker har studert hagebruk på toppnivå. Tilogmed gått på linja «Grøntmiljø». Og ikke alle av dem underviser på gartnerskolene. Ingen hageplanleggere kaller seg likevel hagebrukskandidat. De er vel ikke interessert i å sulte i hjel, tenker jeg. Ingen kunder ringer nok til en kandidat for å få tegnet hagen sin. Istedenfor kaller kandidatene seg sivilagronom eller hortonom. Bedre? Si det, nok et eksempel på utmerkete fagfolk  som er rammet av et image-problem, dessverre.

Hagedesignere med eksamen fra England, Nederland og andre steder har det blitt noen av. England har for eksempel en enorm tradisjon på alt som har med «hage» å gjøre, men det er en tradisjon som er forskjellig fra vår. Det er vel derfor at hagedesignerne litt for ofte minner meg om interiørarkitekter som har flytta ut i hagen. I Norge har vi derimot tradisjon for å prøve å flytte hagen inn i huset – ingen andre bruker mer potteplanter enn vi gjør. I det hele tatt: Hagestilen var (og er) en annen her i landet, klimaet er annerledes og dermed plantesortiment, materialvalg, behovet for frostsikring og kravet om «norsk standard». Men likevel: Da hagedesignerne inntok landet, var det nesten som de rota rundt i ei søvnig norsk maurtue. De trauste norske maurene løp forvirra rundt litt før de oppdaget at den solide, urnorske Tveito-hagen nå var ut og at en ny tid hadde begynt.

Anleggsgartnere har også hevet seg på planleggingsbølgen. Ikke mange, men noen har det blitt. Fordelen for kunden er at samme firmaet både tegner og gjennomfører prosjektet. Og anleggsgartnere flest legger stein og murer opp murer og gjør alle tingene riktig. Men gjør de de riktige tingene? Jeg ser mye fint arbeid i den «grå» sektoren, selv om det er mye som ligner veldig både på forrige prosjekt og på det neste. Den «grønne» sektoren, plantene, er det verre stelt med. Her blir det brukt et lite standard-sortiment omatt og omatt. En digresjon: I offentlig sektor er det verre. To av tre trær som blir planta tilhører én klon av én art av lind.

Du kan også forme en fin hage uten å ha gått på noen skole i faget. Er du besjelet av en dyp interesse for hager og er selvlært, kan det gå bra. Best går det hvis det ikke er nødt til å gå bra, det vil si at du har noe annet å leve av. Et eksempel fra de siste åra viser hvor bra det da kan gå. En dame uten formell bakgrunn, men med teft for markedsføring og de rette kontaktene i medieverdenen gikk rett til himmels. Men det betyr ikke at du som har små økonomiske ressurser ikke  kan lykkes: Mennesker som har noe å falle tilbake på gjør jo som regel nettopp det. Spøk til side; er disse selvlærte hagedesignerne noe å satse på for kundene? Ja, de beste av dem er av de dyktigste vi har i landet til å tegne hager. Men de sitter ofte fast i én, lett gjenkjennelig, stil, som de gjentar og gjentar (det er ikke alltid så ille). Altså: Utdanning kan hjelpe deg til å se helheten der amatøren bare ser en mengde detaljer, men den garanterer ingenting.

Halvparten av de som designer hager i Norge er landskapsarkitekter, men er det slik at: En landskapsarkitekt er en landskapsarkitekt er en landskapsarkitekt? Betyr det uten videre at man er ekspert på alt som har med forming og anlegg av hager å gjøre? Blant annet gjør spesialiseringen underveis i studiet at det ikke er slik. Studieretningen «design og detaljprosjektering» er «rettet mot prosjektering av parker og andre grøntanlegg». Det høres jo ikke verst ut. For studieretningen «overordnet landskapsplanlegging» heter det at «legger vekt på planlegging og utvikling av landskapet på et overordnet nivå, kommunalt og regionalt». Hm, nei. Studieretningen «Grøntanleggs- og landskapsforvaltning» er ifølge studieplanen  «rettet mot forvaltning og utvikling av en felles grønstruktur på regionalt- og kommunalt nivå og for store grunneiere». Det høres interessant ut, men hageplanlegging, nei. Men rett skal være rett: Landskapsarkitekter er trolig mer fortrolig med dataverktøy enn noen av sine konkurrenter. De er bedre kjent med Plan- og bygningsloven enn de fleste og de kan snakke den samme dialekten som arkitektene benytter seg av. Blant de mindre firmaene som har spesialisert seg på hageplanlegging er det enkelte som har lang erfaring og her finner vi noen av de dyktigste fagfolkene vi har på området. Men mange har kommet til de siste åra og her er jeg mer i tvil. Det er nå mange år siden det var krav om praksisarbeid med jord under neglene for å bli landskapsarkitekt, så det er nok fare for at opplæringa må fortsette en tid også etter avlagt eksamen i somme tilfeller. Det har også blitt færre stillinger for landskapsarkitekter i det offentlige de siste åra, spesielt i kommunene. Har hageplanlegging blitt en nødløsning for enkelte?

Mange store firmaer, gjerne med både landskapsarkitekter, arkitekter og andre i arbeidsstokken, oppgir nå hageplanlegging som et av sine gjøremål, men da langt nede på menyen. For bare noen få år siden var de som regel ikke interessert, så noe har tydeligvis skjedd. Det har blitt penger å tjene, tror jeg vi slår fast. Det har oppstått et marked, og det koker og syder, både på tilbudssida og blant kundene. Hvem skal en velge til å tegne hagen slik at familien trives enda bedre på den grønne flekken sin? Jeg har ikke noe standardsvar på det, for det er mest av alt et spørsmål om god kommunikasjon mellom hageplanlegger og hageeier. Stilen til landskapsarkitekter er ofte påvirket av den minimalistiske arkitekturstilen som er på moten, mens andre faggrupper kan gå for en mer ornamentert stil. Men de beste hageplanleggerne er de som makter å gi hagene sitt personlige preg og likevel velge den stilen som passer til stedet. Ja, blir du ikke lei av folk som bare virrer rundt etter det siste som gjorde inntrykk på dem?

Tilslutt en ting som forundrer meg. Da jeg gikk gjennom alle (?) som tegner hager la jeg merke til at nesten ingen oppgir hva dette koster. Ikke spesielt kundevennlig., spør du meg. Dette i motsetning til alle andre land jeg har sett nærmere på. Til og med svenskene er nøye med å oppgi priser. Men vi nordmenn har visst en skyhet på det økonomiske området som andre folkeslag forbeholder helt andre sider av sin eksistens.

Rette linjer og rette vinkler

Stier og siktelinjer er noe av det du har å sjonglere med for å skape en hage som er både spennende og funksjonell. Det er kanskje lettest å vise hvordan det ikke skal gjøres, så ta en titt på bildet til venstre. Tenk så på hvilken vei du ville tatt fra garasjen og opp til inngangsdøra hvis dette ikke var hage, men skog og eng. Å brått forandre retning hadde bare kommet på tale hvis det hadde stått noe i veien for deg. Her tror jeg du hadde valgt å gå i en bue fra garasjen opp mot huset og deretter på skrå opp bakken foran huset. Hva med å anlegge stien i denne traseen? Etterpå hadde du kunnet forsterke linjevalget med plantinger. Men det er også et formelt alternativ: Å anlegge en rett akse som fører i rett vinkel mot inngangsdøra fra en utvidet parkeringsplass nede ved garasjen. Aksen, dvs. gangstien kan smalne inn oppover mot huset for å forsterke perspektivvirkningen og den kan styrkes av formelle beplantinger.

Vintergrønt, stein og sviller foran huset

Noget bastant, får en si, men umåtelig populært i dag. På plussida setter vi at det er tilnærmet vedlikeholdsfritt og like fint om vinteren som om sommeren. Det holder i massevis for mange. Her er det i tillegg valgt en plante som ikke krever utskifting etter få år, slik som tuja, f.eks. Er det noe minus ved å ordne seg på denne måten? Tja, fordelene med hagen er samtidig ulempene: Årstidene går ubemerket forbi, det er det ene, og hva kan en egentlig gjøre i denne hagen? Eller er det en hage? Forbildene finner vi uten tvil i offentlige grøntanlegg. Det hviler definitivt ikke en kvinnes hånd over det som er laget i stand her. Maskulin estetikk dominerer fullstendig. Hva er feminin estetikk? Har denne hagen havnet i den ene veigrøfta, befinner  feminin estetikk seg i den andre veigrøfta med alle sine fargespill, hengeseljer og snurrepiperier. God hagedesign balanserer de to verdenene, maskulint og feminint, mot hverandre. I de mest vellykte hagene ser jeg at maskulint og feminint holder hverandre i sjakk i evig omfavning.

Som i et kaleidoskop

…blir det når du går inn i viftelønna og ser verden fra skyggen derinne. Den lille uvissheten som ligger på lur i våre daglige omgivelsen sveller opp til en hel verden som vi stirrer oppslukt på mens vi plutselig kan høre våre egne hjerteslag. Alt som skal til er en stemning og å forandre perspektivet litt, så med ett er ikke tingene trygge og vante lenger. Du vet at du kan følge alle tillærte regler og bøker om hagedesign og likevel stå der tilslutt med et gørrkjedelig jordstykke. Du trenger noe udefinerbart i tillegg, noe unyttig. For å sitere Haruki Murakami: «…det trengs litt unyttige ting i våre ufullstendige liv. Hvis alt det unyttige forsvant, ville de ikke engang være ufullstendige lenger». Ja, for eksempel det unyttige i å se verden innifra et lønnetre, i det flekkete solskinnet der.