Gåsunger i oktober

Bomullsdyrking? Nei, Istervier i et borettslag i Strømstad.

Aldri har jeg sett Istervieren plantet noe sted. Det er et av våre ville trær, men et som ikke mange har fått øynene opp for. Om våren gjør hantrærne en fin forestilling med gule rakler, noen uker etter Selja. Det var ei rar Selje, tenker vel de fleste. På nært hold er det bladverket som er attraksjonen. Det er blankt og intenst grønt, nesten som et vintergrønt, sydlandsk tre. Fettaktig i glansen, derav navnet. «Palm» kalte de Istervieren på dialekt og skar kvister og pyntet kirkerommet på Palmesøndagen.

Om høsten er det hotrærne av Istervier (Salix pentandra) som har hovedrollen. Frøulla er det ofte mye av og den sitter på helt til våren. Et dekorativt innslag i høsthagen. Men gåsunger er det jo ikke, da.

Istervieren har en vakker form og må jo være ideelt for den som vil ha opp prydtrær fort i hagen sin. Den blir ikke for stor og plager ikke naboplanter. Verdens enkleste plante å formere med stiklinger. Liker fuktighet.

Viftelønnens tøffe fetter

Acer pseudosieboldianum i løvspretten

Korealønn eller mandsjurisk lønn? Acer pseudosieboldianum vokser begge steder, så da tenker jeg at den skal hete …….Mansjurisk viftelønn! Da har du svaret på hvorfor A. pseudosieboldianum er en mer hardfør og tilpasningsdyktig plante enn Viftelønnen, Acer palmatum. Trær som vokser på Asias fastland må tåle hardere vilkår enn det som bys ute på øyene. Litt mer nomenklatur: Acer japonicum heter naturligvis Japanlønn på norsk. Men A. palmatum er den folk flest kaller «Japanlønn» og på svensk har det blitt offisielt. Dessuten har vi en art som bærer navnet Acer sieboldianum, og den vokser i Japan. «Pseudo-» måtte derfor med i artsnavnet til Mansjurisk viftelønn, dessverre. Herr doktor Siebold burde være fornøyd, nå. På svensk heter den «Manchurisk solfjäderslønn», forresten. Men det blir nok i meste laget for en norsk navnekomité, tenker jeg.

Lønnetreet mitt ble plantet høsten 2017 og var uskadd våren som fulgte. Det vokser langsomt, kan jeg si, etter å ha sett to voksesesonger. Frosten 3.5.2019 fikk noen av skuddspissene som hadde brutt til å visne. Skadene kom på ny da det frøs på i mai 2020, men de var lettere denne gangen. Men nye knopper bryter kjapt efterpå og A. pseudosieboldianum ser fin ut nå, allerede. Kanskje vi får se litt større tilvekst denne sommeren?

Sortslista oppgir hardførheten til sone 4-5 og høyden til 4-6m. Mitt inntrykk er at dette er en mer vital art enn Acer palmatum og ihvertfall mer vital enn A. japonicum. Den har mye å by på gjennom året: Pen form, blomstring (ikke sett ennå), interessant løvsprett, vakkert, friskt bladverk og lysende røde høstfarger.

Acer pseudosieboldianum, den tredje våren hos meg. Høyde 1,5m. Det har gått fjorten dager fra det første bildet.

Kinesertre

Koelreuteria, i ei seng av stormarikåpe, ca. 1. august. Bildet tatt fra andre etasje.

…har lenge blitt sett på som et uoppnåelig klenodium for norske hager. Men det er ingen grunn til at vi skal avskrive Koelreuteria paniculata så enkelt. Min erfaring er: Her har vi et lite tre som har flott form og størrelse (2-3m), vakkert bladverk (tropical style) og en overdådig blomstring i juli-august. «Golden Rain» kalles treet mange steder i verden og slik ser blomstringen ut, også. Blomstringen etterfølges av vakre, rødlige frukter og deretter høstfarger. Etter seks år i hagen ser Koelreuteria ut til å ta form som noe nær det ideelle treet for oss som ikke har så stor hage. Det sies at Kinesertreet tåler tørke godt og det kan jeg skrive under etter å ha opplevd sommeren 2018. Midt i solsteiken på sørsida av huset var det aldri merket av vannmangelen.

Blomsterstanden er stor og vid. Den første blomsten kom to år etter planting

Indisk hestekastanje

Må jeg få presentere: En «National Champion»

….den så du ikke komme, tenker jeg! Det er mange måter å forbedre «vår» hestekastanje på. Selv om hestekastanjen tidligere ble brukt i gatemiljø og på storgårder og sånt, blir den i dag sett på som et stort, dumt og kjedelig tre. Skulle vært mer småvokst (ser jo knapt blomstene der oppe, jo) og blomstret senere, for å ta det viktigste. Da var det en åpenbaring å stå overfor denne slektningen, Aesculus indica. Her på Hidcote Manor vokser eksemplaret som er «National Champion» for arten i Storbritannia. 19 m høyt og 360cm i omkrets. Overveldende blomstring den 27. juni her på Hidcote. Imponerende og helt nytt for meg. Var dette en Catalpa speciosa, var det første som gikk gjennom hodet. Men bare et øyeblikk, så var det klart at jeg stod overfor en avgjørende forbedring av trauste, gamle hestekastanje. Har Indisk hestekastanje noen interesse for Norge? Den er muligens aldri plantet her i landet, det er det første. Så hva med hardførheten. Britene har sortert hagetrærne i fire hardførhetskategorier: 1. «The fragiles», 2. «The townies», 3. «The infantry» og 4. «The Gladiators». Aesculus indica er en «gladiator». Er med andre ord så hardført at det kan vokse overalt på den derre øya. Skal vi unne oss å forsøke i Norge?

Imponerende blomsterstander og du trenger ikke kikkert for å se dem. Et lettere og luftigere bladverk enn vanlig hestekastanje har.

Adamsgullregn

Jeg har også en purpurgyvel i hagen, men den er en lav, krypende busk. Ikke som her en utvekst oppe i et tre.

En gartner podet i 1825 Purpurgyvel (Chamaecytisus purpureus) på Kystgullregn (Laburnum anagyroides). Det fikk et uventet utfall; Det oppstod en ny organisme med vev fra begge arter. Det ble til en gullregn innesluttet i en hudkappe av gyvel. Normal hadde de to artene vært atskilt og gullregnen fått overlatt jobben med å være rot. Men Adamsgullregn består av en blanding av celler fra begge arter. På Adamsgullregnen kjemper dog de to en uavgjort kamp om å blomstre. Vanligvis bryter gullregnen gjennom hudkappen og folder ut sine gule kaskader. Mindre vanlig er det vi ser på bildene; Purpurgyvelen produserer en heksekostlignende blomsterstand. Det skjer gjerne på litt eldre busker, helst. Mest allminnelig er likevel blomsterstander som i farge og framtoning er en mellomting. Det sees også på bildene. Har du en velvoksen plante, har du kanskje både gullregnklaser, gyvelblomster og mellomtingen i fullt flor på samme tid. Et hagetre med et utseende som er både yndefullt vakkert og litt av et samtaleemne!

Dette eksemplaret fant jeg i en svensk planteskole, sone 2-3. Jeg har også sett Adamsgullregn i Botanisk hage i Bergen for mange år siden.

Både purpurgyvel-bomster og de gullig-purpurfargete blandingsblomsjene kan man se her.

Tulipantreet som det var ment å være

Er du litt skuffet over tulipantreet du plantet? Du bor helt klart i feil land. Dette eksemplaret på et gods i Sør-England viser potensialet i et mildere klima. Jeg anslår høyden til å være rundt 25m. Er jeg imponert?  Ikke nødvendigvis, for i tulipantreets hjemland er rekorden 60m. Enkelte snakker om 80m høye trær i artens hjemmebane i Mississippi- og Ohiodalene. Men der kaller skogbrukerne tulipantreet for «Yellow Poplar». Litt mindre glamorøst, men tømmerhoggerne må ha med seg kikkert for å få øye på blomstene, så da passer det ikke så godt med det fantasieggende «Tulip Tree».

Så hva kan vi vente oss? Tulipantreet (Liriodendron tulipifera) er ikke gammelt i vårt land. Kan det tenkes at vi en vakker dag slår engelskmennene i tulipantre-ligaen? Plant tulipantreet i Oslofjordsområdet, langs kyststripa på Sørlandet eller i Sunnhordland og vent hundre år, er mitt tips. Jeg har sett  treet trives langt utafor disse distriktene, men sjelden uten vinterskader. Rekordtrær får vi ikke når vi nærmer oss sone 5, men kuldegradene går ikke ut over blomstringen.