Kinesertre

Koelreuteria, i ei seng av stormarikåpe, ca. 1. august. Bildet tatt fra andre etasje.

…har lenge blitt sett på som et uoppnåelig klenodium for norske hager. Men det er ingen grunn til at vi skal avskrive Koelreuteria paniculata så enkelt. Min erfaring er: Her har vi et lite tre som har flott form og størrelse (2-3m), vakkert bladverk (tropical style) og en overdådig blomstring i juli-august. «Golden Rain» kalles treet mange steder i verden og slik ser blomstringen ut, også. Blomstringen etterfølges av vakre, rødlige frukter og deretter høstfarger. Etter seks år i hagen ser Koelreuteria ut til å ta form som noe nær det ideelle treet for oss som ikke har så stor hage. Det sies at Kinesertreet tåler tørke godt og det kan jeg skrive under etter å ha opplevd sommeren 2018. Midt i solsteiken på sørsida av huset var det aldri merket av vannmangelen.

Blomsterstanden er stor og vid. Den første blomsten kom to år etter planting

Indisk hestekastanje

Må jeg få presentere: En «National Champion»

….den så du ikke komme, tenker jeg! Det er mange måter å forbedre «vår» hestekastanje på. Selv om hestekastanjen tidligere ble brukt i gatemiljø og på storgårder og sånt, blir den i dag sett på som et stort, dumt og kjedelig tre. Skulle vært mer småvokst (ser jo knapt blomstene der oppe, jo) og blomstret senere, for å ta det viktigste. Da var det en åpenbaring å stå overfor denne slektningen, Aesculus indica. Her på Hidcote Manor vokser eksemplaret som er «National Champion» for arten i Storbritannia. 19 m høyt og 360cm i omkrets. Overveldende blomstring den 27. juni her på Hidcote. Imponerende og helt nytt for meg. Var dette en Catalpa speciosa, var det første som gikk gjennom hodet. Men bare et øyeblikk, så var det klart at jeg stod overfor en avgjørende forbedring av trauste, gamle hestekastanje. Har Indisk hestekastanje noen interesse for Norge? Den er muligens aldri plantet her i landet, det er det første. Så hva med hardførheten. Britene har sortert hagetrærne i fire hardførhetskategorier: 1. «The fragiles», 2. «The townies», 3. «The infantry» og 4. «The Gladiators». Aesculus indica er en «gladiator». Er med andre ord så hardført at det kan vokse overalt på den derre øya. Skal vi unne oss å forsøke i Norge?

Imponerende blomsterstander og du trenger ikke kikkert for å se dem. Et lettere og luftigere bladverk enn vanlig hestekastanje har.

Adamsgullregn

Jeg har også en purpurgyvel i hagen, men den er en lav, krypende busk. Ikke som her en utvekst oppe i et tre.

En gartner podet i 1825 Purpurgyvel (Chamaecytisus purpureus) på Kystgullregn (Laburnum anagyroides). Det fikk et uventet utfall; Det oppstod en ny organisme med vev fra begge arter. Det ble til en gullregn innesluttet i en hudkappe av gyvel. Normal hadde de to artene vært atskilt og gullregnen fått overlatt jobben med å være rot. Men Adamsgullregn består av en blanding av celler fra begge arter. På Adamsgullregnen kjemper dog de to en uavgjort kamp om å blomstre. Vanligvis bryter gullregnen gjennom hudkappen og folder ut sine gule kaskader. Mindre vanlig er det vi ser på bildene; Purpurgyvelen produserer en heksekostlignende blomsterstand. Det skjer gjerne på litt eldre busker, helst. Mest allminnelig er likevel blomsterstander som i farge og framtoning er en mellomting. Det sees også på bildene. Har du en velvoksen plante, har du kanskje både gullregnklaser, gyvelblomster og mellomtingen i fullt flor på samme tid. Et hagetre med et utseende som er både yndefullt vakkert og litt av et samtaleemne!

Dette eksemplaret fant jeg i en svensk planteskole, sone 2-3. Jeg har også sett Adamsgullregn i Botanisk hage i Bergen for mange år siden.

Både purpurgyvel-bomster og de gullig-purpurfargete blandingsblomsjene kan man se her.

Tulipantreet som det var ment å være

Er du litt skuffet over tulipantreet du plantet? Du bor helt klart i feil land. Dette eksemplaret på et gods i Sør-England viser potensialet i et mildere klima. Jeg anslår høyden til å være rundt 25m. Er jeg imponert?  Ikke nødvendigvis, for i tulipantreets hjemland er rekorden 60m. Enkelte snakker om 80m høye trær i artens hjemmebane i Mississippi- og Ohiodalene. Men der kaller skogbrukerne tulipantreet for «Yellow Poplar». Litt mindre glamorøst, men tømmerhoggerne må ha med seg kikkert for å få øye på blomstene, så da passer det ikke så godt med det fantasieggende «Tulip Tree».

Så hva kan vi vente oss? Tulipantreet (Liriodendron tulipifera) er ikke gammelt i vårt land. Kan det tenkes at vi en vakker dag slår engelskmennene i tulipantre-ligaen? Plant tulipantreet i Oslofjordsområdet, langs kyststripa på Sørlandet eller i Sunnhordland og vent hundre år, er mitt tips. Jeg har sett  treet trives langt utafor disse distriktene, men sjelden uten vinterskader. Rekordtrær får vi ikke når vi nærmer oss sone 5, men kuldegradene går ikke ut over blomstringen.

Styrax – sommertreet

styrax-5

Styrax japonica i bakgrunnen

 

Et lite tre, som blomstrer fra St.Hans og lenge utover sommeren. Hvite blomsterklokker i skjermer. Før de folder seg ut har blomsterknoppene prydverdi over lang tid. Treet (eller busken) er elegant formet og neppe mer enn 4-5m høyt hos oss. Det er to arter som er aktuelle: Styrax japonica (avbildet) er den vanligste (hvis det går an å si det om et så uvanlig tre) og Styrax obassia. S. obassia blomstrer flere uker før S. japonica. Det var en åpenbaring å treffe på Styrax-treet i denne hagen på Bornholm. På denne tida av sommeren var scenen overlatt til roser og stauder. Men over dem alle: Ei sky av yndige blomsterknipper på verdens mest elegante lille tre. Et vidunder som du kan sitte under i hagen din. Eller kan du det? I Norge? Ja, Styrax japonica klarer sone 2 og S. obassia sone 1. De første vintrene er det tryggest å dekke dem med løv og granbar. Vokseplassen må være skjermet mot vind og jorda dyp og varm. Hva mener jeg egentlig med varm? Jo, varm jord er det motsatte av leiret, våt jord. Varm jord er porøs, drenerer godt og inneholder både mineralpartikler (grus) og organisk jord (planterester).

styrax-2

Blomstene sees best når du står under treet. Bildet er tatt i begynnelsen av juli på Bornholm (sone 1)

 

Rognetrær i hagen – selvfølgelig

Sorbusbornholm-3

Sorbus prattii, 27. juni 2014

Sjelden har jeg møtt slike forbausede fjes som når jeg har gått inn for at folk skal plante rogn i hagen. Hver gang står jeg på mitt. Med stort og smått er det omlag hundre arter i slekta Sorbus – fra busker for fjellhagen til mektige park- og gatetrær. Med en slik variasjon – skulle det ikke finnes ei rogn som passer i din hage? Samtidig mener jeg at det blir plantet alt for mange trær i norske hager. Det vil si feil trær, presist sagt. Har du en liten hage, er det bare plass til ett eller i høyden et par trær der. Da må det treet kunne gjøre mer enn ett trick pr. år. Ellers går du lei mellom hver gang det inntreffer. Derfor blir det ei tabbe å gå for det treet som blomstrer så skjønt den 10. mai ved besøket ditt i hagesenteret. Mange har innsett dette og velger å klare seg uten trær i hagen sin. De finner ikke veien ut av problemet og ender opp med parasoll i stedet. På dette er Sorbus løsningen, min venn, for hva kan ikke rognetrærne utrette i løpet av året: Blomstring på høyde med de beste prydtrærne, interessant løvsprett med fargevariasjoner, sirlig bladverk, rognebær som en ny (og langvarig) blomstring og høstfarger på høyde med de beste lønnetrærne. Rognebærene har ofte betagnede fargeskifter under modningen og henger på treet utover vinteren. De beste rogne-artene for småhager er 3-4m høye, men det fins større trær, også.

Hvilket bringer meg til den avbildete rognen. Hva er det? Trakk blikket til seg som det ekstraordinære alltid gjør. Det var godt gjort i den fine og innholdsrike «Fuglesang haveparadis» (http://www.fuglesang-haveparadis.dk), på Bornholm. Selv om jeg var særdeles velvillig innstilt etter litt heftig omgang med produktene fra Svaneke Bryghus, kunne jeg fastslå at her var det myriader av sjeldne trær. Men «min» rogn var primadonnaen i hagen og nå hogger jeg knuten over og fastslår at navnet er Sorbus prattii. Kanskje er den bedre kjent i norske hagesentre som Sorbus pogonopetala. Elegant, hardfør og fullstendig forheksende.

Sorbusbornholm