Ikke belegning overalt

…i denne innkjørselen. Men ei stripe i midten for gangtrafikken. Og grus på sidene for variasjonens skyld. Alt rammet inn av rader med storgatestein for å gi et ordentlig og renslig inntrykk. Variasjon i overflater er det ene store plusset ved denne innkjørselen. Det andre er den myke svingen i gangstien. Det skjermer inngangspartiet en smule, gjør strekningen mer innbydende å gå og gjør det klart at biler helst ikke skal kjøres helt fram til døra. Det er spennende, men de fleste (95%) hadde i denne situasjonen anlagt en snorrett vei fra gata mot inngangsdøra.

Trivelig inngangsparti til hus og hage

Frodig og innbydende, men samtidig blir skillet mellom halv-privat og helt privat markert med grinda. Dette er mye viktigere enn folk flest er klar over. Hvis alt flyter sammen, vet du aldri når du er for deg selv i hagen din og hvor de som kommer gående finner det naturlig å starte en prat med deg. Del heller utearealet opp i to soner, hvert til sitt bruk. Begge disse sonene trengs, for de oppfyller helt ulike behov hos oss. Med den plassen bilen krever er det naturlig å sette skillet mellom sonene ved overgangen mellom kjørearealet og hagen på innersida. Spesielt når det gjøres med en så vakker port som her.

Uflaks med inngangspartiet

Det må en ha lov til å si når teknologien breier seg såpass som vi ser her. Alle disse boksene, stolpene og ledningene er plassert midt i glaninga når en har tenkt seg inn til huset. Jeg må bare beundre pågangsmotet som gjør at hageeieren setter opp en portal midt i elendigheten og planter klematis dertil. Håper alt sammen blir skjult i et hav av plantevekst!

Roser kanter innkjøringa til huset

Dette er idyll, blomsterglede og skjønnhet ved oppkjørselen til et privathus, riktignok i ei fruktbygd på Vestlandet. Hvorfor ser det så mye mer ødslig ut enn dette ved de fleste bolighus her i landet? For ikke å snakke om i offentlige miljøer. «All makt til fantasiløsheten» ser ut til å være slagordet for mange. Men jeg skal ikke være for hard; Elendig jordsmonn, plassmangel, mangel på tid, behovet for å holde naboene på armlengdes avstand, mangel på gode forbilder og på kunnskap – alt sammensverger seg mot idyllen og skaper det avvisende og golde preget som rir de fleste av våre boligfelt.

Belegning eller tilplanting – hva tar du først?

Ja takk – begge deler, sier vel de fleste. Men denne hageeieren valgte litt utradisjonelt, som du ser. En generasjon tilbake ville vi ha sett en plen og brudespireaer langs innkjørselen. Som ville ha vært gruslagt. Belegning ville ha kommet seinere når en så seg råd til det. Alle visste at å holde jorda åpen og utilplantet inviterer ugresset inn i hagen – og det betyr trøbbel. Så valget var greit. Men prioriteringen har skiftet. Belegning har høy status og mange er innstilt på å gå radikalt til verks når de endelig skal til med hagen. Det betyr blant annet å flå av det øverste jordlaget, kjøre på jord og rulle ut plen.

Inngangsparti fra 1970?

Fugleredegran og viftelønn

Det tipper jeg ihvertfall. Viftelønna og fugleredegrana (Picea abies ‘Nidiformis’) var mye brukt foran standsmessige hus på den tida. Etterpå har de blitt omtykt av alle samfunnslag og selger nok like bra i dag – totalt sett. Og bra er det. Spesielt fin er kontrasten på forsommeren mellom det mørke løvet og de gulgrønne nye skudda på grana. I september er inntrykket blassere, men snart slår lønna til med høstfarge. Lite ante nok hageeieren at fugleredegrana skulle begynne å spise seg innpå de tidstypiske hellene etter førti år. Lite å gjøre med det, men hva med å lage en slyng på stien – rundt grana – og heve krona på lønna slik at en kan spasere under den inn til døra?