Camellia klarer seg ikke her – og andre myter

Camellia sasanqua

Vintergrønne blad på Camellia sasanqua ‘Hino de gumo’ etter første frost 27. september 2013. Frosten tok parasolbladene til høyre. C. sasanqua ble plantet i grus og torv 26. august. Rullestein som dekor og som varmelager.

Camellia er ei slekt i te-familien som har vært brukt i lange tider som stueplante. Da har det alltid vært Camellia japonica. C. japonica har neppe noen sjanse på friland noe sted i Norge. Så langt er vi enige, men derfra går vi hver vår vei, jeg og konsulenten som svarer på spørsmål for Norsk hagetidend på side 58 i novembernummeret. [Her tok vi feil , begge to. C. japonica har klart seg på friland på Vestlandskysten i en årrekke. Helt opp til Ålesund]. Og – heldigvis er Camellia japonica på langt nær den mest hardføre av kameliaene. Det er mitt hovedpoeng.

Historien begynner i 1977. Tidenes hardeste vinter hadde tatt livet av nesten alle de 956 store eksemplarene av Camellia japonica etc. i det nasjonale arboretet i Washington DC. Bare et knapt dusin planter hadde klart seg. En av de ansatte het William Ackerman og han sørget over at Kameliaene nå var borte, for han var oppvokst i «Kameliabeltet»  (sone 7-9) i  sørstatene. I «Kameliabeltet» er disse blomsterrike busken en viktig del av hagene. Ikke så rart, når Camellia kan beskrives som noe midt mellom Magnolia og Rhododendron, men bare med det beste fra dem begge. Tilbake til Ackerman; Da han trålte arboretet fikk han øye på noen Kameliabusker som ikke var vinterskadd. Camellia oleifera var det, en kinesisk busk som blir dyrket for frøoljens skyld i det landet. 40 millioner mål har kineserne plantet til med C. oleifera rundt om i landet. Det var ikke rart at C. oleifera ikke ble så mye lagt merke til under «Kameliablomstringen» om våren, for den blomstrer om høsten. Ackerman tenkte at det var en fordel, vårfrosten hadde alltid vært hard mot blomsterknoppene på Camellia japonica. Og en ting til: oleifera-blomstene duftet! Dette var beynnelsen til Ackermans liv med Camellia. Han fant fram til to andre kinesiske arter: Camellia sasanqua og C. hiemalis. Hardføre og vakre busker fra Vest-Kina. C. sasanqua har  svært store blomster og kraftigere duft enn C. oleifera. Begge deler; duft og blomsterstørrelse var viktige da William Ackerman startet å krysse de tre kinesiske artene. Men i sin lange karriere la han enda mer vekt på at buskene skulle være hardføre og ha vakker form. Det første fordi markedet ville være hagedyrkere i et kaldt klima, det siste fordi Ackermann var lei av alle hageplanter som var framstilt bare med en ting for øye: Størst mulig blomst. Jeg er helt enig, for jeg foretrekker å bruke hageplanter som har en klar og distinkt form. Det er så mye enklere å lage vakre hager med slike.

Ackerman-hybridene har navn på «Winter», «Snow» og annet som peker på hardførheten. «Winter’s Beauty» og «Winter’s Darling» er to kjente sorter som er hardføre. Her er en annen, i full blomst til jul:

camellia-sasanqua-yuletide

Ackerman-hybridene har utvidet dyrkingsområdet for Camellia i Amerika. Camellia dyrkes nå opp til Minnesota i USA samt i det sørlige Ontario i Canada. Kald vinter, men, klimaet der er ikke uten videre sammenlignbart med vårt. Sommeren er for varm og for lang. Desto mer interessant er det at de dyrker Camellia med stort hell på Nova Scotia. Nova Scotia har praktisk talt det samme klimaet som Sør-Norge. Dette gir meg håp. Bare så synd at tilbudet av Camellia i Norge er så lite, nærmest ikke-eksisterende, faktisk. Da er det hyggelig å fortelle at vi har fått en norsk Camellia-forening basert i Stavanger, som arbeider for å skaffe de nye sortene hit til lands. Det har forresten vist seg at Ackermans sorter klarer seg i Sør-Sverige.

Det er sjelden jeg har vært så usikker på utfallet som da jeg plantet Camellia sasanqua. Camellia bør plantes om våren og ikke om høsten, slik jeg gjorde. Camellia sasanqua er trolig mindre hardfør enn Ackermann-hybridene, så alt annet enn status som «død» til våren vil være en seier. Selv om busken skulle overleve vinteren må det god varme til for at den skal danne blomsterknopper og rekke å åpne dem før vinteren (fra oktober av). Det anbefales å plante Kamelia på nordsiden av huset for å spare dem for vårsola. På den annen side trenger Kamelia sol og varme for å utvikle seg optimalt. Jeg har forsøkt meg med et kompromiss og plassert den i lett skygge i en lun krok av hagen. I tillegg kommer jeg til å dekke busken min med strie utpå vinteren.