Belle Etoile

BelleEtoile

Redd for å filadelfere? Ja, så vanskelig er det å greie ut opphavet til kultivarer av skjærsmin at uttrykket » go philadelphing» på engelsk har kommet til å bety: rote seg bort i et villnis, havne på villstrå og så videre. Derfor hogger jeg knuten over og slår fast at sorten ‘Belle Etoile’ tilhører hybriden Philadelphus x purpureo-maculatus. Den vakre busken har altså gener fra P. coronarius, P. microphyllus og P. coulteri, uten at det er så lett å utrede detaljene her. Det er nok den skjærsminbusken som er aller best egnet for småhager, til bruk ved uteplasser og til inngangspartier. Blomstene er store, har denne karakteristiske purpurflekken og dufter herlig, men ikke sterkt. Det er påfallende hvordan folk uvilkårlig samler seg rundt en ‘Belle Etoile’-busk. Hvorfor er den ikke plantet overalt? Hardførheten er ikke den beste, sies det, tomme ord, sier jeg. Det fins fortsatt mange gamle busker av lignende krysninger å se på mine kanter. De fyller julihagene med duft i eldre villastrøk. Om få år er de borte, alle sammen. I virkeligheten er «Kameliaschersminerna» og «Smultronscherminerna», som de heter på den andre siden av grensen, uvurderlige og enestående hagebusker.  De er mer småvokste enn Philadelphus coronarius, blomstrer seinere på sommeren og har vakrere vokseform som behøver mindre beskjæring for å holde seg fin. Men er kanskje en anelse mindre hardføre enn P. coronarius (Duftskjærsmin). Skjønt jeg har aldri sett vinterskade på sentblomstrende skjærsminer her i sone 3-4.

‘Belle Etoile’ er spesiell og verdt å plante. Den tilhører en litt annen krysningsggruppe enn ‘Virginal’- og ‘Lemoinei’-typene. En kan trygt plante den i sone 3 og bedre. Det jeg skriver om ‘Belle Etoile’gjelder i enda større grad ‘Silberregen’. Mangler purpurflekken, men maken til blomsterrikdom og duft fins ikke.  Og det på ei tid da de fleste hager har gått inn i en kjedelig fase da man bare venter på høstfargene. Hardfør i sone 4.

BelleEtoile-3 BelleEtoile-2