Privat og offentlig

I villastrøk fra 1940-70 var det sjelden at en hadde tettvokst hekk i tomtegrensa. Det var og er åpent, nesten som i amerikanske forsteder. Men oppholdt en seg utendørs, så var det for å stelle i hagen eller spille fotball, så det var helt OK. Men omgangsformene og hageinteressen har endret seg. De fleste vil  helst ikke ha naboen oppi fanget mens en spiser middag utendørs. Så hva er svaret, bortsett fra tuja? En løsning som er på frammarsj ser du på fotoet. Verandaen ble til en terrasseplatting og rekkverket ble til en forskansning. Men what´s the big deal? – innafor er det lunt og skjermet og utafor går en stort sett bare for å klippe plenen. Byggverket krever bare noen dagers arbeid, mens det tar år for en hekk å gro opp i tomtegrensa. Så nå kan folk med stor tomt også late som de har liten tomt. Er dette det nordiske svaret på atriumhuset? Det hadde kanskje vært et godt svar hvis vi hadde hatt like gode offentlige rom som land med mye atriumbebyggelse. Hos oss er jeg redd det bare vitner om at folk trekker seg tilbake til den private sfæren.

Vox populi, vox dei

…eller «folkets stemme er Guds stemme», som oversettelsen av romernes ordtak lyder. Og dette må være folkets hage, så evig langt unna alle fancy hageblader og TV-programmer med lekre blomster og fikse løsninger. Men de fikk en trivelig uteplass i en fei i et hjørne som ellers ikke hadde blitt brukt til noen ting. Ingen årelang venting på at noe skal gro opp her, nei. Forresten er de fleste vanlige folk så uendelig mye flinkere med hammer og sag enn med spaden. Og veggene kjøper en jo fiks ferdig.