Hagebusk som varer lenge

Først får den mørke blader som er en pryd i seg sjøl. Meget tidlig løvsprett. Deretter blomstrer den rikt med lys rosa blomster i skjermer. Fin kontrast mot bladene. I juli møter dette synet deg som du kan se på bildene; Oppblåste, røde begerblad som har gitt busken navnet Blærespirea (Physocarpus opulifolius). Er dette buskens fineste stadium? Etterhvert modnes røde kapsler som også har en viss prydverdi. Løvfall skjer først i november. Ingen spesielle krav til jord eller klima. Veksten blir penest ved hard nedskjæring. Busken blir ellers litt glissen og strantete og ikke så pen. I tillegg til gulbladete sorter har vi denne mørke som er avbildet her. Den heter ‘Diabolo’ og er vel en av de størst suksesshistoriene i hageverdenen de siste åra.

Den misforståtte blodberberisen

Utskjelt, foraktet, tilsidesatt er blodberberisen (Berberis thunbergii ‘Atropurpurea’). Men ikke i samme grad som vanlig berberis (Berberis vulgaris), som forøvrig også er en alle tiders hagebusk. Blodberberis har en avrundet og tett form som sammen med den intense fargen gjør den til et blikkfang i enhver hage. Ingen annen plante kan måle seg med blodberberisen i så måte. Fargekontrasten blir ikke mindre slående om du setter berberisen sammen med en smal og høy vekst. Søylebarlind, søylekirsebær eller junisøtmispel kan brukes til å oppnå noe slikt.

Sambucus nigra ‘Black Beauty’

Svarthyll er i største laget for mange hager og i så måte er denne skjønnheten med mørke blad en forbedring. Rosa knopper og hvitrosa blomster. Masse svarthyllbær og så dette intenst mørkerøde bladverket, da. Etter fem år er planten min fortsatt ikke mer enn en drøy meter høy. Et skår i gleden er at sorten har vært sterkt utsatt for bladlus. Det er synd, for dette er en hageplante som virkelig roper om oppmerksomhet og som får det.