Ikke akkurat oldemors stauder

Astilboides tab

… for hun samlet pene blomster i et bed inne ved husveggen. Ingenting var fjernere for oldemor enn å la hagen gå sømløst over i skogen og enga som omgir den. Det er en bruk av stauder som hører til i en langt seinere epoke. Til det bruket har vi hageplanter som kan konkurrere med vill vegetasjon og som har noe å tilføre naturen på stedet. At det er snakk om storvokste og breiale stauder sier seg sjøl. Parasollblad (Astilboides tabularis) er en slik. Har du plantet den i god, fuktig jord i halvskygge blir den til et solid bestand med blad på opptil en meters bredde. Parasollbladest følgesvenn er Koreabronseblad (Rodgersia podophylla). Det er de håndflikete , litt mørkere blada i «mellomgrunnen». Bak bronsebladet står en en interessant plante som er sjelden å se på våre kanter. Vortemelk er ei slekt som har falt i glemsel. Bare Vårvortemelk (Euphorbia polychroma) brukes i steinbed og liknende. Men Ildvortemelk, Euphorbia griffithii,  med røde «blomster» i bakgrunnen er vel en sjarmerende staude? Ingen annen plante likner på dette? Den brer seg og blir et stort bestand under gode forhold. Lang blomstringstid – det er jo høyblad – ikke blomster.

Stauder som Parasollblad, Bronseblad og Ildvortemelk blir oftest brukt i naturlike beplantninger. Jeg rår deg til å bruke dem som blikkfang i vanligere «hagesituasjoner»- På viktige punkter i et formelt hageanlegg kommer de aller best til sin rett som solitærer. De har en klar form og er tiltrekkende hele sommeren igjennom. Bare begrens røttenes muligheter til å spre seg som de ønsker. Med andre ord; grav ned en fysisk hindring av noe slag rund dem.