Parrotia persica

Parrotia persica i Botanisk hage i Krakow, 17. oktober 2012

«I love this tree», slik begynner professor Michael A. Dirr sin omtale av planten som på norsk kalles Papegøyebusk. Høstfargene – de fremste på noe tre – gjør at det norske navnet forklarer seg sjøl. Riktignok var det den tyske professor F. W. Parrots oppdagelse av treet som gav det navn og ingen «Parrot»-sammenlikning. (=papegøye). Men hvorfor elsker Dirr denne slektningen av Trollhassel og Katsura? Han er faktisk ikke så opptatt av høstfargene, godt vant som han er med denslags i Appalachia. Nei, det er den edle formen på det lille treet og at det er friskt og sunt. Blomstringen er uanselig og intet pluss i det hele tatt. Etter min mening er det efterårs-løvet som tar kaka. I Krakow denne høstdagen dominerer Parrotia hele parken. I rein lyskraft kan ingen lønn eller andre måle seg med den en slik soldag. Har du sett slike lysende farger på noe tre? Hos oss blir Parrotia (Ingen flere arter i slekta) helst bare en stor busk. Sone 2-3 er en realistisk angivelse av hardførheten. Ganske riktig ble Parrotia persica plantet på UMB i Ås (Sone 4) i 1950, var mye vinterskadd og dødt i 1968. Parrotia stammer fra Azerbaidsjan og Iran. Alle artene i Hamamelidaceae og Magnoliaceae er relikter som bare har overlevd i Øst-Asia og Sørøst-USA. Men noen få har (også) klart seg i Kaukasusregionen. Parrotia persica er et døme på en slik art.