Rose som aldri svikter

Rosa-glauca

… og som burde brukes mye mer. Ei rose for kjølig klima, dårlig jord eller skygge. Men også med personlighet nok til at den kan gis en solitær-plass i hvilken som helst hage. Doggrose, Rosa glauca, har dette flotte bladverket som gir kontrast til all det grønne og lyse som dominerer i hager flest. Eller effektfull bakgrunn for hvite blomster, som på bildet over. Blomstringen er fornem og den er trofast, men når den er over etter noen uker må du sette din lit til nypeprakten, for mer blir det ikke det året.

Morsomt å se Rosa glauca så mye brukt i England, her ved grensen til Skottland. Fin portal inn mot det hvite murhuset.

Provinsrosen

 

 

Rosa x Frankofurtiana, alternativt ‘Splendens’, kalles Provinsrose på norsk og er en buskrose med lang tradisjon her i landet. Da jeg for mange år siden lærte om roser av Arne Lundstad i rosariet på Ås, merket jeg meg at han la inn et godt ord for de gamle, engangsblomstrende buskrosene. Provinsrosen var en rose han anbefalte sterkt. Mer enn tretti år etter dette gikk jeg en tur i rosariet igjen. Forfall, forfall! Mange av plantene var på vei til å gå ut. Men en rose markerte seg som en suveren «Survivor». Provinsrosen stod nå som et landemerke midt oppe i elendigheten. Et funn for naturhagen.

Etter dette skal det sies at NLH (UMB) har tatt skjeen i en annen hånd og at rosariet på Ås nå forhåpentlig er på vei tilbake til gammel standard.

 

Rosen ‘Raubritter’ – ingen er maken

En av de mest blomsterrike og lettvinte av buskrosene er denne tyske rosen, Rosa macrantha ‘Raubritter’. Formen på blomsten er som en ball som så åpner seg og avslører at dette er en halvfylt rose. Jeg brukte denne’Raubritter’en som en markdekkende rose langs ei terrengtrapp. Det var vellykket ei stund, men så ble rosa for kraftig og begynte å legge seg utover trappetrinna. Løsningen ble å spa opp og flytte ‘Raubritter’ til en skråning der den kunne bre seg så mye som den ville. Men egentlig er den ikke først og fremst brukt som en markdekkende rose. Plantet som solitær blir den en overhengende (nydelig fonteneform) busk på en drøy meters høyde. Jeg kan ikke tenke meg ei rose som er bedre til å skjule en stubbe eller en stein du måtte ha på tomta di. Den er engangsblomstrende (men blomster lenge) og den er hardfør til sone 5. På bildet ser vi at bakken rundt ‘Raubritter’ i juli er dekket av Krypklokke (Campanula portenschlagiana). Det ser vel ikke så dumt ut?

Vintergrønt spritet opp med rose

Mange overgrodde forhager ser sånn ut – men da uten roseblomstring. Noen fikk nok av alt det grønne og uforanderlige. Satte inn denne pimpinellifolierosa og lot den eksplodere midt i grønsken. Jeg vet ikke hvilken sort denne rosebusken er, men pimpinellifoliroser tåler både konkurransen fra røttene deres og skyggen som bartrærne kaster. De hvite rosene har nå den best tenkelige innramming og blir virkelig lagt merke til. Det går også an å sette busken i forkant og ramme inn det hele med Hosta, f.eks:

Den røde rosen, den hvite rosen – og en nydelig steinmur

Den røde buskrosen ‘Robusta’ eller ‘Kordesia Robusta’ har en helt spesiell lysende farge. At denne rosa ikke har slått an mer enn den har gjort kommer av at den krever mye av jorda og vokseforholda på stedet. Dessuten trengs både fagmessig skjæring og gjødsling for at den skal bli riktig fin. Men det er en hardfør rose som ikke fryser ned selv i de hardeste vintrene. Blomstrer kontinuerlig langt utover høsten. Bak ‘Robusta’ står en av de mest nøysomme hagebusker vi har; Rosa alba ‘Suaveolens’ – Kystkvitrose på norsk. En frodig og duftende rose med eldgamle tradisjoner i Norge. Den er engangsblomstrende, men blomstringstida er lang og vel verdt å vente på.

Muren er satt opp av en kar fra Hellas som har tatt med seg sine kunnskaper om tørrmurer fra hjemlandet. Det mest utrolige med denne muren er at etter ti år har ikke en eneste stein rast ut.

Roser kanter innkjøringa til huset

Dette er idyll, blomsterglede og skjønnhet ved oppkjørselen til et privathus, riktignok i ei fruktbygd på Vestlandet. Hvorfor ser det så mye mer ødslig ut enn dette ved de fleste bolighus her i landet? For ikke å snakke om i offentlige miljøer. «All makt til fantasiløsheten» ser ut til å være slagordet for mange. Men jeg skal ikke være for hard; Elendig jordsmonn, plassmangel, mangel på tid, behovet for å holde naboene på armlengdes avstand, mangel på gode forbilder og på kunnskap – alt sammensverger seg mot idyllen og skaper det avvisende og golde preget som rir de fleste av våre boligfelt.