Staphylea

Stapylea pinnata vokser godt i en hage i Halden

Hva er nå det, da? Er du plantenerd, kanskje du gir meg et nikk. Men bare kanskje, for Staphylea er ikke akkurat hyllevare i norske hagesentre. Som vanlig (holdt jeg på å si) er det uforståelig at vi skal savne disse vakre, små trærne i hagene våre. Det er bare en miks av vane, sløvhet og grådighet i bransjen som nekter deg et Staphylea-tre utenfor stuevinduet. Det er en grunn til; Det norske navnet. Kan en eller annen ta en prat med de som kom opp med navnet «Blærenøtt»? Høres nærmest ut som noe smertefullt i underlivet, ikke sant? Lykke til med å selge «Blærenøtt». På bildet ser vi Staphylea pinnata i blomst i juni. Elegante blomsterklaser og det er mye av dem. Senere kommer det nøtter som er på størrelse med store erter og de er kjempegode å spise. Men du ser dem ikke uten videre, for de sitter inne i et stort gulgrønt hylster – blære? Javel. Dette er den europeiske arten i slekta og den blir 2-3 m. Tåler en hel del skygge uten å blomstre dårlig av den grunn. Spør du en tysker om hva for et tre dette er, er svaret «Pimpernuss». Staphylea pinnata ble forøvrig plantet i parken ved NMBU, Ås, i 1950 og har klart seg bra. Treet på Ås står ikke på noen spesielt gunstig plass. Det er f.eks. stygge fra store trær der. I Vest-Asia vokser Staphylea colchica, som ikke er så ulik sitt europeiske motstykke. Denne arten har også vokst bra på Ås, som kultivaren ‘Colombieri’. Like søt og «hageverdig» som sitt europeiske motstykke. Men på S. colchica er blomsterklasene opprette, for å ta den mest påfallende skilnaden. Går vi videre til Kina, finner vi Staphylea holocarpa. Også et lite tre med vakker hvit eller rosa blomstring. Sant å si er dette arten som får treform av seg sjøl. De andre må en hjelpe litt for at de ikke skal bli busker, men trær. Hardførhet? Sone 4 er oppgitt for S. colchica og S. pinnata. Den kinesiske arten ligger en tanke under på sone 3-4. Hvis du prøver å få tak i en Staphylea må du forberede deg på skuffelser. Vegge Gård hagesenter hadde i 2020 Staphylea colchica ‘Black Beauty’. Sortslista deres er imponerende, men trolig tar de inn ganske få eksemplarer av sjeldne sorter. Da jeg dro dit for å handle 22.5.2020(?) var det ikke så mye fra handlelappen min jeg fikk med meg hjem. Så det er sikkert lurt å ringe og høre på forhånd. En annen mulighet er å kjøpe frø. Dette er vakre små trær som også blir fine på skyggesida av huset.

Gåsunger i oktober

Bomullsdyrking? Nei, Istervier i et borettslag i Strømstad.

Aldri har jeg sett Istervieren plantet noe sted. Det er et av våre ville trær, men et som ikke mange har fått øynene opp for. Om våren gjør hantrærne en fin forestilling med gule rakler, noen uker etter Selja. Det var ei rar Selje, tenker vel de fleste. På nært hold er det bladverket som er attraksjonen. Det er blankt og intenst grønt, nesten som et vintergrønt, sydlandsk tre. Fettaktig i glansen, derav navnet. «Palm» kalte de Istervieren på dialekt og skar kvister og pyntet kirkerommet på Palmesøndagen.

Om høsten er det hotrærne av Istervier (Salix pentandra) som har hovedrollen. Frøulla er det ofte mye av og den sitter på helt til våren. Et dekorativt innslag i høsthagen. Men gåsunger er det jo ikke, da.

Istervieren har en vakker form og må jo være ideelt for den som vil ha opp prydtrær fort i hagen sin. Den blir ikke for stor og plager ikke naboplanter. Verdens enkleste plante å formere med stiklinger. Liker fuktighet.

Viftelønnens tøffe fetter

Acer pseudosieboldianum i løvspretten

Korealønn eller mandsjurisk lønn? Acer pseudosieboldianum vokser begge steder, så da tenker jeg at den skal hete …….Mansjurisk viftelønn! Da har du svaret på hvorfor A. pseudosieboldianum er en mer hardfør og tilpasningsdyktig plante enn Viftelønnen, Acer palmatum. Trær som vokser på Asias fastland må tåle hardere vilkår enn det som bys ute på øyene. Litt mer nomenklatur: Acer japonicum heter naturligvis Japanlønn på norsk. Men A. palmatum er den folk flest kaller «Japanlønn» og på svensk har det blitt offisielt. Dessuten har vi en art som bærer navnet Acer sieboldianum, og den vokser i Japan. «Pseudo-» måtte derfor med i artsnavnet til Mansjurisk viftelønn, dessverre. Herr doktor Siebold burde være fornøyd, nå. På svensk heter den «Manchurisk solfjäderslønn», forresten. Men det blir nok i meste laget for en norsk navnekomité, tenker jeg.

Lønnetreet mitt ble plantet høsten 2017 og var uskadd våren som fulgte. Det vokser langsomt, kan jeg si, etter å ha sett to voksesesonger. Frosten 3.5.2019 fikk noen av skuddspissene som hadde brutt til å visne. Skadene kom på ny da det frøs på i mai 2020, men de var lettere denne gangen. Men nye knopper bryter kjapt efterpå og A. pseudosieboldianum ser fin ut nå, allerede. Kanskje vi får se litt større tilvekst denne sommeren?

Sortslista oppgir hardførheten til sone 4-5 og høyden til 4-6m. Mitt inntrykk er at dette er en mer vital art enn Acer palmatum og ihvertfall mer vital enn A. japonicum. Den har mye å by på gjennom året: Pen form, blomstring (ikke sett ennå), interessant løvsprett, vakkert, friskt bladverk og lysende røde høstfarger.

Acer pseudosieboldianum, den tredje våren hos meg. Høyde 1,5m. Det har gått fjorten dager fra det første bildet.

Kulepil – helt av seg selv

bullata1«Halvkulepil» hadde passet bedre for det lille(?) treet Salix fragilis ‘Bullata’ på en parkeringsplass i Rakkestad sentrum. Et uvanlig valg i offentlige anlegg, men et valg som jeg hadde likt å se mye oftere. Jeg skal ikke si for mye om hvor stort treet blir. Det er delte meninger om saken og de trærne jeg har sett, varierer mye både i størrelse og delvis også i form. Trærne som er i handelen nå, minner mye om det som du ser på bildet. I tillegg til formen på treet er det nøysomheten vi legger mest merke til. Hva har det egentlig av jordvolum, næring og vann? Men frodig har det blitt, like fullt. Pil ødelegger dreneringen, hører jeg ofte. Men vi bruker ikke lenger sementrør, men plast, som ingen røtter kan trenge inn i. Kanskje du skal vurdere ei kulepil ved din Middelhavs-inspirerte uteplass? Morbærtreet og Catalpa har vel noe av denne fine treformen, men, men…

Gull-lønn

shira

…eller Gyllenlønn (Acer shirasawanum ‘Aureum’) er en av de hageplantene som roper ut: «Se på meg!». Helt unødvendig, selvsagt, for makan til iøynefallende busk fins vel ikke. Den er en av de ytterst få gylne hageplanter som ikke samtidig ser syk ut. Det skrives mange steder at A. shirasawanum ‘Aureum’ er en plante som ikke tåler full sol, men jeg tviler på at det er slik. I denne hagen i Strømstad har Gyllenlønnen fått en framtredende plass mot syd, uten noen skjerming i det hele tatt. Jeg kan ikke se at sola har svidd bladene i dette tilfellet og ved nærmere eftertanke har jeg vel aldri sett noe slikt på noe eksemplar av dette «treet». Gyllenlønn blir forresten ikke mer enn buskformet (1-2m høy) og vokser bare langsomt. Selve arten A. shirasawanum ligner mye på viftelønn (Acer palmatum) og blir omtrent like stor. Regnes for å være vel så hardfør som viftelønna. Om A. shirasawanum ‘Aureum’ med gylne (ikke gule!) blad er like hardfør som moderarten vites ikke.

Trollyng

Ecampanulata-3

En forvokst lyng?

 

Ja, det er en lyng, bare se på blomstene! Tenk deg et lite tre med tyttebærblomster, der har du Enkianthus campanulatus, Klokketrollyng. Helt siden jeg så de fine eksemplarene i musehagen i Bergen i 1980 har jeg lurt på hvorfor ikke Klokketrollyng er å se oftere i hagene. Trærne i Bergen er tre meter høye, flerstammete og med «parasollform». Blomstringen er rik og foregår over en lang periode i mai juni. Deretter er det ikke så mye som skjer før til høsten. Høstfargene er knall mørkerøde og oransje, helt på høyde med japanske lønnetrær. Det er i slike japansk-inspirerte miljøer at Klokketrollyng passer best inn. Enkianthus stammer derfra og vokser naturlig som undervegetasjon i skogene der. Sur, sandholdig jord og lett skygge er tingen. Hardførheten settes av mange til sone 3.

Personlig har jeg (og andre) hatt litt ymse erfaringer med Enkianthus campanulatus. Klokketrollyng har ikke avsluttet veksten i tide om høsten. Årsskuddene har ikke blitt ordentlig forvedet i tuppene og har frosset tilbake. Når det samme gjentar seg vinter etter vinter, skyter busken hele tiden nye skudd nedenfra. Etter noen år så planten ut som en barberkost satt på hodet i jorden. Flere har gitt opp og slengt busken i søpla på dette tidspunktet. Men det lønner seg å være tålmodig: Enkianthus kom nemlig på bedre tanker. Den forveder årskuddene om høsten og sist vår var det til overmål ganske mange blomster. Kanskje den trenger å rote seg grundig før den blir seg sjøl for alvor? Nå kan jeg begynne å håpe at Enkianthus fyller roller som tredje etasje i bedet: Over Rhododendronene, som igjen hvelver seg over de markdekkende staudene.

Bare for å ha sagt det: Trollyng er slekta Enkianthus. Klokketrollyng er arten Enkianthus campanulatus. Det fins flere andre arter med dyrkingsverdi, som E. cernuus.

 

Ecampanulata

Et stort eksemplar av Enkianthus i Botan, Göteborg. Oktober 2014

Enkianthus

Enkianthus-blomster. Slutten av mai

Ecampanulata-2

Et mindre eksemplar av klokketrollyng. Trädgårdsföreningen, Göteborg

Ecampanulata-5

Vokseformen på et ungt eksemplar. Stivt oppadstrebende vekst

Ecampanulata-6

Eldre Enkianthus-trær får et krokete og malerisk utseende. Kronen er oppbygd i etasjer. Dette har gitt treet dets danske navn: Pagodebusk.