Kulepil – helt av seg selv

bullata1«Halvkulepil» hadde passet bedre for det lille(?) treet Salix fragilis ‘Bullata’ på en parkeringsplass i Rakkestad sentrum. Et uvanlig valg i offentlige anlegg, men et valg som jeg hadde likt å se mye oftere. Jeg skal ikke si for mye om hvor stort treet blir. Det er delte meninger om saken og de trærne jeg har sett, varierer mye både i størrelse og delvis også i form. Trærne som er i handelen nå, minner mye om det som du ser på bildet. I tillegg til formen på treet er det nøysomheten vi legger mest merke til. Hva har det egentlig av jordvolum, næring og vann? Men frodig har det blitt, like fullt. Pil ødelegger dreneringen, hører jeg ofte. Men vi bruker ikke lenger sementrør, men plast, som ingen røtter kan trenge inn i. Kanskje du skal vurdere ei kulepil ved din Middelhavs-inspirerte uteplass? Morbærtreet og Catalpa har vel noe av denne fine treformen, men, men…

Gull-lønn

shira

…eller Gyllenlønn (Acer shirasawanum ‘Aureum’) er en av de hageplantene som roper ut: «Se på meg!». Helt unødvendig, selvsagt, for makan til iøynefallende busk fins vel ikke. Den er en av de ytterst få gylne hageplanter som ikke samtidig ser syk ut. Det skrives mange steder at A. shirasawanum ‘Aureum’ er en plante som ikke tåler full sol, men jeg tviler på at det er slik. I denne hagen i Strømstad har Gyllenlønnen fått en framtredende plass mot syd, uten noen skjerming i det hele tatt. Jeg kan ikke se at sola har svidd bladene i dette tilfellet og ved nærmere eftertanke har jeg vel aldri sett noe slikt på noe eksemplar av dette «treet». Gyllenlønn blir forresten ikke mer enn buskformet (1-2m høy) og vokser bare langsomt. Selve arten A. shirasawanum ligner mye på viftelønn (Acer palmatum) og blir omtrent like stor. Regnes for å være vel så hardfør som viftelønna. Om A. shirasawanum ‘Aureum’ med gylne (ikke gule!) blad er like hardfør som moderarten vites ikke.

Trollyng

Ecampanulata-3

En forvokst lyng?

 

Ja, det er en lyng, bare se på blomstene! Tenk deg et lite tre med tyttebærblomster, der har du Enkianthus campanulatus, Klokketrollyng. Helt siden jeg så de fine eksemplarene i musehagen i Bergen i 1980 har jeg lurt på hvorfor ikke Klokketrollyng er å se oftere i hagene. Trærne i Bergen er tre meter høye, flerstammete og med «parasollform». Blomstringen er rik og foregår over en lang periode i mai juni. Deretter er det ikke så mye som skjer før til høsten. Høstfargene er knall mørkerøde og oransje, helt på høyde med japanske lønnetrær. Det er i slike japansk-inspirerte miljøer at Klokketrollyng passer best inn. Enkianthus stammer derfra og vokser naturlig som undervegetasjon i skogene der. Sur, sandholdig jord og lett skygge er tingen. Hardførheten settes av mange til sone 3.

Personlig har jeg (og andre) hatt litt ymse erfaringer med Enkianthus campanulatus. Klokketrollyng har ikke avsluttet veksten i tide om høsten. Årsskuddene har ikke blitt ordentlig forvedet i tuppene og har frosset tilbake. Når det samme gjentar seg vinter etter vinter, skyter busken hele tiden nye skudd nedenfra. Etter noen år så planten ut som en barberkost satt på hodet i jorden. Flere har gitt opp og slengt busken i søpla på dette tidspunktet. Men det lønner seg å være tålmodig: Enkianthus kom nemlig på bedre tanker. Den forveder årskuddene om høsten og sist vår var det til overmål ganske mange blomster. Kanskje den trenger å rote seg grundig før den blir seg sjøl for alvor? Nå kan jeg begynne å håpe at Enkianthus fyller roller som tredje etasje i bedet: Over Rhododendronene, som igjen hvelver seg over de markdekkende staudene.

Bare for å ha sagt det: Trollyng er slekta Enkianthus. Klokketrollyng er arten Enkianthus campanulatus. Det fins flere andre arter med dyrkingsverdi, som E. cernuus.

 

Ecampanulata

Et stort eksemplar av Enkianthus i Botan, Göteborg. Oktober 2014

Enkianthus

Enkianthus-blomster. Slutten av mai

Ecampanulata-2

Et mindre eksemplar av klokketrollyng. Trädgårdsföreningen, Göteborg

Ecampanulata-5

Vokseformen på et ungt eksemplar. Stivt oppadstrebende vekst

Ecampanulata-6

Eldre Enkianthus-trær får et krokete og malerisk utseende. Kronen er oppbygd i etasjer. Dette har gitt treet dets danske navn: Pagodebusk.

 

Magnolia-sjokk i Gøteborg

 

Den sommerblomstrende Magnolia x wieseneri, et sørgelig syn i mai

Den sommerblomstrende Magnolia x wieseneri, et sørgelig syn i mai

Slik så Magnolia x wieseneri ut i Göteborgs botaniska trädgård 16. mai. Treet står på en meget prominent plass like innafor porten til hagen og synet gav meg et like kraftig sjokk som treet sjøl hadde fått fjorten dager før. Alt av bladverk og blomsterknopper var dødt og svart – frosset i hjel. Det blir ingen blomster på Sommermagnoliaen denne sommeren. Dette har trolig skjedd: Lokket av en mild vinter og tidvis varme i mars og april var bladene ute alt i slutten av april. Alle blomsterknoppene svulmet og gjorde seg klar til å sprekke opp om noen uker. Så, i månedsskiftet, har temperaturen duppet såvidt under null om natta, fulgt av isvind dagene igjennom. Det var alt som skulle til. Altså: En tidlig vår som innhentes av vinteren snur opp ned på alle forestillinger om hardførhet. Vekster som er tilpasset en kald og stabil vinter gikk det ille med i år.  De har ikke klart en vår i rykk og napp med brå kast mellom vinter og sommer. Derimot har typiske vestkyst-planter gjort det bedre enn ryktet tilsier.

Mitt eget M. x wieseneri-tre? Ser helt fint ut. Flaks og et hardere klima enn Gøteborg reddet oss. Våren er seinere hos meg og bladspissene var såvidt framme da kulda slo til. Frosten klarte bare å nippe bladene litt i kanten. Og blomsterknopper har jeg ikke sett noe til ennå.

Men Magnolia x wieseneri  i «Botan» kommer sterkt tilbake. Om tre måneder kommer treet til å se helt fint ut igjen. Ser du ikke sideknoppene som bryter? Men blomstring? Nei, det blir først i 2015.

Døde knopper og visne blad. Men naturen vet råd, som du ser

Døde knopper og visne blad. Men naturen vet råd, som du ser

Kinesertre er hardført og vakkert

Kinesertre-2

Kinesertreet avslutter blomstringen i slutten av august

Dette treet klarte sist vinter uten skade i det hele tatt. I slutten av august er blomstringen på hell, men det er lett å se at den har vært rik. Treet har aldri vært vinterskadd i løpet av sine omlag femten år på vokseplassen. Og plassen er i midtre Båhuslen – sone 3. Vi kan slå fast at Kinesertre (Koelreuteria paniculata) er mer hardført enn hva mange har trodd. Skal du ha ett prydtre i en liten hage er Kinesertreet tingen. Vakker form og passende størrelse. Bladverk som du legger merke til, kaskader av gule blomster over en lang periode, høstfarger og interessant fruktsetting, alt får du på kjøpet.

Kinesertre

Detalj av treet over

Koelreuteria paniculata2

Slik ser Koelreuteria ut når blomstringen er på topp ca. 1. august

 

Koelreuteria paniculata

Koelreuteria med rikelig fruktsetting i botanisk hage i Krakow, 17. oktober 2012. I forgrunnen; Sasa sp. (Dvergbambus)

…et noe ukjent plantenavn? Det er et hagetre og kanskje burde det være mer kjent, også for oss her nord. Det kommer jeg tilbake til, men hør nå her hva Hugh Johnson skriver i sin bok The world of trees:  …one of my favourite small trees and a jewel of my Essex garden……Its entertainment value starts with elaborate pinnate leaves, increases in midsummer with when its broad head is yellowed over with 10.000 little flowers, changes when the flowers turn to showy orange bladders all over the canopy, and comes to a climax with fiery autumn colour. Amerikansk Zone 6. Blir du med en liten runde i tre-litteraturen? Michael A. Dirr skriver i Dirr’s encyclopedia of trees and shrubs: …offers amazing climatic and cultural adaptibility as well as stunning flowers and handsome fruit…with age it assumes a uniform, rounded outline….The species withstands drought, heat and wind and tolerates high pH or acid soils. Extremly fast-growing in moist, well-drained soils. Three-to four-year-old trees will flower. Excellent small lawn specimen. Use for shading a patio, as a street tree…Amerikansk Zone 5. Olaf Olsen skriver i Havens planteleksikon: ….hårdfør her i landet…..et lille løvfældende træ med kort stamme, som deler seg i en åben, flad krone. Træet er solelskende og skal plantes på en sandblandet jord, aldrig udsat for stående fugtighed, Til gengæld er træet tørketålende. Det er et av vore meget smukke mindre træer, som uden indgreb bygger et let og elegant grenskelet op. Når trætoppen på ældre eksemplarer er dækket af et slør af lysende gule blomsterstande mod en blå sommerhimmel, er det et betagende syn. Ikke mindre overraskende er træet i fuld frugtudfoldelse. Alfred Rehder i Manual of cultivated trees and shrubs: Amerikansk Zone 5. Inger Gjærevoll i Trær i skog og hage: Finnes plantet bare noen få steder i Sør-Norge. Eivor Bucht og Rune Bengtsson i Inte bara Berberis: Svensk sone 3. Isabel Zucker i Flowering shrubs and small trees: …many full-grown trees in assorted northern states where hardiness is a factor… Amerikansk zone 5. David More og John White i Trær i Norge og Europa: …Spesielt verdsatt for de gyllengule blomstene midt på sommeren…Opptil 100 blomster sitter i store, 35-45 cm lange klaser på endeskuddene over hele treet….Dette er uten tvil et av de fineste sommertrærne i en solrik hage….brukt endel i København. Norsk sone 2. Zetas trädgård, katalogen: Svensk zon 1. Egners växter, katalogen: Svensk zon 1-2.

Det er opplysningene jeg sitter inne med vedrørende Koelreuteria paniculata Laxm, på norsk kalt Kinesertre. På engelsk: Pride of India eller Golden Rain. Et tre som blir inntil 10m høyt og plasseres i Såpeurtfamilien. Stammer fra Nord-Kina og Korea og kom til St. Petersburg i 1763. (Ble dyrket i vinterhage). Mitt første møte med Koelreuteria utenom litteraturen skjedde en høstdag i Krakow. Treet med tusenvis av brunrøde frukter var verdt hele turen til Polen. Når det er så vakkert i fruktstadiet, hvordan er det da i blomst?. Jeg har hatt Koelreuteria i kikkerten lenge og er ikke blitt mindre ivrig etter å plante det nå. Men er det noen vits i å prøve i iskalde Halden? La oss nå se på klimadata for Krakow, respektive Sarpsborg (Nærmeste værstasjon):Tallene er for standardperioden 1961-90. Årsmiddelet er som du ser henholdsvis 6,2 og 7,7 grader. Et diagram over klimaforskjellen gjør det litt klarere:Vi merker oss at forskjellen er størst om våren. Da ligger de en halv måned foran oss i Krakow. Årstidsvariasjonene er i det hele tatt litt forsinket i Sarpsborg i forhold til Krakow. Havets innvirkning er større hos oss, tenker jeg. Laveste temperatur som ble målt i perioden i Krakow var forresten -33,1 grader. Jeg har ikke målt lavere enn -23 grader i mine tjuefem år i Halden. Så det hele koker nok ned til om sommervarmen hos oss er nok til at skudd og knopper modnes. Da blir det meningsløst å bruke bare én parameter når en lager et system for hardførhetssoner. I Nordamerika er sonene satt opp slik. Inndelingen følger minimumstemperaturen som gjennomsnittlig «oppnås» i løpet av vinteren. Etter dette systemet havner Sarpsborg i amerikansk sone 6, mens Krakow langtfra er så heldig stilt. Gud hjelpe den som tar dette for god fisk!

Konklusjonen gir seg sjøl: Det er ikke helt bortkasta å plante et Koelreuteria-tre på våre kanter. Sjøl om treet trolig hører hjemme i sone 1-2, kan vi ved å velge spesielt gunstige og solvarme plantesteder, sørge for perfekt jord, drenering og le for nordavinden, forbedre vår sone 3 med et hakk eller to. Jeg kommer i alle fall til gjøre et forsøk.

To andre små trær i Såpeurtfamilen (Sapindaceae) ville jeg også gjerne sett mer til. Xanthoceras sorbifolium, Kinesisk blomsterkastanje eller Gullhorn, har store blomster som er tofargete rødt-hvitt om våren. Meget vakkert og vanlig i hager i Nord-Kina. Gir stor avling av velsmakende nøtter. Xanthoceras sorbifolium vokser vilt i fjelltrakter i Indre Mongolia og i Nord-Kina. Der ligger gjennomsnittstemperaturen på under -20 grader om vinteren og treet har følgelig klart seg godt i Manitoba i Kanada og andre vinterkalde områder. Kanadierne har dessuten drevet foredlingsarbeid på Xanthoceras og valgt ut spesielt hardføre sorter. Meget vakkert prydtre med nesten orkidelignende blomster:

Høstfarger

Xanthoceras i blomst

 

 

 

 

 

 

 

 

Et annet tre jeg er nysgjerrig på er Delavaya yunnanensis. Det er så sjeldent at det nesten hører til i legendenes verden. Men siden hagene våre er fulle av prydplanter fra Yunnan, er lov å se litt optimistisk på muligheten for å dyrke det hos oss:

Delavaya-blomster

Digresjon: Isabel Zucker har en interessant og dessverre, allmengyldig, observasjon i boka som er nevnt tidligere i dette innlegget. Hun skriver at det mange steder er skrevet at Koelreuteria paniculata ikke blir noe gammelt tre nord i USA. Zucker har sett mange gamle eksemplarer i dette området og avslutter med å si: «I think that the supposed lack of longevity is one of those myths started in the year one and copied by uninformed writers ever since». Hvor mange ganger har jeg ikke selv sporet «fakta» som går igjen i diverse bøker! Vanligvis er det et rykte eller en ufundert mening som er kilden og som heller ikke senere avskrivere har brydd seg med å komme til bunns i. Væpnet med sunn skepsis og vilje til å finne ut av sakene selv er det mange hage-oppdagelser som venter på oss!

 

Koelreuteria. Et tre i blomst i juli-august. Hentet på nettet.

Inni de oppblåste fruktene til Koelreuteria er det noen få frø som ligner på ertekorn. Fra Krakow

Fra Krakow