Sensommer-busk

Og hva kan dette være for en hvitblomstret busk? Et sted på Østfoldkysten (ved Hankøsundet) i begynnelsen av august. Jeg er nok ikke den første som har stanset ved butikken og lurt på hva som blomstrer så vakkert og vokser så frodig i denne hagen. Minner om vanlig rognspirea, men har ikke opprette blomsterstander. Nei, både blomster, bladverk og selve buskformen er langt mer elegant. Vanlig rognspirea (Sorbaria sorbifolia) er mer av et nødvendig onde i hagen og er dessuten avblomstret på dette tidspunktet. Kan det være Asalspirea (Holodiscus discolor)? Blomstringen minner mye om denne, men Asalspirea har ikke finnete blad. Storblomstret rognspirea (Sorbaria grandiflora) er en annen mulighet. Hm.., nei, blir inntil 75 cm høy. Da går jeg for Sorbaria kirilowii, tidligere kalt Sorbaria arborea. Under det siste navnet har jeg sett den i Botanisk hage på Tøyen. Busken der var større (bortimot fem meter høy) og nærmet seg treform (Ref. arborea). Men hvordan i huleste har denne fantastiske busken sloppet gjennom hagesenter-sensuren og havnet her ute? Det får vi nok aldri svar på. Du finner den riktignok i Hageselskapets sortsliste (sone 7), men altså ytterst sjelden i hagene. Nøysom, skyggetålende, frodig – perfekt som skjermplanting på vanskelige steder. Forsøk også å stamme den opp til et lite tre med eksotisk utseende og med blomstringen på en uvanlig tid av året.

Lite tre som blomstrer sommeren igjennom

Vi ser Japanvieren ofte, helst på den mest prominente og synlige plassen i boligfelthagen. Dette er nemlig en av de få løvfellende plantene som kan matche de vintergrønne i popularitet. Den har en tydelig form (oppstammet), blir passe stor og er et blikkfang med hvitlige blader med røde flekker – nesten som blomster. Meget lett å selge planter som gjør noe hele tida. For mange er det bare en fordel at det ikke er noen blomster på det lille treet (to meter høyt). Da slipper de å bruke elleve og en halv måned årlig på å ergre seg over at planten er avblomstret/ikke er i blomst ennå. Tankegangen er langt uti i slekt med den vi ser manifestert når hageeiere sager av den øverste halvparten av frukttreet sitt fordi de ikke får tak i frukta der likevel. «Men får du mer frukt nå da», kan jeg finne på å spørre. «Nei, men….» er svara jeg får.

Men i alle fall; Salix integra ‘Hakuro Nishiki’ er en plante som kan brukes til langt mer enn å pryde forhagene i boligfelta. Her ser vi den i overgangen mellom plen og naturhage. En fin partner for Rhododendron og lave busker. Japanvieren inntar etasjen over buskene. Det er som regel mer spennende med planter i flere «etasjer» enn at alt er like flatt.

Amelanchier er en perfekt hageplante

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Småtrær for småhager, ikke sant? Men små, blomstrende trær gjør seg ved uteplassen uansett hagestørrelse. Rosehagtorn, prydapal og prydkirsebær er populære hagetrær. Før var rosehagtorn mye brukt, men for tida er det prydkirsebæret ‘Kiku-Shidare-Sakura’ som er det mest trendy treet. Det finnes i andrehver hage der klimaet tillater det. Derimot har aldri den interessante slekta Amelanchier slått an. Hvorfor? Spør mannen i månen. Det som har talt mot Amelanchier er blant annet navnet. Slekta har ikke fått noe godt norsk navn. Blåhegg eller søtmispel, det har uansett ikke vist seg salgbart. Men mens hageeiernes favoritter er trær som blomstrer overdådig (og kortvarig), for så å synke hen i mutt anonymitet, strekker Amelanchiers forestilling seg over vår, sommer og høst. Vakkert, rødt løv kommer tidlig og blir deretter dekket av kritthvite stjerner. Mot friskt grønt løv kan vi om sommeren beundre røde og sorte bær (spiselige). Det hele avsluttes i oktober med flammende høstfarger. I motsetning til favorittplantene er det heller intet vanskelig eller lunefullt ved Amelanchier; De tåler våt jord, tørr jord og harde vintre. De har vakker vokseform, men kan tuktes ved behov. Så plant Amelanchier: laevis, grandiflora eller lamarckii. Som «parasolltre» ved sitteplassen eller som buskas på et vanskelig voksested, den vil belønne deg for ditt originale valg.

Hjortesumak

 

I mange år hadde hjortesumak eller hjortetakktre status som treet med det mest eksotiske utseende her til lands. Ta en kikk på atriumhagene som landskapsarkitektene boltret seg i omkring 1960. Det er alltid en Rhus typhina der. Samme populariteten nyter ikke treet i dag. Det er synd, men jeg forstår grunnene til at det har blitt sånn. Etter at det ble introdusert, tiljublet og plantet i fleng avslørte problemene seg; Rotskudd! Plagsomme avleggere tittet opp både her og der rundt hjortesumaken. Plagsomt både for hageeieren og hageplantene. Og litt for ofte ble R. typhina bare en rotete busk og ikke noe skulpturelt lite tre. Jeg påstår at det er en sammenheng mellom disse to svakhetene. Hard og brutal skjæring ødelegger formen på treet og stimulerer rotskuddannelsen. Lar en hjortetakktreet i fred eller fordeler en forsiktig skjæring over mange år, blir det lite rotskudd. Det er min erfaring og den støttes av de vellykte eksemplarene en kan se rundt omkring i hagene. Eieren har alltid det samme å fortelle; all skjæring er holdt på et minimum.

Supert lite tre

 

Ikke mange trær blir planta i norske hager. Det er ikke plass til hestekastanje eller eik i de fleste moderne hager, knapt nok bjørk. Men noen småtrær er populære, slik som prydkirsebær og purpurapal. Vakre i blomstringen, men hva så? Sortimententet (og fantasien) trenger nok å bli utvidet en smule. La meg legge inn et godt ord for kulepil (Salix fragilis ‘Bullata’). Kulepil ser ut som om noen har klipt krona til kuleform med flid og tålmodighet. Men sånn blir den altså av seg sjøl – tett og regelmessig krone på en rak stamme som er 1-2 m høy. Meget nøysom og lettvint plante  – som blir hvor høy? Sortslista sier 8-10 m, noe optimistisk? Jeg har ikke sett utvokste eksemplarer her i landet ennå (for kulepil er ny i Norge), men alle svenske angivelser sier mellom 3 og 6 meter som endelig høyde. Det stemmer også med publiserte bilder på internett.

På bildet kan du se et par nyplanta kulepiler i en hage i Halden. Brukt som skjerm i et inngangsparti er den nær sagt ideell.

Valnøttreet brøyter seg opp

 

Juglans cinerea

Smørvalnøttreet mitt (Juglans cinerea) var ei nøtt høsten 2005. Det avsluttet 2006 som en frodig plante som var i ferd med å bli for stor for potta og i fjor nådde det 1,5 m. Denne våren bare tar det fart og marsjerer i vei mot nye mål. Ikke noe mildt og vart løvsprett som hos bjørka (men samtidig med den), mer som en rambukk mot himmelen. Alt i fjor var det lille treet en perfekt liten palme med trekvart meter lange finnete blad og ingen forgreining. Hvor stort blir det? Alle smørvalnøttrær i Norge har stått inniblant andre trær og har gått rett til værs og har endt som ei «knappenål» på 10 meter. Men jeg vil gi det sol og luft og venter at treet flater ut og danner ei bred  krone i en høyde på 5-7 m. Nøttene? Tja, du kan jo lese litt om den saken her.