Melkeklokke

Melkeklokke er en flott staude som helt ufortjent har falt i glemsel. Hvorfor det? En frisk, blomsterrik plante som ikke er kresen på vokseforholdene. Det er i det hele tatt få stauder som kan varte opp med så rik blomstring over så lang tid. Mengden av blomster er virkelig overveldende, og så blå, da. Sånne blomstermengder ser vi ellers bare i blomsterbutikken. Campanula lactiflora har stoff i seg til å bli ryggraden i staudebedet. Den gjør ikke så mye av seg før den starter blomstringen i juli og viser sitt rette jeg. En annen side den da viser er at den kan tippe over og innta en ufordragelig giddesløs holdning. Da kan du regne med at du har gjødslet og vannet i meste laget. Mitt eksemplar nådde meter’n den første sommeren etter at jeg hadde gjort nettopp det – og la seg utover. Blomstene tittet fram nede mellom bladverket til nabostaudene. Neste sommer snudde både melkeklokken og jeg på flisa og en sulten og tørst plante stod strunk og fin med alle blomstene i været.

Hosta-bonanza

At Hosta, bladlilje, er en god og kanskje uunnværlig følgeplante i hagen, det visste du allerede. Men at Hosta står på egne bein og kan forme en hage helt uten hjelp, det var kanskje nytt for deg? Det var nytt for meg inntil jeg besøkte «Hosta-haven» på Jylland. Flere mål med Hosta-dominans i skog, ved vann og formell hage. Er det andre planter der? Ja, men da spiller de bestandig på lag med Hosta. I farge, form og linje. I denne hage fikk Hosta’ene gode vokseforhold – skygge, fuktighet og djup jord.

Gulldyne

Små, gule blomster på Gulldyne i juni

Gulldyne (Azorella trifurcata) skapte sensasjon blant deltakerne på den store danmarksturen 2018. Helt ukjent for alle de 40-50 drevne hageentusiastene som strømmet ut av bussen for å ta nok en hage i øyesyn. Det var ikke bare det at Gulldyne har et utseende man sent glemmer, det var også så veldig mye av den. Den fløt seg som gul-grønn lava nedad alle skråninger og dekket alt unntagen de steileste og største kampesteinene. Som den gjør det på sydspissen av det Søramerikanske kontinent. Vanlig har Gulldynen ikke blitt, heller ikke i Danmark. Det var kun én enslig hage vi fant den voksende i. «Gummipude» var navnet på de kanter. Det med «gummi» passer egentlig ganske bra. Deltakerne på turen kommer garantert til å gå langt for å skaffe seg Gulldyne til våren, så hva må til for at den skal trives? Gulldyne er vintergrønn og har følgelig godt å bli dekket med litt granbar, har jeg fått sporet opp i litteraturen. Dekket bør trolig ikke være for tykt. Jeg ser for meg at den lett mugner under baret en mild og fuktig vinter. Sanblandet, godt drenert jord. Litt skygge, mener de fleste, men den fine planten (plantene?) i den danske hagen stod på det nærmeste i full sol. Dette var imidlertid før sommervarmen og -tørken slo til for alvor. Det kan være at Gulldynen så mindre frisk ut senere hen. Det oppgis at den kan deles både vår og høst og at stiklinger om forsommeren slår til.

Gulldyne må da være en fremragende fugeplante?

Et mysterium i Gøteborg

Botanisk hage i Gøteborg, august

I mange år var jeg ute av stand til å skjønne hva dette var for en plante. Gjør du? Da er du over gjennomsnittet god i plantekunnskap. Det var sommeren 2010 jeg så disse skjermene med blå bær ved kanten av en dam i botaniske trädgården i Gøteborg. Et heftig syn, ulikt alt jeg hadde sett tidligere. Noe i skjermplantefamilien? Nei, de har ikke bær, men smånøtter. Sildrefamilien? Der finner vi jo Bronseblad og andre med slike blad som vi ser på bildet, Parasollblad og Skjoldblad, f.eks. Men, ikke, ikke tegn til bær i skjerm der i gården heller. Bergenia, da. Kan det tenkes at det i det indre Kina fins en virkelig avvikende art av Bergenia, storvokst og med bær eller steinfrukt istedenfor kapsler? Frukttyper er fiksert i enhver planteslekt, så den går ikke. Det var bare å sette seg ned og tenke. Blomstene på den vakre ukjente hadde jeg ikke sett, så jeg hadde bare bærene og blomsterstanden. Hvor hadde jeg sett slike bær før? Noen blåbærlyng var det definitivt ikke. Mahonia har noe lignende. Kunne det være en urteaktig slektning av Mahonia (Berberisfamilien? Litt blading i uforlignelige «Flowers of western China» mellom Mahonia‘s slektninger gav resultater. Ikke i Berberisfamilien, men i den nærstående Podopyllaceae (hvor Epimedium hører hjemme) var svaret: Diphylleia sinensis. Denne arten er den eneste i China, hvor den vokser på 2600-3600m høyde. Er planten på bildet den kinesiske arten, den japanske D. grayi eller den amerikanske D. cymosa? Jeg kan ikke være sikker, men Diphylleia cymosa er mest kjent i kultur, så det er trolig den – selv om vi befinner oss i en botanisk hage. Skal studere planten nærmere ved neste besøk. Den japanske Diphylleia grayi kalles forresten «Skjelettblomst». Blomstene er hvite, som vanlig er i slekta. Men i regnvær blir de gjennomsiktige som glass. Enestående, henrivende, paradoksalt.

Tre arter i Appalachene, Nord-Japan og Vest-Kina. Virkelig disjunkt utbredelse som krever en forklaring. Er dette rester av et tidligere sammenhengende utbredelsesområde for én og samme art? Noen mener at de tre artene er underarter av én og samme art. Her ligger det en doktorgrad og venter på en botaniker med interesse for evolusjon.

Hva er eksotisk i hagen?

I full utvikling om sommeren


Er du en frimerkesamler i hagen din? En sånn som ikke klarer å kjøre forbi noen som helst av planteskolene langs veien, men som alltid kommer hjem med et lass interessante vekster, dog uten en tanke i hodet om hvor du skal gjøre av dem? Balansegangen mellom gleden over sjeldenheter på rekke og rad og en klar og stram tanke bak hagen, har lett for å ende i knall og fall. Men gjør det noe? Skryt og beundring fra andre «frimerkesamlere» er vel ikke å forakte? Du skal glede deg over dine rariteter du har samlet og de halvtropiske klenodiene du berget gjennom vinteren. Det er ikke alle gitt å binde plantingene sammen til en helhet. Da kan ikke alle vekstene befinne seg på grensen av hva de kan klare. Noen vekster med et «tropisk» utseende må være hardføre og pålitelige. Du behøver enkelte «påler» i beplantningen. En slik en er Darmera peltata, Skjoldblad. Skjoldblad dyrker vi for bladenes skyld. Etter en kortvagif blomstring skyter bladene opp, nesten meterhøye og -brede. Helt som en i en tropisk sump. Men Skjoldblad er helt hardfør og bare voksesterke planter bør settes ved siden av den. Sibiriris, f.eks. Ugress blir det lite av under de store blekkene. Rotstokken ligger halvveis oppå bakken og er lett å dele fra hvis du vil holde Darmera’en i sjakk. Som bakgrunn for Zanthedeschia, Canna og Ricinus er den ypperlig i en halvtropisk komposisjon på fuktig jord.

Darmera i oktober

Bondehage-staude nr. 1

Ser du etter Fjellflokk, se i uthusveggen. Fuktighet og møkk? Supert!

…må vel Fjellflokken være? En staude som finnes på nær sagt enhver norsk gård eller småbruk og ellers allestedsnærværende utover bygdene. Grøftekanter er også et yndet voksested. Eller sa jeg grøftekant? Ute i grøfta vokser den, for dette er en fuktighetselskende plante. Tolererer fuktighet, er det riktigere å si, for den er nøysom når det gjelder jordbunnen. Umåtelig hardfør og riktblomstrende. Det er lett å dyrke Fjellflokk. Den brekker aldri overende og formeres enkelt både med frø og ved deling. Lett å kjenne igjen frøplantene og luke dem bort. Blomstrer lenge forsommer-høysommer. Får du øye på et hvitblomstret individ i flokken, er det et ganske allminnelig fenomen; en form av arten. Og arten heter Polemonium caeruleum på latin. Polemonium har samme rot som «Polemikk» og caeruleum er blå, men «Fjellflokk» henspiller jo ikke på fargen. Det er riktig at planten vokser rikelig i fjell-liene på kalkrik grunn, men hva med «-flokk»? Se, det vet jeg ikke. Apropos navn; Det svenske «Blåguld» er en god beskrivelse av kontrasten mellom de gule støvbærerne og de blå kronbladene, mens det danske «Jakobsstige» viser til bladene.

De finnete bladene har gitt opphav til navnet «Jakobsstige»