Kalmia – Mountain laurel

Kalmia5-6

Sorten ‘Ostbo Red’

Isteden har den vakre busken blitt hetende «Breikalmia» på norsk. Trolig litt vanskeligere å selge den da, dessverre. «Bergkalmia» er litt bedre. «Berglaurbær», anyone? Vi tør jo kalle Prunus laurocerasus for «Laurbærhegg», uten å innbille den noe slektskap med Laurus nobilis, så der ser du det går, så! Pehr Kalm var en finsk botaniker som oppdaget Kalmia latifolia i det sørøstlige USA på 1700-tallet. I hjemlandet blir den et lite tre, men hos oss kan det i beste fall drøye mange år. Realistisk hos meg i sone 3 er å håpe på et flerstammet minitre på 1,5-2m høyde. Etter fire vintrer kan jeg slå fast at Kalmia latifolia er en hardfør og riktblomstrende busk, som ikke vokser særlig fort. Den er vintergrønn, og bladverket forsvarer med råge sammenligningen med laurbær (Obs! Kalmia er giftig). Når det nye løvet skyter om våren er det nesten som en blomstring på forskudd. Dette er et øyeblikk da Bergkalmia kan rammes av sein vårfrost. Det skjedde her våren 2013. Da var enkelte bladspisser frosset en kjølig maimorgen, men da et par uker hadde forløpt, skulle du se godt etter for å legge merke til skadene. Blomstringen inntreffer i juni og den er spektakulær. Jeg må innskyte at i år (2015) falt blomstringen helt og fullt i juli måned. Finnes det vakrere blomster i planteriket? Varer lenge gjør de også. Når insekter rører ved arret i blomsten, klapper støvbærerne til dem på ryggen og pudrer dem med pollen.

Kalmia er en surjordsplante som jeg dyrker i en miks av grus og torv, med litt kompost iblandet. Ellers er dette en busk for skogstomter. De forsvinner blant de største Rhododendron-sortene, men bør brukes som en passende skyggegiver i surjordsbedet med lyng, Meconopsis, Phlox stolonifera, Saxifraga umbrosa og Aruncus aethusifolia. Kalmia latifolia har jo uansett form som et lite tre og gir gode muligheter for underplanting.

Kalmia latifolia har en slektning som heter K. angustifolia, «Smalbladkalmia» eller «Sauekalmia» på norsk. Det er en lav og krypende busk som danner tette bestander. Den er minst hardfør i sone 4. Den er mindre i alle deler, også blomsten og er en våtmarksplante.

Kalmia7

Blomsterknopper i juni hos ‘Ostbo Red’

Kalmiaang1

Dette er Smalbladkalmia – Kalmia angustifolia. Den er heller ikke stygg

Kalmia6

Sorten ‘Kaleidoscope’

Kalmia5-5

Ti støvbærere som venter på insekter

Kalmia4

Nyvekst hos Kalmia latifolia

Kalmia2

Dette er trolig blomster på arten Kalmia latifolia

Ikke den vanlige Pieris-sorten, nei

ValleyValentine-4

‘Valley Valentine’ i forkant av en Rhododendron. Hvilken er den vakreste? Høyden på Pieris’en er omlag meteren. I USA har de Pieris-trær

…men noe helt annet. Vi er vant til å se Pieris som en litt overflødig busk for surjordsbedet (i virkeligheten er den tolerant overfor høyere pH). Hva skal vi med Pieris når vi har så mange fine Rhododendron-sorter? De nye bladene er røde og fine, men hva så? Blomstringen er definitivt lyng-aktig. Pent, men ikke slående. Men det er den alminnelige hagesenter-kunden som tenker slik, for min del har jeg alltid likt Pieris. Selv om den vel aldri har funnet seg helt til rette her på Østlandet. Gleden er derfor stor da jeg oppdager noe helt nytt i Pieris-verdenen i Strömsdalens park i Strömstad. Et helt nytt konsept: De røde bladene er borte, men blomstringen er det klasse over. God ide å overføre rødfargen til blomstene. Noe så forfinet! Dette må være aristokratiet innen Lyngfamilien. Rhododendron, släng dig i väggen!

Sorten heter Pieris japonica ‘Valley Valentine’. En liten undersøkelse gir som resultat at Folkvord planter, Sandnes, er alene om å selge den her i landet. Men rett på meg om jeg tar feil. Hvor hardfør er sorten? Artene P. japonica og P. floribunda dyrkes i sone 3. Sortene med røde eller hvite blad er litt mer kuldskjære. Skal vi være så gale at vi setter ‘Valley Valentine’ i sone 3? Og med en lettskygget og veldrenert plassering i enda tøffere klima?

ValleyValentine-6

Er ikke bladverket til Pieris litt lettere til sinns enn det til Rhododendron?

ValleyValentine-5

Dette bildet er bare med for godt mål

Trollyng

Ecampanulata-3

En forvokst lyng?

 

Ja, det er en lyng, bare se på blomstene! Tenk deg et lite tre med tyttebærblomster, der har du Enkianthus campanulatus, Klokketrollyng. Helt siden jeg så de fine eksemplarene i musehagen i Bergen i 1980 har jeg lurt på hvorfor ikke Klokketrollyng er å se oftere i hagene. Trærne i Bergen er tre meter høye, flerstammete og med «parasollform». Blomstringen er rik og foregår over en lang periode i mai juni. Deretter er det ikke så mye som skjer før til høsten. Høstfargene er knall mørkerøde og oransje, helt på høyde med japanske lønnetrær. Det er i slike japansk-inspirerte miljøer at Klokketrollyng passer best inn. Enkianthus stammer derfra og vokser naturlig som undervegetasjon i skogene der. Sur, sandholdig jord og lett skygge er tingen. Hardførheten settes av mange til sone 3.

Personlig har jeg (og andre) hatt litt ymse erfaringer med Enkianthus campanulatus. Klokketrollyng har ikke avsluttet veksten i tide om høsten. Årsskuddene har ikke blitt ordentlig forvedet i tuppene og har frosset tilbake. Når det samme gjentar seg vinter etter vinter, skyter busken hele tiden nye skudd nedenfra. Etter noen år så planten ut som en barberkost satt på hodet i jorden. Flere har gitt opp og slengt busken i søpla på dette tidspunktet. Men det lønner seg å være tålmodig: Enkianthus kom nemlig på bedre tanker. Den forveder årskuddene om høsten og sist vår var det til overmål ganske mange blomster. Kanskje den trenger å rote seg grundig før den blir seg sjøl for alvor? Nå kan jeg begynne å håpe at Enkianthus fyller roller som tredje etasje i bedet: Over Rhododendronene, som igjen hvelver seg over de markdekkende staudene.

Bare for å ha sagt det: Trollyng er slekta Enkianthus. Klokketrollyng er arten Enkianthus campanulatus. Det fins flere andre arter med dyrkingsverdi, som E. cernuus.

 

Ecampanulata

Et stort eksemplar av Enkianthus i Botan, Göteborg. Oktober 2014

Enkianthus

Enkianthus-blomster. Slutten av mai

Ecampanulata-2

Et mindre eksemplar av klokketrollyng. Trädgårdsföreningen, Göteborg

Ecampanulata-5

Vokseformen på et ungt eksemplar. Stivt oppadstrebende vekst

Ecampanulata-6

Eldre Enkianthus-trær får et krokete og malerisk utseende. Kronen er oppbygd i etasjer. Dette har gitt treet dets danske navn: Pagodebusk.

 

Den vakreste Primula?

Primulaviallii2

I hagen er det Primula vialii som får mest oppmerksomhet av alle de vakre blomstene i slekta. Andre arter kan vel imponere mer i masseplantinger, men som enkeltplante står P. vialii ut i enhver hage. For samlere av surjordsplanter eller ganske enkelt de som samler på Primulaarter er Primula vialii et must. Har du sett sånne to-fargete blomster før? Det er begeret i blomsten som er rødt, mens kronen er fiolett. Du er ikke den første som forveksler P. vialii med en orkide. Orkideprimula heter den ganske riktig på norsk. Ikke så ulik vår viltvoksende Flekkmarihånd, egentlig. Eller en forvokst Muscari-art, kanskje? I alle fall er dette en staude som formeres med frø og som du må regne med å måtte så om igjen etter et år eller to, for gammel blir den ikke. Primula vialii kommer fra Vest-Kina og ble spredd til Europa for ca. hundre år siden. Til å begynne med het den P. littoniana. Fuktig, humusrik jord i halvskygge blir bra.

Pieris

Pieris ‘Forest Fire’ (med forbehold). I forgrunnen Phlox subbulata

Pieris er busker i lyngfamilien som er gode ledsagere til Rhododendron. Eller kanskje mer enn som så, de har bladverk som er til stor pryd etter at blomstringen er over. Blomstene hos Pieris er små klokker som røper slektskapet med Tyttebær og Blåbær. Men hos Pieris sitter de i store, opprette klaser som gjør mye av seg. Det gjelder spesielt Pyramidepieris, Pieris floribunda. Men det er bladverket som har størst prydverdi hos slekta Pieris. Hos Japanpieris (Pieris japonica) og Himalayapieris (Pieris formosa ssp. forrestii) er bladene på årsskudda røde. Det er flere fine sorter av Japanpieris, men mest plantet er en hybrid mellom Japanpieris og Himalayapieris . Den vanligste hybridsorten heter ‘Forest Flame’. Siden ‘Forest Flame’ er mer hardfør enn Japanpieris er det god grunn til å prøve den opp til sone 4. De siste åra har utvalget av sorter blitt større. ‘Little Heath’ er liten og kompakt, ‘Forest Fire’ er rødbladet i likhet med ‘Flaming Silver’, ‘Bonfire’ og ‘Yakushimanum nanum’. Alle Pieris-sorter som selges i Norge holder seg vanligvis under 1m høye. I navnet er de surjordsplanter, men ifølge buskmannen Michael Dirr trives de like godt med middels pH i jorda.

Jeg håper at billedtekstene ble riktig. Ikke er jeg ekspert på slekta Pieris, men jeg har sett nok til å anbefale disse vakre buskene på det varmeste.

‘Forest Flame’

‘Forest Flame’

‘Little Heath’ under oppstammet Rhododendron

‘Forest Fire’

Gullasalia – gi den gullmedalje

Rhododendron luteum burde være en av de mest brukte hagebusker i Norge. Den er fullstendig hjemme i barskog, på tørre lyngrabber, i myrlende og på ganske allminnelig hagejord. Det høres ut som en beskrivelse av norske byggefelt, ikke sant? Busken er passe stor, har en avrundet, kompakt form, blomstrer og dufter overdådig. Duften er i stand til å fylle hele nabolaget på forsommeren. Sesongen avsluttes med sprakende høstfarger. Gullazaleaen ser tander og forfinet ut, men er både nøysom og hardfør (SoneV). Men nei, sjelden eller aldri ser en Gullasaliaen i hagesentrene. Bare en og annen entusiast planter den. Riktignok er den giftig, men det er alle Rhododendroner og Thuja også, for den del. Nei, Gullasaliaen burde hatt røde blomster og de kunne gjerne vært større, dessuten. Det hadde også hjulpet om den var vintergrønn. Så da får vi vel ha den for oss selv, da, vi feinschmeckere.