Syrin med høstfarge

Vårsyrinen, Syringa oblata, erstatter den europeiske syrinen i Nordkina, Mandsjuria og Korea. Blomstringen og duften er minst like fin og som bladplante skal den være overlegen Syringa vulgaris. Etter at jeg i vår var så heldig å få kjøpt en Syringa oblata var. dilatata ‘Cheyenne’ kan jeg se dette med egne øyne. Bildet er tatt 15. oktober og ‘Cheyenne’ er i ferd med å skifte fra gult til rødt. Bladene er tjukke og læraktige og formen, ja, hvis S. vulgaris er spar, er S. oblata som hjerter.

The prince of lilacdom

Altså «Syrinenes konge» var fader John Fialas betegnelse på syrinen som E.H. Wilson fant i Hupeh i Kina i 1901. Wilson skriver om den i Aristocrats of the Garden: «The most distinct of all lilacs is the new S. reflexa with narrow or broad flower clusters from nine to twelve inches long(…) sometimes hanging downward like the inflorescence of the Wisteria«. Han beskriver blomsterfargen som dyp, klar rød som blir blekrosa mot slutten av blomstringen. Wilson samlet Syringa reflexa påny i 1907 på andre lokaliteter; både blekrøde og rosa blomstrende eksemplarer ble funnet. Variasjonen i blomsterfarge og i størrelsen på blomsterklasen var stor. Frø ble sådd og busken ble budt fram for salg første gang i 1917. Når den kom til Norge vet jeg ikke, men ikke så mange årene etterpå, vil jeg tro. Alle nikkesyrinene i Norge er neppe genetisk identiske. Jeg vil si at variasjon i prydverdi mellom nikkesyrinene en kan få kjøpt er stor. Det fins busker som skiller seg ut som superbe prydbusker, dette eksemplaret er virkelig «The prince of lilacdom».[slideshow id=32]

Julianesyrin

Syrinsorten ‘Inge’ må være en av de mest forfinete og delikate hageplanter som finnes. Det er litt forvirring i handelen om den tilhører Syringa meyerii eller S. julianae, men det er definitivt ingen vulgariskultivar. Alt på planten er mindre og spedere enn hva du finner på Syringa vulgaris. Jeg har kikket nærmere på ‘Inge’ og holder en knapp på at vi skal kalle den Syringa julianae ‘Inge’. Buskens form, bladstørrelse, blomsterfarge og -duft taler for at det er riktig. Riktignok minner nervaturen i bladene om S. meyerii, så det kan også hende at ‘Inge’ rett og slett er en hybrid. Forresten har det ikke så mye å si, ettersom både S. meyerii og S. julianae nå regnes som ekstremer innen samme art, nemlig Syringa pubescens. Hvis hagesenterne vil satse for fullt på ‘Inge’, så tror jeg at «Julianesyrin» ville være et godt salgsnavn.

‘Inge’ blomstrer i første halvpart av juni i Sarpsborg og er en svaktvoksende og smal syrinbusk som blir opp til 2 m høy. Blomsterduften er like forfinet og edel som alt annet ved den. Planten er for ung til at jeg kan si om «Inge» hører til blant de gjenblomstrende syrinene. I alle fall; Du kan skaffe deg «Inge» i enkelte planteskoler i Rogaland. Men hardførheten gjør at den absolutt burde selges over en mye større del av landet.

Syrin fra øverste hylle

[imagebrowser id=14]

Ungarnsyrin (Syringa josikaea), vanlig syrin (S. vulgaris) pluss de gamle sortene av S. vulgaris er i de fleste tilfeller det du har å velge mellom på hagesenteret. Det vil si, sorten  vulgarissorten ‘Sensation’ og dvergsyrinen, S. meyerii ‘Palibin’ er velkomne tillegg i sortimentet ikke så få steder. Men er det nok? Nei, hundre års arbeid med å frambringe finere sorter kan vel ikke være bortkasta. Ta f.eks. en kikk på sorten ‘Josee’ som her er fotografert i en hage i Østfold. ‘Josee’ er en krysning der Syringa patula, S. microphylla og S. meyerii inngår. Syringa patula og S. meyerii er av de beste og mest blomsterrike små hagebusker vi har. Det gjelder også S. microphylla, som i tillegg har en interessant egenskap: Blomstringen fortsetter utover sommeren og høsten. Dette er brakt videre i ‘Josee’. som etter hovedblomstringen i juni har flere utbrudd utover sommeren. ‘Josee’ er i det hele tatt en kompakt, riktblomstrende duftende og elegant busk. Den er en pryd for enhver hage, liten som stor.

Den vakre syrinen ‘Congo’

Norge er et «en-av-hvert-slag»-land. Det ser du når media henter fram såkalte eksperter innen et eller annet fagområde eller finner noen som skal representere en eller annen gruppering – det er de samme fjesene – alltid. Det samme fenomenet slår i gjennom i hagebruket også. For eksempel i klassen for mørke syriner. Der er det ‘Andenken an Ludwig Späth’ som gjelder, eller «Ludvig Spat» som hagesentersjargongen lyder. I over hundre år har det vært slik, fordi ‘Andenken an Ludwig Späth’ tilfeldigvis var den første mørke syrinen som kom til landet, og da var løpet kjørt. Men hvorfor er ikke det ok? ‘Andenken an Ludwig Späth’ er jo vakker og høyt elsket. Greier det seg ikke med den? Det trodde jeg også det gjorde inntil jeg kom meg utafor landets grenser og brakte ‘Congo’ hjem i triumf. Makan! Større blomster, større blomsterklaser og flere klaser. Men likevel: ‘Congo’ stammer også fra attenhundretallet. Over et århundre med vulgaris-sorter ligger med andre ord uoppdaget foran oss.

Et blomstersmykke

Eller «ei vellykket samplanting» – på et mindre blomstrende, hmm….språk. På nordsida av huset plantet jeg denne sommersyrinen. Syringa reticulata er i blomst med det samme du får den i jorda og om noen år er syrinen like høy som huset. I framtida blir den statelig, men den er vakker allerede. Inn mot veggen brukte jeg Strutsvengbregner og under syrinen satte jeg tett i tett med augustprimula og rosestorkenebb. Husk på at du planter en lavtvoksende sort av rosestorkenebb og at primulaen ikke tørker ut. Den ser ut som en forvokst marianøklebånd og springer ut når syrinen har gjort sitt for sommeren. Det er en vakker og lettvint plante for fuktig skygge.