Sommersyrinen

Sret

Syringa reticulata i begynnelsen av juli

 

Et lite tre som blomstrer i juli, er hardført (minst sone 6, tåler innlandsklimaet godt) og har en perfekt form for uteplassen eller den lille hagen. Det er Sommersyrin (Syringa reticulata). Det er lite ved Sommersyrinen som minner om det som folk forbinder med «syriner». Blomsterduften er mer lik søt ligusterduft. Heller ikke oppbygningen av treet har stort med «Syrin» å gjøre. Det hadde lettet markedsføringen om syrin-underslekta Ligustrina (hvor S. reticulata hører hjemme) hadde fått status som egen slekt. Da hadde en kunnet bruke dette vakre navnet i handelen og folk hadde strømmet til. Hva er min egen erfaring med Sommersyrin? At planten bruker lang tid på å etablere seg. Først etter et par år legger den i vei og vokser for alvor. Ingen venn av tung, våt jord. Oppstamming og forming ved beskjæring kan bli nødvendig for å skape et ordentlig tre.  Tåler halvskygge. Velg sorter med smal krone hvis du ikke har god plass. ‘City of Toronto’ er en slik sort.

Sommersyrin er et  tre som burde brukes mye mer i hager. Den eneste feilen jeg vet om med sommersyrinen er at den ikke har spiselige frukter. Som alle syriner har den kapselfrukt og kvaster av tørre kapsler er ingen pryd. Egentlig ville jeg ikke ha vært så lei meg for det, jeg som har uteplassen under et pæretre. Heller ikke høstfargene er stort å skryte av. Men derfra og inn er det bare velstand. Treet er passe stort eller passe lite, for å si det sånn. I gatemiljø,  hadde Sommersyrinen vært så mye bedre egnet i enn de evinnelige lindetrærne som blir plantet overalt i byer og tettsteder. Juli-blomstringen er betagende, eksotisk og overdådig. Da er sommersyrinen et genuint tropisk tre.

Eksotisk tre under fjellet

S.reticulata11

I slutten av juli i Rjukan: Et mellomstort tre med hvite, duftende blomster. Treet er en sommersyrin, Syringa reticulata. Det har stått der i en årrekke i hagen ved en av direktørboligene. Men direktøren har visst dratt sin kos – i likhet med så mange av innbyggerne i Rjukan. I likhet med industrien er sommersyrinen bare et mellomspill i byen, men syrinen holder ut lengst! Dessverre er den ikke plantet andre steder i Rjukan. Sommersyrinene her i landet ble plantet i første halvdel av forrige århundre. De er som kulturminner å regne og forteller at norske kapitaleiere, industrimenn og akademikere på den tida var en tett sammenvevd klasse med stor tørst på kultur og vitenskap. De var sterkt opptatt av at alle slags impulser fra det store utland skulle hentes til Norge. Når nye og sensasjonelle hageplanter ankom universitetene eller NLH, gjorde bekjentskaper og slektskap at de ble spredd via både via formelle og uformelle kanaler. Nå er alt bare falmete minner fra en annen tid. Men fortsatt kan man lese noe om andre tider ut av et uventet eksotisk tre når man står i en forfallen hage i Rjukan, mens muezzinens rop høres fra et åpent vindu i sommerkvelden og kaller til bønn.

Den lange veien nedover har gitt Rjukan en egen «fin de siecle»-stemning. Det er vanskelig å oppholde seg der uten å lukte glemselen og sorgen. Egentlig er det en turistattraksjon i seg selv.

Syringa reticulata stammer fra Japan og kan dyrkes helt inn i sone 7. Knallhardfør, med andre ord, og nøysom. Tidligere var sommersyrinen kjent som Syringa amurensis var japonica. I mange land brukes den som gatetre, men i Norge har den aldri riktig kommet seg ut av direktørhagene.

Lysthus

Gammeldagslysthus

Dette lysthuset befinner seg i en hage fra slutten av attenhundretallet – Bjørnstjerne Bjørnsons Aulestad. Skal vedde på at du tenker på noe helt annet enn dette når jeg sier «lysthus». Men, går vi hundre år tilbake så vrimlet det av slike syrinlysthus i hagene og de holdt stand i allmuens hager i enda femti år. Men hva ble de brukt til? På gamle hagebilder er det påfallende hvor sjelden folk sitter. De står oppstilt eller spaserer rundt på grusstier. Inntil stien vingler seg bort til et lysthus som det på bildet. Men heller ikke her satt man bare for å sitte eller for å innta sine måltider. Nei, dette var steder for intense samtaler eller du-vet-hva. Rart å se hvordan de formet sine fysiske omgivelser den gangen. Det sladrer mye om hvilke idealer som styrte våre besteforeldres liv. De hemmelige steder de innrettet gav romantikken en plass i tilværelsen. På samme måte som løgn, forstillelse og hemmelighold var med på å livnære driftene deres. Ja, forsøk å være åpen om alt, og du blir ikke lekker, bare lekk.

‘Minuet’ – den flotteste syrinen vi har?

Minuet1

En menuett i juninettene

Den blomstrer i juni, denne syrinen, og kanskje til og med i juli – på Vidar Sandbecks hjemtrakter. Jeg snakker om en av de flotteste syriner som fins. Kanskje en av de fineste hagebusker vi har, når jeg tenker over det. Det er Syringa ‘Minuet’, som først de siste åra har dukket opp der planter selges her i landet. Enorme blomsterklaser i en lang periode i juni, ingen rotskudd, mørkegrønne, læraktige blad. Bladverket er som på vintergrønne løvtrær, vil jeg påstå. Uendelig nøysom og hardfør er ‘Minuet’. Mitt eksemplar er plantet for seks år siden i stiv leire på nordsiden av garasjen. Skygge fra store trær er det også der. Hverken det ene eller det andre har betydd noe som helst for blomstring og livskraft. Jeg vil påstå at ‘Minuet’ representerer noe nytt i syrinverdenen: Sentblomstrende syriner som har en lav og kompakt vokseform. 1,5-2m høyde er maksimum. Vi er vant til kjempesyriner som best plasseres som skjermplanting mot vei, vind og nabo. Men med ‘Minuet’ har vi fått en busk for uteplassen eller inngangspartiet. Det vakre bladverket gjør at ‘Minuet’ forsvarer plassen sin også etter avblomstring. ‘Minuet’ er en krysning mellom Syringa x josiflexa ‘Redwine’ og Syringa x prestoniae ‘Donald Wyman’. ‘Minuet har dermed 50% Syringa reflexa, 25% S. josikaea og 25% S. villosa i sin genetiske make-up.

minuet4minuet2Minuet6

The prince of lilacdom

Altså «Syrinenes konge» var fader John Fialas betegnelse på syrinen som E.H. Wilson fant i Hupeh i Kina i 1901. Wilson skriver om den i Aristocrats of the Garden: «The most distinct of all lilacs is the new S. reflexa with narrow or broad flower clusters from nine to twelve inches long(…) sometimes hanging downward like the inflorescence of the Wisteria«. Han beskriver blomsterfargen som dyp, klar rød som blir blekrosa mot slutten av blomstringen. Wilson samlet Syringa reflexa påny i 1907 på andre lokaliteter; både blekrøde og rosa blomstrende eksemplarer ble funnet. Variasjonen i blomsterfarge og i størrelsen på blomsterklasen var stor. Frø ble sådd og busken ble budt fram for salg første gang i 1917. Når den kom til Norge vet jeg ikke, men ikke så mange årene etterpå, vil jeg tro. Alle nikkesyrinene i Norge er neppe genetisk identiske. Jeg vil si at variasjon i prydverdi mellom nikkesyrinene en kan få kjøpt er stor. Det fins busker som skiller seg ut som superbe prydbusker, dette eksemplaret er virkelig «The prince of lilacdom».[slideshow id=32]

Syrinvelkomst

Tenk, to fantastiske syriner fra Kina i et allminnelig norsk nabolag i juni. Det er vippesyrin (Syringa sweginzowii) foran og Yunnansyrin (Syringa yunnanensis) bak. Yunnansyrin er som du ser høyere og du får tro meg når jeg sier den er smalere enn vippesyrinen, også. Vippesyrinen er likevel den mest flashy av de to skjønnhetene, mener nå jeg. Rart en ser «seine» syriner så sjeldent, det er nemlig svært enkelt å formere dem. Du gjør slik: Når blomstringen er på hell skjærer du av de ytterste 15 cm av et årsskudd like under et bladpar. Klipp av det nederste bladparet, det meste av bladverket ellers og sett stiklingen i en blanding av sand og naturtorv med en hvit plastpose over (en sånn som brukes i papirkurver er fin). Sett potta i skyggen og før sommeren er over har du en ny plante.