|
|
  
Syrinsorten ‘Inge’ må være en av de mest forfinete og delikate hageplanter som finnes. Det er litt forvirring i handelen om den tilhører Syringa meyerii eller S. julianae, men det er definitivt ingen vulgariskultivar. Alt på planten er mindre og spedere enn hva du finner på Syringa vulgaris. Jeg har kikket nærmere på ‘Inge’ og holder en knapp på at vi skal kalle den Syringa julianae ‘Inge’. Buskens form, bladstørrelse, blomsterfarge og -duft taler for at det er riktig. Riktignok minner nervaturen i bladene om S. meyerii, så det kan også hende at ‘Inge’ rett og slett er en hybrid. Forresten har det ikke så mye å si, ettersom både S. meyerii og S. julianae nå regnes som ekstremer innen samme art, nemlig Syringa pubescens. Hvis hagesenterne vil satse for fullt på ‘Inge’, så tror jeg at «Julianesyrin» ville være et godt salgsnavn.
‘Inge’ blomstrer i første halvpart av juni i Sarpsborg og er en svaktvoksende og smal syrinbusk som blir opp til 2 m høy. Blomsterduften er like forfinet og edel som alt annet ved den. Planten er for ung til at jeg kan si om «Inge» hører til blant de gjenblomstrende syrinene. I alle fall; Du kan skaffe deg «Inge» i enkelte planteskoler i Rogaland. Men hardførheten gjør at den absolutt burde selges over en mye større del av landet.
[imagebrowser id=14]
Ungarnsyrin (Syringa josikaea), vanlig syrin (S. vulgaris) pluss de gamle sortene av S. vulgaris er i de fleste tilfeller det du har å velge mellom på hagesenteret. Det vil si, sorten vulgarissorten ‘Sensation’ og dvergsyrinen, S. meyerii ‘Palibin’ er velkomne tillegg i sortimentet ikke så få steder. Men er det nok? Nei, hundre års arbeid med å frambringe finere sorter kan vel ikke være bortkasta. Ta f.eks. en kikk på sorten ‘Josee’ som her er fotografert i en hage i Østfold. ‘Josee’ er en krysning der Syringa patula, S. microphylla og S. meyerii inngår. Syringa patula og S. meyerii er av de beste og mest blomsterrike små hagebusker vi har. Det gjelder også S. microphylla, som i tillegg har en interessant egenskap: Blomstringen fortsetter utover sommeren og høsten. Dette er brakt videre i ‘Josee’. som etter hovedblomstringen i juni har flere utbrudd utover sommeren. ‘Josee’ er i det hele tatt en kompakt, riktblomstrende duftende og elegant busk. Den er en pryd for enhver hage, liten som stor.
Norge er et «en-av-hvert-slag»-land. Det ser du når media henter fram såkalte eksperter innen et eller annet fagområde eller finner noen som skal representere en eller annen gruppering – det er de samme fjesene – alltid. Det samme fenomenet slår i gjennom i hagebruket også. For eksempel i klassen for mørke syriner. Der er det ‘Andenken an Ludwig Späth’ som gjelder, eller «Ludvig Spat» som hagesentersjargongen lyder. I over hundre år har det vært slik, fordi ‘Andenken an Ludwig Späth’ tilfeldigvis var den første mørke syrinen som kom til landet, og da var løpet kjørt. Men hvorfor er ikke det ok? ‘Andenken an Ludwig Späth’ er jo vakker og høyt elsket. Greier det seg ikke med den? Det trodde jeg også det gjorde inntil jeg kom meg utafor landets grenser og brakte ‘Congo’ hjem i triumf. Makan! Større blomster, større blomsterklaser og flere klaser. Men likevel: ‘Congo’ stammer også fra attenhundretallet. Over et århundre med vulgaris-sorter ligger med andre ord uoppdaget foran oss.
  
Enda en ukjent hagebusk som viser seg å være en åpenbaring av ynde og duft. Jeg legger merke til det utrolig vakre bladverket på busken. Purpurfargen fra stengler og stilker har gått over på løvet. Bladkanten er en tynn rød linje, nesten som om dette ikke var et virkelig blad, men et som noen hadde tegnet med tusj. Jeg tror ikke noen av de sene syrinene kan måle seg med S. wolfii når det gjelder vakkert løv. Aberet med den er at den blir stor – inntil 5 m høy. Men dette er en syrin som det fint går an å stamme opp til et lite tre. Her i landet finner en den oftest som Syringa wolfii ‘San’, som er en dvergform og som jeg så på Plantasjen for første gang i vår. Men blomsterklasene har også dvergform, dessverre, og intet av purpurfargen til arten finnes igjen i denne kultivaren. Den er i alle deler en dårligere hageplante enn arten. Men det er klart, hadde noen klart å krysse inn dvergveksten uten å ødelegge blomstring og bladfarge hadde vi hatt en overlegen hageplante.
Det er rart at en har valgt å kalle denne syrinen for koreasyrin. Det navnet er på andre språk forbeholdt Syringa pubescens subsp. patula. S. wolfii burde heller hete mongolsyrin etter hvor den hovedsakelig vokser. Jeg stusser også over at autoritetene har valgt å kalle Syringa wolfii ‘San’ for «Fjellsyrin» (bare se i hageselskapets sortsliste). Det er andre syriner (S. tomentella, S.sweginzowii) som vokser på mye større høyde over havet enn denne.
|
Vil du kommentere et innlegg?
Det enkleste er om du får opp «Hagedesignerens hjørne» på mobilen, klikker på innlegget du vil kommentere, skroller ned til kommentarfeltet og skriver.
Du behøver ikke å registrere deg
|
