Har utviklingen nådd endestasjonen nå?

Verandaer var en enkel sak for femti år siden her i landet. Ei balje hekta på huset og som mest ble brukt til å sette ut klesvasken på. Men tidene har forandret seg. Verandaene ble større, slik at en kunne oppholde seg der, men riktignok slik at en måtte nikke og smile til naboen når en kom ut og satte seg. Det slipper en på denne verandaen som vel kan sies å være det foreløpige sluttproduktet i verandaens lange historie. Da tomtene krympet og de sosiale konvensjonene var blitt endret, fikk vi slike rekkverk rundt det hele som du ser på bildet. I utviklingens gang ser vi at hagen utenfor verandaen har fått mindre og mindre å si og at den til slutt forsvant helt. Forsåvidt forsvant verandaen også og ble erstattet av terrassen vi ser over. En kan godt si at dette er en form for uteareal som har tatt opp i seg elementer fra atriumhagen. Atriumhagen slo ikke an da den ble forsøkt introdusert for femti-seksti år siden – mye på grunn av solforhold og sosiologi, skulle jeg tro. Men nå har vi altså fått laget vår egen norske vri på atriet. Er det vellykket? Både og, terrassen skriker etter solskjerming, ødsligheten er  påfallende og skråningen fra terrassen og ned til terrenget rundt er ikke noe å skrive hjem om. Men det er lagt godt til rette for uteliv og de som står nede på veien kan ikke se stort gjennom sprosserekkverket.

Terrasse betyr…

…. «På bakken», men i dette tilfellet tror jeg kanskje at en burde tatt det helt bokstavelig. Belegning eller plankegolv rett på bakken og et raust dimensjonert trappetrinn for å komme seg fra stua og ut er mitt forslag. Det blir for mye «krympa danseplatting» over den løsningen som er valgt. Eller, sa jeg valgt? Det skal være et opphøyd podium en går ut og setter seg på og det skal være firkanta. Rundt podiet skal det være et rekkverk, åkkesom. Slik er det bare. Tanken på å sitte under et lite tre eller en stor busk? Uhørt. Tar alt for lang tid og hva vil folk si?

Nå må en ikke tro at jeg innbiller meg at folk som innretter seg slik er dumme. Det er bare andre sosiale koder som gjelder enn de som kommer til orde i hagebladene. Bildet er tatt mens jeg står rett opp og ned på offentlig vei. Det uroer meg, men mange mennesker skjenker ikke det en tanke og ser det som noe av  poenget med hele måten å innrette seg på.

Glimrende muring og snekring på denne uteplassen

Ute på tur har jeg alltid et blikk for interessante hagedetaljer, spennende planter og denslags. Det blir ofte til at jeg stanser og kjører tilbake for å sjekke. Denne uteplassen lå det så mye fagkunnskap og kreativitet i det sa seg sjøl at jeg måtte titte nærmere på den, og wow! For noen håndverkere vi har blant oss! Og hvilken glede mange har av å utfolde seg på denne arenaen. Denne karen har valgt en steintype en ikke ser så ofte i dag, men det er ok, for her spiller tre og stein sammen. Uteplassen måtte opp og vekk fra huset på grunn av at det befinner seg i en nordøstvendt skråning. Nå får en maksimalt med sol og utsikt dertil. Men en liten innsigelse til slutt: Flere av plantene som er brukt vil snart blir for store og uhåndterlige.

Mangler rekkverket?

Det mener visst de aller fleste, for i situasjonen vi ser på bildet er det bortimot obligatorisk å snekre opp et rekkverk. Men har det noen funksjon?  Rent bortsett fra at skipperen har en reling å holde seg i når han styrer sin skute mot nye mål? Terrassen ville også vært rektangulær og det ville være en smal trapp omtrent midt på – med et litt provisorisk utseende – hvis standardopplegget skulle følges. Men her har man fulgt sitt eget opplegg og koblet terrassen sammen med resten av hagen på en barnevennlig måte. Hjørnet som er sløyfet ville aldri blitt brukt til noe annet enn å være – hjørne. Vern mot innsyn, sier du? Ja, det er flyttet ut til tomtegrensa. Så har en fått en hage med terrasse istedenfor en terrasse og ingenting.

Terrasse med glasstak

Før var det en helt allminnelig terrasse her. Ikke spesielt innbydende altså – og er det egentlig så stas å måtte hilse på naboen når du går ut i din egen hage? Jeg foreslo å bygge tak over en del av terrassen slik at en kan sitte der når det regner og ellers er litt hustrig. Detaljene i konstruksjonen av taket kan du se på bildet. En vegg i bakkant luner og skjermer. Nå etterpå angrer jeg på at jeg ikke tegnet terrassen bredere i denne enden slik  at det hadde blitt plass til bord med stoler på alle fire sider. Jeg angrer derimot ikke at jeg ville dele opp tredekket i felter som står skrått i forhold til hverandre. Oppdelingen gav som en bonus en fiffig utsparing for stein og planter. En annen kjepphest jeg liker å ri er planken som er satt på høykant og som avslutter plattingen – mot plenen. Med en gang ser det hele litt mer gedigent ut, syns du ikke?

 

Ja, dette ble jo en veldig privat uteplass, og det var jo det jeg vifta med pekefingeren mot i et tidligere innlegg. Så slår jeg meg sjøl på kjeften nå? Nei, vi behøver både private og offentlige arealer. Det som mangler og som er under press er arealer og steder som verken er helt private eller helt  offentlige. For det er på slike steder – i «mellomregisteret» – våre bekjentskaper oppstår og vedlikeholdes.

Privat og offentlig

I villastrøk fra 1940-70 var det sjelden at en hadde tettvokst hekk i tomtegrensa. Det var og er åpent, nesten som i amerikanske forsteder. Men oppholdt en seg utendørs, så var det for å stelle i hagen eller spille fotball, så det var helt OK. Men omgangsformene og hageinteressen har endret seg. De fleste vil  helst ikke ha naboen oppi fanget mens en spiser middag utendørs. Så hva er svaret, bortsett fra tuja? En løsning som er på frammarsj ser du på fotoet. Verandaen ble til en terrasseplatting og rekkverket ble til en forskansning. Men what´s the big deal? – innafor er det lunt og skjermet og utafor går en stort sett bare for å klippe plenen. Byggverket krever bare noen dagers arbeid, mens det tar år for en hekk å gro opp i tomtegrensa. Så nå kan folk med stor tomt også late som de har liten tomt. Er dette det nordiske svaret på atriumhuset? Det hadde kanskje vært et godt svar hvis vi hadde hatt like gode offentlige rom som land med mye atriumbebyggelse. Hos oss er jeg redd det bare vitner om at folk trekker seg tilbake til den private sfæren.