Har utviklingen nådd endestasjonen nå?

Verandaer var en enkel sak for femti år siden her i landet. Ei balje hekta på huset og som mest ble brukt til å sette ut klesvasken på. Men tidene har forandret seg. Verandaene ble større, slik at en kunne oppholde seg der, men riktignok slik at en måtte nikke og smile til naboen når en kom ut og satte seg. Det slipper en på denne verandaen som vel kan sies å være det foreløpige sluttproduktet i verandaens lange historie. Da tomtene krympet og de sosiale konvensjonene var blitt endret, fikk vi slike rekkverk rundt det hele som du ser på bildet. I utviklingens gang ser vi at hagen utenfor verandaen har fått mindre og mindre å si og at den til slutt forsvant helt. Forsåvidt forsvant verandaen også og ble erstattet av terrassen vi ser over. En kan godt si at dette er en form for uteareal som har tatt opp i seg elementer fra atriumhagen. Atriumhagen slo ikke an da den ble forsøkt introdusert for femti-seksti år siden – mye på grunn av solforhold og sosiologi, skulle jeg tro. Men nå har vi altså fått laget vår egen norske vri på atriet. Er det vellykket? Både og, terrassen skriker etter solskjerming, ødsligheten er  påfallende og skråningen fra terrassen og ned til terrenget rundt er ikke noe å skrive hjem om. Men det er lagt godt til rette for uteliv og de som står nede på veien kan ikke se stort gjennom sprosserekkverket.

Giardino segreto

…den lille, hemmelige hagen har alltid vært en favoritt hos meg. Å trekke seg tilbake til et beskyttet og hemmelig sted – er det ikke det vi trenger etter en opprivende arbeidsdag? Tenk å slippe å sitte på utstilling i hagen, men være for seg selv – «hvor misunnelig øye deg ikke kan nå», som det heter i salmen. Jeg tenkte meg en hekk rundt denne lille uteplassen av dvergsyrin (Syringa meyerii ‘Palibin’) og buksbom (Buxus sempervirens). Foreløpig er det bare delvis vellykket, for begge planteslaga har vokst seg litt ut av form. Når en kommer i gang  med klippingen, blir hekken slik det var tenkt; En stram syrinhekk på cirka en meter med en førti centimeter høy bord av buksbom foran syrinene. Når klipper en? Rundt 1. juli, skulle passe, tenker jeg.

Hagen hopper sytti år fram i tid

Hagene i dette gamle villastrøket er anlagt i trettiåra og ser litt slitne ut nå. Verandaen på forsiden av huset var etter tidens skikk utformet som en binge. På baksida av huset stod frukttrær og bærbusker på geledd – som en kastet et hastig blikk på vei inn eller ut av huset. Slik var det dengang. Nå er de det ikke mange igjen av de som trives med en slik hage. Vi vil bo i hagen om sommeren. Så hagen må kobles sammen med huset (ny trapp, ny utforming av av verandaen), hagen må skjermes av (ny hekk, nye busker) og velstandsøkningen tas ut i belegning og diverse stash (hagemøbler, parasoll, krukker, grill). Fruktrærne ble alle sammen fjernet, så nær som morelltreet. Akkurat det treet fungerer som en verdifull levende parasoll for beboerne. Bærbusker plantes, men denne gangen i utkanten av tomta, slik at sjølve plenflata holdes udelt og åpen. Jo, det begynner å flaske seg!

Glimrende muring og snekring på denne uteplassen

Ute på tur har jeg alltid et blikk for interessante hagedetaljer, spennende planter og denslags. Det blir ofte til at jeg stanser og kjører tilbake for å sjekke. Denne uteplassen lå det så mye fagkunnskap og kreativitet i det sa seg sjøl at jeg måtte titte nærmere på den, og wow! For noen håndverkere vi har blant oss! Og hvilken glede mange har av å utfolde seg på denne arenaen. Denne karen har valgt en steintype en ikke ser så ofte i dag, men det er ok, for her spiller tre og stein sammen. Uteplassen måtte opp og vekk fra huset på grunn av at det befinner seg i en nordøstvendt skråning. Nå får en maksimalt med sol og utsikt dertil. Men en liten innsigelse til slutt: Flere av plantene som er brukt vil snart blir for store og uhåndterlige.

Sett deg i morgensola

…i denne hyggelige kroken ved inngangsdøra. Uteplassen er på den andre sida av huset, men denne beskjedne koseplassen blir like mye brukt. Her kan en sette seg med kaffekoppen og få litt kontakt med naboene som går forbi, om en ønsker det. Det frister å slå seg ned her om formiddagen. Tredekket blir varmet opp tidlig på våren og huset skjermer mot kald vind. Du trenger i det hele tatt flere steder til å slå deg ned på i hagen din og vanskeligere enn dette behøver det ikke å gjøres. Så går det jo an å være litt gal og mikse inn et felt med rullestein, f.eks, eller å blande to typer belegning.

Terrasse med glasstak

Før var det en helt allminnelig terrasse her. Ikke spesielt innbydende altså – og er det egentlig så stas å måtte hilse på naboen når du går ut i din egen hage? Jeg foreslo å bygge tak over en del av terrassen slik at en kan sitte der når det regner og ellers er litt hustrig. Detaljene i konstruksjonen av taket kan du se på bildet. En vegg i bakkant luner og skjermer. Nå etterpå angrer jeg på at jeg ikke tegnet terrassen bredere i denne enden slik  at det hadde blitt plass til bord med stoler på alle fire sider. Jeg angrer derimot ikke at jeg ville dele opp tredekket i felter som står skrått i forhold til hverandre. Oppdelingen gav som en bonus en fiffig utsparing for stein og planter. En annen kjepphest jeg liker å ri er planken som er satt på høykant og som avslutter plattingen – mot plenen. Med en gang ser det hele litt mer gedigent ut, syns du ikke?

 

Ja, dette ble jo en veldig privat uteplass, og det var jo det jeg vifta med pekefingeren mot i et tidligere innlegg. Så slår jeg meg sjøl på kjeften nå? Nei, vi behøver både private og offentlige arealer. Det som mangler og som er under press er arealer og steder som verken er helt private eller helt  offentlige. For det er på slike steder – i «mellomregisteret» – våre bekjentskaper oppstår og vedlikeholdes.